Dybdelæring med langtidsrepetisjonsprogram

Med fagfornyelsen er det lagt større vekt på dybdelæring, definert av Utdanningsdirektoratet som det å «gradvis utvikle kunnskap og varig forståelse av begreper, metoder og sammenhenger i fag og mellom fagområder». Mange velger å fokusere på den delen som sier «sammenhenger mellom fag» og legger derfor mye energi i å lage tverrfaglige prosjekter. Selv mener jeg den viktigste delen av denne målsettingen er «gradvis utvikle kunnskap og varig forståelse», noe vi kan bruke langtidsrepetisjonsprogrammer for å oppnå.

Kengurupedagogikk

Uavhengig om man satser på tverrfaglige prosjekter, fremføring eller bare vanlig undervisning og kapittelprøve, så har vi i norsk skole en tendens til å drive med kenguru­pedagogikk. Vi lærer elevene om et tema, vurderer utbyttet, hopper videre til et nytt tema og glemmer de foregående. På grunn av spiralprinsippet i skolen kommer man tilbake til de fleste temaer før eller senere, men innen da har elevene ofte glemt mesteparten av det de har lært. Det er i hvert fall min erfaring.

Det er for eksempel få eksperter på de fem verdensreligionene i 10. klasse, selv om elevene har lært om dem i 10 år. Mange 10.-klassinger har problemer med enkle divisjonsoppgaver i matte, selv om nesten alle elever kan dette når de går ut av barneskolen. De fleste lærere har nok også erfart at når elevene kommer tilbake fra sommerferien, så husker de lite av det de gjorde rett før ferien begynte. Dette bør ikke overraske oss hvis vi ser på hva vitenskapen kan fortelle oss om hukommelse og den såkalte glemselskurve.

Glemselskurven

Man glemmer mer enn vi kanskje tror. Etter én uke glemmer man i gjennomsnitt 80 prosent av det man har lært, og hele 90 prosent innen en måned (Medina 2014). Dette er veldig dårlige nyheter for oss lærere som skal skape varig forståelse hos elevene, men det er samtidig noe godt nytt i dette. Man glemmer nemlig raskest i starten og så saktere etter hvert. Helst bør man teste seg selv dagen etter man har lært noe. Hvis man husker det, kan man vente tre dager til neste test, så en uke, deretter to uker, en måned, to måneder osv. Når man tvinger seg selv til å reprodusere kunnskapen, forsterkes minnet, og denne effekten blir sterkere jo flere ganger man gjør det. Hvis man svarer feil, må man starte prosessen på nytt.

Langtidsrepetisjon

Så hvordan gjøre dette i praksis? I naturfag har man bare to uketimer, det samme i fremmedspråk, gjerne som en dobbelttime, og i KRLE bare én time i uken. Å repetere alt man har lært en dag, neste dag og så på nytt tre dager seinere, er rett og slett ikke mulig i klasserommet. For elevene er det å sitte og høre læreren eller en annen elev gjenta stoffet, heller ikke i nærheten av like effektivt som at den enkelte eleven reproduserer stoffet selv. Det ville også bli mye å holde styr på hvis læreren skulle sørge for at hvert eneste faktum blir repetert til passende tid for hver enkelt elev.

Anki – flashcards på data

Det er her moderne teknologi kan hjelpe oss. De siste tre årene har jeg brukt langtidsrepetisjonsprogrammet Anki til å gjøre nettopp dette i naturfag på ungdomsskolen, og i fjor brukte jeg det også da jeg underviste i tysk. Jeg har da brutt ned stoffet jeg ville at elevene skal lære, i enkle spørsmål og svar, og laget flashcards av det med Anki. Programmet åpner for bruk av bilder og lydfiler sammen med spørsmålene, noe som øker læringen. Det har ubegrenset plass (inntil 100 000 kort for hver bruker).

Elevenes eneste lekse var å jobbe med Anki fem ganger i uken, og jeg sjekket det regelmessig. Anki har innebygget statistikk som gir læreren informasjon om hvor ofte og hvor lenge eleven jobber. Bruken av Anki ga ekstremt gode resultater, og mange elever opplevde å gå fra 3 til 6 i naturfag. Til jul i fjor fikk faktisk over halvparten av elevene jeg hadde, 5 eller 6 i naturfag, der jeg definerte 5 som over 75 prosent riktig på en totimersprøve. (Snittet gikk litt ned under koranaperioden, men var fortsatt på over 4,5 på slutten av året). Dette til tross for at jeg ga kumulative prøver, altså prøver som testet fra alt vi hadde lært om hittil i skoleåret (og i fjor for de elevene jeg hadde da).

