Den ene forskningsrapporten etter den andre – med Ungdata-undersøkelsene i spissen – har i de senere årene slått fast at psykiske plager er et stort problem hos ungdom. I rapporten Stress og press blant ungdom: erfaringer, årsaker og utbredelse av psykiske helseplager, er hovedfunnet at «53 prosent av jentene og 26 prosent av guttene på tiende trinn i Oslo rapporterer om at de er ganske mye eller veldig mye plaget av psykiske helseplager». [Se note 1] Funnet fikk mye medieoppslag i sommer og fylte forsiden til de største avisene. En ferierende kunnskapsminister beroliget med at det kommer tiltak: «Livsmestring og folkehelse som et fagovergripende tema i den nye læreplanen». [Se note 2]
Det var ikke et nytt funn, selv om mediene presenterte det slik. Forskerne hadde hentet det fra Ung i Oslo 2015 [Se note 3]. Sammen med de nasjonale Ungdata-undersøkelsene fra samme år [Se note 4], fikk funnet (og varianter av det) mye oppmerksomhet i mediene også i 2015 og 2016. Et søk i A-tekst på 29 norske papiraviser (de største avisene og noen lokalaviser fra hele landet) ga ca. 500 artikkel-treff på søkeordene ‘Ungdata og psykiske helseplager’. Også i andre medier og på sosiale medier har dette virkelighetsbildet blitt en del av snakket om dagens ungdom – et snakk preget av stor bekymring og tiltaksiver.
Politikere – uavhengig av partitilhørighet – har også tatt til seg og forsterket bildet. «Ungdata-rapportene gir oss et bilde av dagens ungdomsgenerasjon. Flere unge er ensomme, sliter psykisk og bekymrer seg. Flere enn før opplever livet som et slit og ser ikke mening», meddelte AUF under høstens valgkamp. [Se note 5] Det samme bildet tegnes i Ungdomshelse – regjeringens strategi for ungdomshelse 2016–2021, som er undertegnet av sju ministre fra Høyre og FrP. Med henvisning til blant annet Ungdata, elevundersøkelsen, Folkehelseinstituttets gjetninger på forekomst av psykiske lidelser hos ungdom, og en SIFO-rapport om at 85 prosent av unge jenter opplever kroppspress [Se note 6], konkluderer ministrene med at «vi har en jobb å gjøre for disse unge menneskene» [Se note 7]. Og med jobb å gjøre, handler det om tiltak – også i skolen (jf. kunnskapsministerens nevnte uttalelser).
Skolebaserte tiltak lanseres fra mange hold. Noen vil tilføre noe. Psykisk helse – inn på timeplanen! er oppfordringen i en artikkel i dette tidsskriftet [Se note 8]. Det samme formidles i oppropet Boken som mangler [Se note 9], som blant annet Norsk Lektorlag og Elevorganisasjonen står bak. Andre vil ta vekk noe. «Vi trenger ikke en skole gjennomsyret av testing og rangering. Vi trenger en skole som sikrer et godt inneklima i barnets hjerne», skriver professorene Arild Bjørndal, Trond Diseth og Arne Holte. [Se note 10] Og noen vil ha mer av det som er: «Fysisk aktivitet er like effektivt som psykoterapi og mer effektivt enn antidepressiver (SSRI) mot milde til moderate depresjoner», skriver den sistnevnte professoren i en annen artikkel om tiltak i barnehagen og i skolen som skal bedre den psykiske helsen hos barn og ungdom. [Se note 11] Vi skal straks komme tilbake til fysisk aktivitet som et psykisk helsetiltak. Men aller først; noen kritiske bemerkninger til den forskningsbaserte kunnskapen som legges til grunn for at det står så dårlig til med den psykiske helsen til ungdommen i dag.
Svakheter ved det empiriske belegget
Forståelsen av at det må igangsettes skolebaserte tiltak for å gjøre noe med den psykiske helsen hos barn og ungdom, har vært omsluttet av en enighetskultur. Dette til tross for at mange forskere og andre er vel vitende om at undersøkelsene som brukes som belegg for at noe må gjøres, har mange svakheter. Vi avgrenser oss til å peke på to.
