Familiekoordinator – som en edderkopp i nettverket

Mange familier som trenger hjelp og støtte fra det offentlige, ender opp som kasteballer i systemet og får ikke den hjelpen de trenger og har rett til. Men det fins mer effektive måter å hjelpe disse familiene på, sier prosjektleder Kristine Løkås Vigsnes i Kristiansand kommune. Hun har vært med på å utvikle prosjektet Nye mønstre – trygg oppvekst som er tatt i bruk i Kristiansand og ni andre kommuner i Agder, samt i Stavanger. Opplegget går ut på å ansette familiekoordinatorer som skal bidra til å kartlegge problemer og behov, for så å koordinere innsatsen fra offentlige og private hjelpere.

− Problemet er at selv om vi har mange spesialister, så har ingen et større ansvar enn det som ligger innenfor sitt eget mandat, sier Vigsnes.

Fattigdom og sammensatte behov

Målgruppen i prosjektet er familier med vedvarende lav inntekt og med komplekse og sammensatte behov. Dette er familier som er utsatt for et svært stor press. De har dårlig økonomi og vil for eksempel ikke ha råd til å gå på kino, kjøpe en sykkel eller gi barna de julegavene de ønsker seg. I tillegg til dette kommer at disse familiene flytter mye på grunn av vanskelig bosituasjon, og at etablerte tilbud dermed avbrytes. Dermed må man starte fra bunnen igjen med å skape tillit og bygge relasjoner til hjelpeapparatet.

Voksne og barns behov henger sammen

Ifølge Vigsnes har man en tendens til å overse hvor tett barnas og de voksnes behov henger sammen, og at tiltakene man retter mot de voksne i familien, er vel så viktige for barna. Det kan være hjelp med økonomi, arbeidstilknytning, bosituasjon eller helse.

Familiekoordinatoren er felles for både de voksne og barna og følger familien gjennom fem år. En viktig del er å avklare familiens situasjon gjennom å bruke kartleggingsverktøy.

− Vi ser at familiekoordinatoren gjennom kartleggingen kan bidra med ytterligere informasjon til skole, helsevesen osv. Hva er for eksempel grunnen til at et barn bekymrer seg så mye? Sannsynligvis er det ikke familiekoordinatoren selv som sitter inne med verktøyet for å gjøre noe med dette, men gjennom å gjøre oppmerksom på behovet, så kan familiekoordinatoren bidra til å mobilisere ulike tjenester, sier Vigsnes.

Tillit er nøkkelen

En viktig del av jobben er å etablere tillit, og familiekoordinatoren skal aldri foreta seg noe som familien ikke vet om. Mange familier har dårlige opplevelser med hjelpeapparatet, og det å stole på andre kan sitte langt inne. Et første skritt kan være at familiekoordinatoren bistår rent praktisk med for eksempel å få ved inn i huset, få inn posten eller følge til fotballtrening fram til barna er blitt trygge på treneren. Et svært vanlig behov er å være med foreldrene på møter med skolen.

− Møter skolene har med foreldrene kan være tilsynelatende vellykket, men så viser det seg at foreldrene har vært så nervøse at de ikke har fått med seg noen ting fra møtet. Og så blir det misforståelser og misnøye i etterkant med at foreldrene ikke har fulgt opp det man hadde blitt enige om. Og dette dreier seg vel å merke ikke bare om språk. Dette gjelder også for de etnisk norske familiene, sier Vigsnes.

Taushetsplikt

Man skulle kanskje tro at det å håndtere taushetsplikten vil være en utfordring for familiekoordinatorene og deres samarbeidspartnere, men Vigsnes har ikke opplevd dette som et problem.

− Familiekoordinatoren blir enige med familiene om hva som kan formidles, til hvem og på vegne av hvem. Det vanskeligste og mest sårbare er det som går på foreldrerollen, og noen ønsker å begrense informasjonen på akkurat dette punktet. Men ellers sørger vi gjerne for særskilte avtaler dersom det skulle være noe spesielt som dukker opp, sier hun.

Mange vil være familiekoordinator

Det sier seg selv at det å arbeide som familiekoordinator krever spesielle egenskaper, men ifølge Vigsnes har man ikke hatt problemer med rekrutteringen.

− Vi har enormt med søkere til disse stillingene. Det vi trenger, er personer som er spesielt flinke til å koordinere ulike instanser. De må også være flinke til å skaffe seg oversikt over det komplekse systemet og dessuten klare å skape tillit. Men det er mange innenfor sosialsektoren som gjerne ønsker å arbeide på denne måten. Jeg tror dette oppleves som attraktivt fordi mange sosialarbeidere opplever å ha en jobb med et smalt mandat og trange tidsrammer. I arbeidet som familiekoordinator er det ganske åpent hvordan du ønsker å arbeide og du får en mulighet til å arbeide langsiktig, sier Vigsnes.

Justeringer underveis

Vigsnes forteller at de har gjort mange erkjennelser underveis og har måttet justere arbeidsmåtene. I starten var det for eksempel en større andel av familiene som mottok det vi kaller økonomiske råd og veiledning, og relativt færre som hadde praktisk økonomibistand. Dette har endret seg, ettersom det viste seg at det er langt flere som har behov for praktisk bistand enn råd og veiledning.