Forståelse bygger på faktakunnskap

Noen lærere jeg har snakket med om dette, er skeptiske til flashcards. De mener at flashcards bare er nyttige for å lære ord og begreper, men ikke fremmer målet om varig forståelse. Som lærere ønsker vi at elevene skal kunne anvende kunnskapen og se sammenhenger.

Ifølge Blooms taksonomi (Bloom et al., 1956) er det imidlertid ikke noen direkte motsetning mellom å lære å huske faktakunnskap og å utvikle forståelse. Forståelse bygger på faktakunnskap og kan ikke eksistere uten den. Hvordan skal man kunne forstå hvordan atomer danner molekyler for å få fulle elektronskall, hvis man ikke husker hva et atom, et molekyl eller et elektronskall er? Med Anki er det læreren selv som lager spørsmålene. Om man ønsker at elevene skal lære å anvende kunnskapen eller å se sammenhenger, så lager man spørsmål som går på å anvende kunnskap og se sammenhenger. De aller fleste av mine elever visste ikke bare at en mitokondrie er en organell som gjør om druesukker og oksygen til energi til cellen, vann og karbondioksid. Elevene kunne også beskrive hvordan kroppen frakter oksygen og druesukker til alle cellene i kroppen med blodet, at blodet får oksygenet fra lungene og druesukkeret fra fordøyelsessystemet, at blodet frakter karbondioksidet tilbake til lungene, og at det blir pustet ut. De forsto at dette er grunnen til at hjertestans og blodtap kan føre til at man dør, og de kunne forklare at ting var fullstendig annerledes i planter som også har mitokondrier, men i tillegg har kloroplaster i hver celle, som produserer druesukker og oksygen gjennom fotosyntesen. Fotosyntesen kunne de forklare at var veldig viktig innen økologi og økosystemer, fordi all næringen i næringskjeden opprinnelig er blitt produsert via fotosyntesen. I tillegg produserer fotosyntesen det oksygenet dyr og mennesker trenger for å puste. Årsaken til at elever som tidligere hadde fått 3 i naturfag, klarte å forklare alt dette, er at jeg har brutt naturfagpensumet ned i enkle spørsmål og svar (ca. 700 flashcards) som de har repetert gjennom hele skoleåret med langtidsrepetisjonsprogrammet Anki.

Innsats som gir resultater

I motsetning til mange andre langtidsrepetisjonsprogrammer er Anki helt gratis, så potensielle utgifter er ikke et hinder for å bruke det. Det som kan være et hinder, er at bruken av programmet krever mye innsats. Det gjelder både tid til å lage gode oppgaver og til oppfølging av elevene for å få dem til å faktisk å bruke programmet til å repetere fem ganger i uken.

Å jobbe med totimersfag daglig er nytt for elever og foreldre. Etter at jeg det første året opplevde noe skepsis fra foreldre, har jeg de siste to årene inkludert informasjon til foreldrene i mitt arbeid med Anki. Det har blitt godt mottatt av mange foreldre, og gitt økt motivasjon hos elevene til å arbeide med programmet. Anki er ikke laget spesielt for bruk i skolen, så denne tilbakemeldingen har jeg måttet gjøre manuelt for hver enkelt elev. Jeg jobber nå med å utvikle et enkelt program for tilbakemelding til foreldre.

Hvis vi ønsker å skape varig læring hos elevene, så må de gjøre en eller annen form for langtidsrepetisjon. Å bruke Anki krever mye innsats fra læreren, men resultatet i form av kunnskapsrike og fornøyde elever gjør at jeg synes det er verdt arbeidet. På samme måte som ved andre endringer i egen undervisning vil det kreve mest innsats i begynnelsen. Siden kan flashcards gjenbrukes, og hvis programmet brukes av flere lærere, kan man utveksle materiale.

LITTERATUR

Medina, J.J. (2014). Brain Rules. United States of America: Pear Press.

Bloom, B.S., Engelhart, M.D., Furst, E.J., Hill, W.H., Krathwohl, D.R. (1956). Taxonomy of educational objectives: The classification of educational goals. Handbook. I: Cognitive domain. New York: David McKay Company.

OM FORFATTEREN

Robin Strand er lektor ved Bjørnholt videregående skole. Han har master i fysikalsk kjemi fra NTNU og undervisningskompetanse i kjemi, naturfag, matematikk og tysk.