Muligheter og begrensninger ved bruk av digital diktering i skolen

Digital diktering gjør det mulig å skrive ved å snakke til en pc, mobil eller et nettbrett. Denne typen teknologi kalles også talestyrt skriving, tale-til-tekst eller stemmestyrt skriving. Når man skriver med stemmen, vil programmet stave ordene, og en behøver kun å sjekke at det er riktig ord som er skrevet inn. Tidligere har det vært en omfattende prosess å få tilgang til taleteknologi i skolen. I dag er talestyrt skriving et redskap som alle lærere og elever kan bruke. Diktering er tilgjengelig i de fleste operativsystemer, som Google, Apple og Windows.

Mange har kanskje testet ut diktering for å skrive tekstmeldinger, notater eller en handleliste, men har verktøyet en plass i skolen? I prosjektet Speech Technology for Improved Literacy (STIL) fulgte vi en ungdomsskole som introduserte alle elevene for diktering og oppfordret dem til å bruke teknologien til ulike skriveoppgaver i 10 uker. Skolen hadde både iPad og pc til alle elever, og de brukte den innebygde dikteringsfunksjonen på iPad og diktering i Word.

I etterkant intervjuet vi et utvalg elever og lærere for å finne ut mer om deres opplevelse av å ta i bruk diktering i klasserommet. Analyse av datamaterialet er ikke ferdig, men vi mener det likevel kan være verd allerede nå å løfte frem noen sentrale utfordringer og fordeler med å ta i bruk dikteringsteknologi i skolen. Det følgende er basert på både STIL-prosjektet og våre tidligere erfaringer med teknologien.

Skriving i skolen

Skriving er en av de grunnleggende ferdighetene i den nors­ke skole. Å skrive blir omtalt i læreplanverket (LK-20) på denne måten:

"Å kunne skrive vil si å kunne ytre seg forståelig og på en hensiktsmessig måte om ulike emner og å kommunisere med andre. Skriving er også et redskap for å utvikle egne tanker og egen læring. For å kunne skrive forståelig og hensiktsmessig må ulike delferdigheter utvikles og samordnes. Dette innebærer å være i stand til å planlegge, utforme og bearbeide tekster som er tilpasset innholdet og formålet med skrivingen." (Utdanningsdirektoratet, 2017)

Skriving er mer enn kun å produsere tekst. En like viktig del er å kunne uttrykke seg og formidle gjennom skriftspråket. Ut ifra læreplanmålene handler skriving om at elevene skal kunne skrive ulike typer tekster, uttrykke seg med et variert ordforråd og skrive kreative, informative, reflekterende og argumenterende tekster. Siden skriving er en av de grunnleggende ferdighetene i skolen, skal skriving foregå i alle fag. Det er viktig at skolen legger til rette for ulike måter å kunne uttrykke seg skriftlig på. Det er mange muligheter for dette, og en av mulighetene er diktering.

Diktering

Innen enkelte yrker har diktering blitt brukt som skrive­metode i mange år. Grunnen er at det kan være mer effektivt å diktere enn å skrive på tastatur, for eksempel når en har begrenset mulighet til å bruke hendene. Om en ikke er kjent med å diktere, vil dette for mange oppleves som en uvant måte å formidle skriftlig på i starten.

Det er forskjell på å snakke og å skulle skrive med stemmen. Når en dikterer, må en ofte bruke mer tid til å tenke gjennom hva en ønsker å skrive, enn når en skriver med tastatur eller for hånd. Dette gjelder blant annet det grammatiske, oppbygningen av setningen og tegnsettingen. Dette kan være en avansert prosess, spesielt når en ikke er kjent med denne.

Les også: Kunstig intelligens og læringsanalyse for læring og vurdering

Diktering som skrivestøtte

Bruk av skrivestrategier er vesentlig for at elever skal bli gode skriftlige produsenter. Diktering kan være en skrivestøtte på lik linje med for eksempel stavekontroll, skriverammer og tankekart. For elever som har mange skrivefeil eller strever med å komme i gang og å fylle papiret, kan diktering fungere som en god støtte. For at diktering skal være hensiktsmessig som skrivestøtte, er det viktig at elevene har fått opplæring i hvordan man bruker diktering rent teknisk, men også metodisk. Da vet eleven når og hvordan de skal diktere.