Det ene gjelder spørsmålene og utsagnene som brukes i undersøkelsene som det henvises til. Det dreier seg om noen få spørsmål og utsagn som er hentet fra langt mer omfattende, kliniske spørreskjemaer. I rapporten Ungdata. Nasjonale resultater 2017 får vi vite at forskerne har brukt seks utsagn til å måle psykiske plager hos ungdom. De seks utsagnene er: Følt deg stiv og anspent. Følt håpløshet med tanke på framtida. Følt deg ulykkelig, trist eller deprimert. Hatt søvnproblemer. Følt at alt er et slit. Bekymret deg for mye om ting. Det er fire svaralternativer: Ikke plaget i det hele tatt. Lite plaget. Ganske mye plaget. Veldig mye plaget.
De som (på disse seks utsagnene) har krysset av for at de har vært ganske mye eller veldig mye plaget i den siste uka, er registrert i kategorien «ungdom med psykiske plager».
I rapporten brukes imidlertid også formuleringene «ungdom som sliter psykisk» og «ungdom som har depressive symptomer» om de samme registreringene. [Se note 12] Det er med andre ord uklart hva indikatorene som er brukt i målingene viser til når det gjelder begrepet psykisk helse, depresjoner og plager. Og om det å føle seg stiv og anspent inngår i psykisk helse – eller hvorfor det ikke er fysisk helse? Den samme tendensen finner vi i annen norsk skolebasert forskning på barn og ungdoms psykiske helse, som har fått mye oppmerksomhet i mediene. [Se note 13]
Hva angår de nevnte seks utsagnene i Ungdata, er de hentet fra to amerikanske, kliniske spørreskjemaer som er langt mer omfattende, og som da de ble laget på henholdsvis 1970- og 1980-tallet, var ment å måle symptomer på angst og depresjon [Se note 14]. Det er også verdt å merke seg at de seks utsagnene bare måler hvordan den enkelte har opplevd den siste uka. Undersøkelsen er gjennomført på vårparten, og for noen elever nokså nær avgangseksamen i tid. Kanskje kan de høye prosenttallene hos jenter på tiende trinn ha sammenheng med dette? Slike forhold er ikke tatt i betraktning av forskerne – og heller ikke av de mange som bruker denne forskningen.
Det andre vi vil trekke fram, er at kartleggingene skjer i skoletiden og ikke i en klinisk kontekst. Det har betydning for seriøsiteten i kartleggingene, slik som at enkelte elever morer seg med å lage rutemønstre når de krysser av (slik vi har fått rapportert fra lærere). Det angår også spørsmålet om hvor grensen skal gå mellom hva som skal foregå i skolen og hva som skal foregå i helsevesenet. Disse undersøkelsene beveger seg i et uklart etisk og faglig farvann. Her savner vi en diskusjon og en klargjøring fra skolemyndighetenes side. Vi skal ikke gå mer inn på dette her, men viser til en tidligere publikasjon hvor dette utdypes. [Se note 15]
Våre innvendinger her betyr ikke at vi ikke tar innover oss at ungdommer kan ha en psykisk lidelse og at noen trenger hjelp. Vi stiller imidlertid spørsmål ved om Ungdata og andre som baserer sin kunnskap på slike uproblematiserte målinger, kan være til hjelp for dem som gjennomlever psykiske lidelser. Kan en spin-off-effekt tvert imot være at språket blir brukt på så mange ulike måter at det skjer en devaluering av begrepene, som dermed mister sin betydning som språklige representasjoner av levd lidelse? Når Ungdatas depresjonskart [Se note 16] viser at 15–20 prosent av ungdommene i diverse kommuner i Norge har depresjon, blir det vesentlig å undersøke nærmere definisjonene som brukes.
Fysisk aktivitet gir bedre psykisk helse, men ...
Aktive barn er mindre deprimerte, er overskriften på et tosiders oppslag i Vårt Land. [Se note 17] De er ikke alene om å hevde at fysisk aktivitet motvirker psykiske lidelser og bedrer den psykiske helsen. Et søk i A-tekst på de nevnte 29 papiravisene ga 884 treff på artikler som inkluderte søkeordene ‘fysisk aktivitet gir bedre psykisk helse’. Søket viser en jevn økning på 1980- og 90-tallet og i det første tiåret etter 2000. Videre skjer en markant økning fra 2010, og en ytterligere økning fra 2013 og fram til i dag – både i takt med og et uttrykk for den økte oppmerksomheten på barn og ungdoms psykiske helse.