Familiekoordinatorene er selve kjernen i Nye mønstre – trygg oppvekst, men opplegget har også andre deler, som for eksempel den såkalte familieplanen. Dette er en plan som blir til i et samarbeid mellom familiekoordinatoren og familien.

− Mange har spurt oss hvordan denne familieplanen ser ut og hvilket dataprogram vi bruker når vi setter den opp. Men vi har sett at dette ikke er særlig relevant. Vi har etter hvert kommet fram til at det viktigste ved familieplanen ikke er dokumentet, men selve prosessen. Den nedskrevne planen kan gjerne være notater på en post-it-lapp eller på en serviett for den saks skyld, sier Vigsnes.

Et press de færreste ville tåle

En viktig lærdom for Vigsnes og hennes kollegaer er at det fins mange familier som ikke får den støtten de har rett på, når det for eksempel gjelder bostøtte. De ser at mange familier har en veldig oppstykket økonomi. Dette er barnefamilier som lever på den laveste inntekten man kan leve på i Norge. Pengene de har til rådighet, er gjerne noe inntekt kombinert med sosialhjelp, og resultatet kan bli at de mottar opptil sju utbetalinger i måneden − og ingen av disse er store nok til å betale husleia.

− Vi andre får lønn en gang i måneden, betaler de faste utgiftene og lever på resten. Slik er det ikke for de som har minst. De får et par tusen her og et par tusen der, og det blir aldri nok. De er alltid bakpå, og de klarer aldri å skaffe seg oversikt over økonomien sin. Vi har laget et velferdssystem som er så krevende at de fleste av oss aldri ville klare å leve på en slik måte over tid. Og dette presenterer vi for de som har de dårligste forutsetningene for å håndtere en slik situasjon. Det er et paradoks, sier Vigsnes.

Velferdslaben i Asker

Asker velferdslab er en modell for å koordinere tjenester til familier eller ungdommer i en vanskelig livssituasjon. På nettsidene står det at man har ønsket å gå fra å tenke velferd som en kostnad til å tenke velferd som en investering.

Velferdslab har hatt tre målgrupper: utsatte unge mellom 18 og 25 år, levekårsutsatte barnefamilier og barnefamilier med barn med nedsatt funksjonsevne. Målet er å øke levekårene og å bedre livskvaliteten til den enkelte familie. Med velferdslab-modellen skal innbyggeren eller familien slippe å forholde seg til atskilte instanser. Alle aktører (offentlige, frivillige eller private) som kan bidra til å forbedre livssituasjonen til innbyggeren eller familien, samarbeider om å finne gode, langsiktige løsninger. Én person har rollen som koordinator, eller «investeringsleder», og er ansvarlig for å følge «investeringen» over tid og sikre «gevinstene».

Alle aktører som kan bidra til at innbyggeren får en bedre livssituasjon, deltar i investeringsteamet og møtes i investeringsmøter. Investeringsleder er en representant fra kommunen. Innbyggeren deltar i investeringsteamet og i alle møter. Medlemmene i teamet har myndighet til å fatte beslutninger for å bidra til gode og raske løsninger

Modellen er under stadig utvikling, men ifølge rådgiver Marlen Langeland Hagen er det å gi ansatte tilstrekkelig myndighet til å ta avgjørelser et sentralt element for at modellen skal fungere. Hun forteller at det er flere andre kommuner som er i ferd med å ta modellen i bruk, blant annet Fredrikstad, Lørenskog og Malvik.

Kompetanseteamet i Drammen

I Drammen kommune har man etablert Kompetanseteam Levekår som skal bidra til å forebygge barnefattigdom, hindre reproduksjon av økonomiske utfordringer og redusere de negative konsekvensene av å vokse opp i familier med vedvarende lavinntekt.

Teamet har virket i ca. 10 år og består for tiden av to rådgivere: Camilla Bock og Kjersti Hellebø Lieberg. De forteller at det viktigste arbeidet er å bistå ansatte i tjenesteapparatet med å koordinere nødvendige tjenester rundt vanskeligstilte familier. En typisk problemstilling er ofte sammensatt med utfordringer rundt familiens bosituasjon, helseutfordringer, manglende deltagelse i aktiviteter og arbeidsliv. Mange av familiene teamet kommer i kontakt med, sliter også med å disponere og få oversikt over egen økonomi.

Teamet jobber med enkeltsaker, men også på systemnivå med kompetanseheving og råd og veiledning til andre ansatte i kommunen. I enkeltsaker kan de fungere som en koordinator som sørger for å kartlegge familienes situasjon, tilby hjemmebesøk og koble på rett tjeneste, enten fra kommunen eller frivillige.

Kompetanseteamet hadde siste år 155 henvendelser om enkeltsaker, og de forteller at det har vært en jevn økning i antall henvendelser i løpet av de siste årene. Alle henvendelser håndteres løpende og ingen av de som henvender seg blir avvist.