Forskning viser at elever med skriveutfordringer har en langsommere utvikling enn sine medelever i skrive­ferdigheter, selv når det jobbes systematisk med å bygge opp skrivestrategier (Matre mfl., 2021). Elever som har liten utvikling i sin skriving, kan oppleve at de ikke mestrer skolen og mister motivasjonen (Pajares, 2003). Dette er alvorlig for de elevene det gjelder, og det kan ta mange år å reparere. Når læreren gjør det mulig å bruke alternative fremgangsmåter, er det sannsynlig at flere elever vil oppleve større selvstendighet i skriving; noe som igjen kan gi økt mestring og motivasjon.

Gjennom prosjektet Snakke seg til det fant Svestad m.fl. (2016) at diktering kan bidra til mer språklig nysgjerrighet og aktivitet hos elevene. Disse og lignende funn indikerer at diktering kan være en god skrivestøtte som kan bidra til økt produksjon, mestring og motivasjon for mange elever som strever med den skriftlige produksjon. I tillegg kan diktering være nyttig for mange barn og unge utenfor skoletiden.

Elever med skriveutford­ringer kan oppleve seg som utestengt fra sosiale medier og andre kommunikasjonskanaler som krever en viss skrive­kompetanse (for eksempel meldinger og chat). Diktering kan bidra til at elever som ellers vegrer seg for å skrive, fordi de er redd for å gjøre feil eller å bli misforstått, kan delta på disse arenaene.

Teknologiske begrensninger

Slik teknologien er i dag, er diktering tilgjengelig på de fleste digitale enheter som elever bruker i skolen. Like­vel er det begrensninger. Dette er en forholdsvis ny teknologi som ennå ikke er utviklet for alle skriftspråk vi har i Norge. Teknologien er foreløpig ikke innebygd i tilgjengelighetsfunksjonene på nynorsk og samisk i noen av enhetene. Slik diktering fungerer i dag, tar den heller ikke alle dialekter. Når man dikterer, blir dette automatisk omgjort til bokmål.

En annen utfordring med talestyrt skriving i dag er at det ikke er et godt alternativ for elever med utydelig tale og uttalevansker. Barn og unge med utydelig tale eller uttalevansker opplever ofte at talestyrt skriving ikke er en støtte for deres skriving, spesielt på setningsnivå og ved produksjon av lengre tekster. For disse elevene vil vi like­vel anbefale å prøve ut diktering. En kan da starte med enkeltord som er vanskelig for eleven å skrive, så utvide til flere ord og setninger om mulig.

Vår erfaring er at elever med uttalevansker eller utydelig tale som i tillegg har utford­ringer med rettskriving, ofte syns det er enklere å diktere vans­kelige ord enn å skrive dem. Dette kan også være aktuelt for elever med et annet morsmål enn norsk. Ved diktering av enkeltord er det imidlertid noen begrensninger.

Den kunstige intelligensen som brukes for å lete frem riktig ord (såkalt ordprediksjon), blir bedre desto flere ord man dikterer. Når eleven sier ett og ett ord, vil programmet oftere foreslå feil ord, for eksempel «bli» for «blid», eller «man» for «mann», fordi den ikke kan bruke de andre ordene i setningen for å finne ut hvilken av homofonene det er mest sannsynlig at eleven ønsker å skrive.

Når diktering iverksettes i skolen

Når ny teknologi prøves ut i skolen, påvirkes vi av våre tidligere erfaringer, holdninger og endringsvilje. Det kreves at det er satt av nok tid til å bli kjent med «det nye», og at både lærere og elever har mulighet til å prøve ut teknologien i ulike sammenhenger. Det er stadige endringer i skolen som lærere må forholde seg til: nye krav, nye læreplaner, ny kartlegging, nye arbeidsmåter og så videre.