Selv om avisartiklene i det store og hele tegner et bilde av at fysisk aktivitet gir bedre psykisk helse, er det et men i flere artikler. «Både leger og mosjonister har lenge ment at fysisk aktivitet gir god psykisk helse» skriver VG. [Se note 18] Men: «Likevel har dette vært vanskelig å bekrefte vitenskapelig. En ny amerikansk undersøkelse viser ingen sammenheng mellom trim og psykisk helse.»
Dette men’et finner vi også i norske studier på sammenhengen mellom fysisk aktivitet og psykisk helse. Ungdata 2017 konkluderer med at «Ungdom som ikke er aktive i idrett, er mer utsatt for psykiske helseplager enn idrettsaktive ungdommer». Men: «Det er derimot lite variasjon i psykiske helseplager etter hvor ofte ungdom er aktiv i idretten.» [Se note 19] Forskerne har kommet fram til dette gjennom å måle sammenhengen mellom skåringene på de nevnte seks utsagnene og antall timer pr. uke som ungdom bruker på trening i et idrettslag. Fysisk aktivitet er altså kun målt kvantitativt [Se note 20].
I en annen studie [Se note 21] brukte forskerne flere spørsmål og utsagn i kartleggingen av den psykiske helsen hos 290 elever i videregående skole, og definerte tydeligere hva de la i begrepet fysisk aktivitet: å være «involvert i idrett/mosjon slik at han eller hun ble andpusten eller svett» (s. 335), og avgrenset til antall timer pr. uke utenom skoletid. Konklusjonen var: «Våre funn viste en negativ sammenheng mellom fysisk aktivitet og angst/depresjon og tilsvarende positiv sammenheng mellom fysisk aktivitet og henholdsvis mestringsopplevelse og positiv selvoppfatning» (s. 337). Men: «På hvilken måte fysisk aktivitet påvirker unges psykiske helse, og hvordan den psykiske helsen påvirker det fysiske aktivitetsnivået, er usikkert» (op.cit., vår uthevning).
At det er vanskelig å finne forskningsbasert belegg for at fysisk aktivitet bedrer den psykiske helsen, er også budskapet i artikkelen Effekten av fysisk aktivitet i skolen – mange uavklarte spørsmål i dette tidsskriftet. [Se note 22] Til tross for dette understreker forfatterne at «selv om det er vanskelig å finne effekt av fysisk aktivitet på psykisk helse, læringsutbytte og læringsmiljø, betyr det ikke at det ikke er noen sammenheng mellom fysisk aktivitet og disse variablene» (s. 15).
Hva er så problemet?
Det viser altså at påvirkningen fysisk aktivitet har på den psykiske helsen vanskelig lar seg forstå eller fange opp i undersøkelsene vi har henvist til. Like fullt argumenteres det for og gjennomføres tiltak med fysisk aktivitet. Det gir god grunn til å spørre seg om hva som egentlig er problemet. Vi vil for det første peke på mangelen på operasjonalisering (nærmere avgrensning og definisjon) av begrepene psykisk og fysisk.
Filosofisk sett har mange forsøkt å finne ut hvordan begrepene kan defineres for å være valide. I dette arbeidet har det vist seg svært vanskelig (for ikke å si umulig) å finne gyldige kriterier for hva som er hva, og hvordan begrepene, når de brukes som variabler i forskning, skal avgrenses. Hvis for eksempel kriteriet indre, immaterielt og subjektivt skal brukes om det psykiske, og ytre, materielt og objektivt skal brukes om det fysiske, betyr det for eksempel at det fysiske (kroppen) ikke har et indre og kan oppleves.