I tillegg skal lærere undervise som vanlig. Mye tyder på at ansatte i skolen nøler med å ta i bruk diktering som en ny måte å uttrykke seg på. Derfor kan det være viktig å ta hensyn til holdninger hos både lærere og elever når diktering skal iverksettes i skolen.

Undervisningserfaringer

Våre erfaringer, både fra STIL-prosjektet og andre sammenhenger, er at det ikke er hensiktsmessig å gjøre diktering til et spørsmål om det er nyttig eller ikke, derimot handler det om når det er nyttig, og for hvem. Her vil ulike ting spille inn, som hvilken skriveoppgave det dreier seg om, opplæringen elever og lærere har fått, utstyr og elevenes ulike behov.

I det ovennevnte prosjektet, Snakke seg til det, kom det frem at noen elever synes det var vanskelig å diktere i klassen, fordi andre hørte hva som ble skrevet (Svestad m.fl., 2016). I STIL-prosjektet har vi erfart det samme. Noen elever syntes det var ubehagelig å diktere når andre hørte. Andre elever mente at det var vanskelig å skrive med stemmen i begynnelsen, men det opplevdes som uproblematisk etter hvert.

Noen lærere syntes det fungerte overraskende greit å bruke diktering i full klasse. Andre lærere sa at de syntes det fungerte bedre å fordele elevene på ulike rom, mens andre syntes dette var upraktisk fordi de måtte bevege seg mellom rommene for å følge opp elevene mens de jobbet med skriveoppgaver.

Statped har i perioden 2019−2020 pilotert e-læringsløpet Digital didaktikk og inkludering (DDI) på en rekke skoler. I denne piloteringen ble blant annet diktering prøvd ut som én av flere muligheter for skriving. I evaluering av DDI-prosjektet rapporterte 75 prosent av lærerne at de ønsket å fortsette å bruke diktering etter at prosjektet var avsluttet (Statped, 2021). Grunnen til at så mange lærere ønsket å fortsette, kan være at de hadde fått erfaring med å prøve ut metoden over tid og dermed hadde sett nytten av å bruke diktering også som skriveform for hele klassen.

Våre erfaringer er at når, hvordan og hvor mye elever ønsker å diktere, er individuelt. Noen foretrekker å bruke det på all tekst de produserer, noen til enkelte setninger og andre på enkeltord.

Dette valget er naturligvis også påvirket av lærerens meninger om diktering og teknologi generelt. Mange lærere i STIL-prosjektet mente at diktering var et særlig egnet verktøy for elever med utfordringer knyttet til lesing og skriving. Ny forskning på dette feltet (f.eks. Kraft m.fl., 2019) viser at elever med slike vansker produserer langt færre skrivefeil når de dikterer tekster enn ved bruk av tastatur. Det vil for eksempel være nyttig for elever som er gode muntlig i engelsk eller andre fremmedspråk, men som har utfordringer knyttet til å produsere tekst.

Elever med dysleksi vil som regel bruke lengre tid enn sine medelever på å lære seg rettskrivingsreglene på nye språk. Med diktering kan elevene bruke sine muntlige ferdigheter til å produsere et skriftlig produkt.

Når bør en starte med diktering?

Å ta i bruk ny teknologi viser seg å være særlig krevende på ungdomsskolen. En studie av Blikstad-Balas og Klette (2020) fant at teknologibruken på ungdomstrinnet var lite variert og hovedsakelig dreide seg om å skrive digitale tekster individuelt. I TALIS-rapporten fra 2018 ga lærere og skoleledelse på ungdomstrinnet uttrykk for at de har for lite kunnskap om hvordan teknologi brukes i undervisningen (Carlsten m.fl., 2020).

I STIL-prosjektet har vi også fått tilbakemelding fra lærere om at det er krevende å gi rom for diktering i undervisning. Dette forklares blant annet med at det er mye elevene skal igjennom på ungdomstrinnet, og at det dermed blir lite tid til å lære nye arbeidsmåter.

Fra 8. trinn oppstår det et ytterligere press i skolen når elevene for første gang får vurdering med karakter. Om elever bruker diktering i opplæringen, bør det også kunne benyttes på prøver, tentamen og eksamen. Det er viktig at elevene får bruke den skriftformen de er vant til, slik at elevenes potensial i størst mulig grad kan realiseres.

Selv om det er lite forskning på dette feltet i Norge, viser en amerikansk studie at diktering er en gjennomførbar og pålitelig måte å tilrettelegge skriftlig eksamen på for elever med lærevansker, uten at eleven får fordeler fremfor elever som skriver for hånd eller med tastatur (MacArthur & Cavalier, 2004). Samtidig må det tas hensyn til hvordan vurderingen blir organisert.

Det er ikke realistisk å forvente at en kan gjennomføre prøver, tentamen eller eksamen med 24 elever i klasserommet som snakker inn svarene i samme rom. Det er heller ikke i dag tillatt for alle elever å bruke diktering på eksamen. Denne rettigheten gjelder kun for elever med et dokumentert behov, men kan også gjelde elever som ikke har vedtak om spesialundervisning (Utdanningsdirektoratet, 2019).

Ut ifra vår erfaring kan det være hensiktsmessig å starte i barneskolen siden det kan være utfordrende å få innført nye arbeidsmåter på ungdomstrinnet. Dette er i tråd med tilbakemelding vi har fått så langt i STIL-prosjektet. Fordelen med å starte tidlig med opplæring i diktering er at det da kan gjøres samtidig som annen skriveopplæring. Det kan gjøre at det er enklere å få et naturlig forhold til å skrive med stemmen.

Ved å bruke en lignende tilnærming som til skriving for hånd eller på tastatur kan man bevege seg fra enkeltlyder til ord og så til hele setninger. Dersom elever får innlæring tidlig, kan de være bedre rustet på eldre trinn til å vurdere når det vil være hensiktsmessig å skrive med stemmen, og i hvilken kontekst det passer best for dem.

Anbefalinger

Lærerens holdning og erfaring til diktering er en viktig faktor for å lykkes med dette skriveredskapet i undervisningen. Som lærer er det viktig å være en god modell ved selv å prøve ut diktering som skrivemetode. Det vil også bidra til bevisstgjøring rundt diktering som en skriveform i skolen. Vi mener det vil være nyttig å prøve ut diktering i hele klassen, slik at alle elevene blir kjent med dikteringsfunksjonen og kan erfare når og hvordan det kan være nyttig å bruke den.

Mange elever med behov for tilpasset undervisning opplever det som belastende å skille seg ut ved å bruke andre verktøy enn resten av klassen. Når diktering blir tilgjengelig for alle, unngår man dette, samtidig som terskelen blir lavere for å ta dette verktøyet i bruk.

Dikteringsfunksjonen er avhengig av at man er online, så en viktig forutsetning er å ha et godt internett. Når elevene har diktert, anbefaler vi at de lytter til det de har skrevet, ved bruk av talesyntese (opplest tekst). Slik kan de bli mer bevisste på hva de selv har formidlet, og det vil være enklere for dem å korrigere det skriftlige produktet. Hodetelefoner med mikrofon er viktig for kun å få med elevens stemme når det dikteres, samt for å kunne lytte til egen produksjon uten å forstyrre andre.

I STIL-prosjektet utstyrte vi skolene med støydempende hodetelefoner med mikrofon og eksternt tastatur for de som brukte nettbrett. I tillegg til bedre skjerming ga dette elevene mulighet til enklere å veksle mellom å diktere og å skrive på tastatur. Ved å ha eksternt tastatur på nettbrett frigjør man hele skjermen, noe som ikke er mulig med det innebygde iPad-tastaturet som dekker halve skjermen når en skriver.

For å lykkes med implementeringen er det viktig å sette av nok tid, variere oppgavene og at det brukes i ulike fag og av flere lærere. I innføringsfasen bør det være regelmessige økter med diktering over en viss periode. Elevene i STIL-prosjektet anbefaler å starte den aller første økta med å svare på noen korte spørsmål gjennom å diktere svarene, et tips det er verdt å lytte til. I oppstartsfasen kan det være hensiktsmessig å starte med diktering i mindre grupper og med god avstand mellom elevene.