I forskningen vi har trukket fram, blir det fysiske forstått som noe som måles – og fysisk aktivitet undersøkes dermed ikke som noe som oppleves. Og når et av spørsmålene i Ungdata er «Følt deg stiv og anspent» (målt som psykisk kategori, men på noe som må oppleves i kroppen), blir forvirringen stor om hva som er hva. Det fysiske som noe objektivt, materielt og målbart skal virke på noe i oss, som det samtidig er atskilt fra. Kvantitative samfunnsforskere, slik som Ottar Hellevik [Se note 23], skriver at for å måle en årsakssammenheng, er det nødvendig at det som er årsak, er atskilt i tid og gjensidig utelukkende fra variabelen (objektet) som det skal ha effekt/virkning på.
La oss foreta et resonnement. Vi oppfatter barn og ungdom som utforskende vesener, der kroppslig utforskning skjer både med eget engasjement, omgivelser og ut fra hvordan andre kommenterer, responderer, verdsetter osv. kroppen og bevegelsene. Utfallet av samspillet her kan være så mangt: barn føler seg oversett/offer, utvikler seg til løvetannbarn, gjør motstand mot foreldre/lærere, finner sin egen vei, begynner med idrett, utfordrer seg selv og oppdager verden, blir deprimerte osv. La oss tenke oss at det oppstår en forskjell mellom barn og unge som virker tilpass eller utilpass med aktiviteter og egne bevegelser, noe som kan få voksne (forskere) til å forbinde dette med ‘god eller dårlig psykisk helse’.
Så langt en plausibel logikk. En slik grunnleggende sammenheng finnes allerede. Problemet i forskning er at grunnleggende sammenhenger abstraheres fra den virkelighet de finner sted, og forlegges til to ulike sfærer: det psykiske og det fysiske. Det er nærliggende å spørre seg om vi like gjerne kunne snu om på begrepene: fysisk helse og psykisk aktivitet. Hva er grunnen til at den psykiske helsen er passivt konnotert, mens fysisk aktivitet måles? Bør det ikke også stilles spørsmål om hvordan det oppleves å bevege seg?
Dersom et barn eller ungdom ikke finner mening i å bevege seg og har lite lyst og engasjement, så har vedkommende et annet utgangspunkt enn den som liker å bevege seg. Hvis det er slik at forskningen kjenner barnas eller ungdommenes utgangspunkt før de eventuelt starter en intervensjon, kan de finne ut om det å bevege seg (på ulike måter eller spesifikke måter) har betydning for ungdoms opplevde helse (psykiske helse). Dersom utgangspunktet er ‘god psykisk helse’, så viser det seg at dette ‘virker på’ fysisk helse, jf. at de friskeste og rikeste trener mer enn de syke og fattige osv. Vårt poeng her er at også innenfor den dualistiske og oppdelte logikken mellom fysisk og psykisk (som forskningen vi har vist til bygger på), kunne forskerne med litt mer refleksjon og tankearbeid få fram noen flere nyanser. Men gjør de det?
Grunnlagstenkning – en nødvendig premiss for forskning.
Problemet ligger, slik vi har beskrevet overfor, i måten forskere og media bruker begreper og funn ukritisk. Det som beskrives i denne forskningen og i avisoppslagene, er en enkel, lineær årsak–virknings-logikk mellom to variabler (objekter), hvor den ene variabelen virker på den andre, uten at det er avklart hvordan de to variablene i utgangspunkter er forstått og definert.
Så i stedet for å etterspørre mer forskning som bygger på en enkel, lineær årsak–virknings-logikk mellom fysisk aktivitet og psykisk helse [Se note 24], tar vi til orde for å undersøke den iboende meningen som ligger i det å bevege seg. Og der det å være i bevegelse er utgangspunktet for erfaringene som undersøkes.