Hvordan elevene foretrekker å bruke diktering, vil være avhengig av ulike behov og interesser. Ut ifra våre erfaringer kan det, i tillegg til individuelle behov, også være påvirket av opplæringen elevene har fått, samt holdningene læreren har til å bruke diktering i klasserommet. Mange elever erfarer at ved hjelp av diktering kan de endelig få til å skrive og vise hva de kan.

Kilder

Blikstad-Balas, M. & Klette, K. (2020). Still a long way to go. Nordic Journal of Digital Literacy, 15(01), 55−68.

Carlsten, T.C., Throndsen, I. & Björnsson, J.K. (2020). TALIS 2018. Flere hovedfunn fra ungdomstrinnet. Andre delrapport fra OECDs internasjonale studie av undervisning og læring. UiO & NIFU.

Statped. (2021). Digital didaktikk og inkludering. Sluttrapport for evaluering av skoleutviklingsprosjekt. Statped.

Kraft, S., Thurfjell, F., Rack, J. & Wengelin, Å. (2019). Lexikala analyser av muntlig, tangentbordsskriven och dikterad text producerad av barn med stavningssvårigheter. Nordic Journal of Literacy Research, 5(3).

MacArthur, C.A. & Cavalier, A.R. (2004). Dictation and speech recognition technology as test accommodations. Exceptional Children, 71(1), 43−58.

Matre, S., Solheim, R. & Otnes, H. (2021). Nye grep om skriveopplæringa. Forskningsfunn og praksiserfaringar. Universitetsforlaget.

Pajares, F. (2003). Self-Efficacy Beliefs, Motivation, and Achievement in Writing: A Review of the Literature. Reading and Writing Quarterly, 19, 139−158.

Svestad, P.J., Ekstrøm, H., Dixon, I. & Ottem, E. (2016). Rapport fra pilotprosjekt «Snakke seg til det!» – bruk av diktering i tekstproduksjon for elever med lese- og skrivevansker. https://www.statped.no/laringsressurser/sprak-og-tale/snakke-seg-til-det--bruk-av-diktering-itekstproduksjon-for-elever-med-lese--og-skrivevansker/

Utdanningsdirektoratet. (2017). Rammeverk for grunnleggende ferdigheter. https://www.udir.no/laring-og-trivsel/rammeverk/rammeverk-for-grunnleggende-ferdigheter/2.5-akunne-skrive/

Utdanningsdirektoratet. (2019). Forberede og ta eksamen. https://www.udir.no/eksamenog-prover/eksamen/forberede-og-ta-eksamen/#sarskilt-tilrettelegging

Om forfatterne

David Lansing Cameron er professor i spesialpedagogikk ved Institutt for pedagogikk, Universitetet i Agder. Cameron forsker og underviser på blant annet inkludering, tverrfaglig samarbeid og organisering av spesialpedagogisk støtte i skole og barnehage. Han er leder for STIL-prosjektet.

Gitte N. Gjersdal arbeider ved Voksenopplæringen i Nydalen. Hun har lang fartstid i Statped, blant annet i avdelingen Læringsressurser og teknologiutvikling. Hun har arbeidet med teknologi som tiltak, spesielt rettet mot elever med store språk, lese- og skrivevansker. Hun er prosjektmedarbeider i Stil-prosjektet.

Marianne Engen Matre er doktorgradsstipendiat og universitetslektor ved institutt for pedagogikk på Universitetet i Agder. Hennes doktorgradsprosjekt er knyttet til STIL-prosjektet og handler om bruk av talestyrt skriving i ungdomsskolen.

Anne Helene Strand-Andersen er seniorrådgiver i Statped, avdeling Læringsressurser og teknologiutvikling. Hun har lang erfaring som pedagog på mange arenaer med en særskilt kompetanse på elever med lese- og skrivevansker. Hun er prosjektmedarbeider i Stil-prosjektet.