Å bevege seg har en iboende mening
Hva skjer hvis vi endrer begrepsbruk fra fysisk aktivitet til bevegelse? Bevegelse er for det første grunnleggende for alle levende veseners overlevelse. For det andre skaper bevegelse mening og erfaring gjennom livet. Det nyfødte barnet beveger seg umiddelbart mot brystet, mot andre og mot verden. Allerede her viser bevegelser seg å ha iboende mening og det finnes ikke noe ‘fysisk’ og noe ‘psykisk’ å utskille. Etter hvert kommer smilet, å strekke seg etter leker, ting og andre mennesker, bruken av underlaget med kryping, rulling og krabbing for å utforske verden og sine egne ressurser, følelser og sanser og lyder, som videre utvikler språket og forståelsen av seg selv og verden. I et slikt perspektiv er tanker og følelser uttrykt og erfart i bevegelser (det som vi før har referert til som ‘fysisk aktivitet’). Bevegelsene er samtidig noe å fryde seg over i seg selv; gleden ved å tilbakelegge en lang distanse krabbende, løpe av sted på egne ben osv. Mangfoldet av følelser hører til i kroppen, og ikke atskilt fra den. Slik er det også for unge mennesker. Opplevelsen av kroppen og seg selv handler om kvaliteter og mening, og dette fanges ikke opp i forskningen vi har vist til.
Hvor vil vi med dette? Et spørsmål som følger av vår korte beskrivelse her er: hva ville forskningen om fysisk aktivitet og psykisk helse ha kommet fram til hvis utgangspunktet var den intime sammenbinding mellom disse fenomener; dersom forskningen tok utgangspunkt i at det å bevege seg er å oppleve, føle, tenke og gjøre seg erfaringer, og at kroppen er selve forankringen i verden og basis for samværet med andre?
Det er grunnleggende i forskning å validere metodene og det teoretiske utgangspunktet som de frembrakte funn hviler på. Funnene og tiltaksiveren som har fulgt i kjølvannet baserer seg på en utematisert dualisme og et selektivt ‘spørsmålsbatteri’. Et spørsmål er om det er større grunn til å bekymre seg om kvaliteten på den forskning som gjøres på ungdommens psykiske helse enn å bekymre seg for ungdommene selv? [Se note 25]
B. Hennes hovedområder er fransk psykoanalyse, semiotikk og grunnlagsproblemer knyttet til subjektivitet, kropp og språk. For tiden arbeider hun boken «Bare ett rom i verden eller bare et rom i verden? Spiseforstyrrelser og kunnskap – en samtalebok» sammen med Susanne Andersen.
Gunn Engelsrud er professor i helsefagvitenskap ved Norges Idrettshøgskole. Hennes hovedområder er fenomenologi og grunnlagsproblemer knyttet til subjektivitet, kropp, bevegelse og erfaring. Hun har blant annet skrevet boka «hva er KROPP» og arbeider for tiden med prosjekter der hun utforsker forholdet mellom spontanitet og disiplinering i ulike bevegelsessjangre.
NOTER
1 Stress og press blant ungdom: erfaringer, årsaker og utbredelse av psykiske helseplager. Side 7. NOVA-rapport 6/17
2 Aftenposten. 10.07.2017. Side 7
3 Ung i Oslo 2015. NOVA-rapport 8/15
4 Ungdata Nasjonale resultater 2015. NOVA-rapport 7/15
5 NRK-Ytring. 02.09.2017. https://www.nrk.no/ytring/ung.-arbeidsledig.-1.13668121
6 Det empiriske belegget for at 85 % av dagens unge jenter opplever kroppspress, er ca. 100 jenter ved en videregående skole i Bærum og i Drammen som har krysset av på et utsagn om at de opplever kroppspress i et spørreskjema. I en tid med så mye oppmerksomhet på kroppspress, er det godt gjort at det var noen jenter som ikke krysset av på det. For en utdypning, se Nordtug og Engelsrud: http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/retusjering-i-kampen-mot-kroppspresset-1.757599
7 Ungdomshelse – regjeringens strategi for ungdomshelse 2016–2021. Side 4. Helse- og omsorgsdepartementet
8 Klomsten 2014. «Psykisk helse – inn på timeplanen!» Bedre Skole, 1:10–14
9 Boken som mangler 2015. Opprop. http://www.psykol.no/content/download/ 42497/422115/version/ 1/ ... /hull.pdf
10 VG. 12.10.2016. http:// www.vg.no/nyheter/skole-og-utdanning/varsko-om-skolestress
11 Holte 2016. Sats bredt på psykisk helse i barnehagen og skolen. https://psykologisk.no/2016/06/sats-bredt-pa-psykisk-helse-i-barnehage-og-skole/
12 Ungdata. Nasjonale resultater 2017. NOVA Rapport 10/17. Side 78
13 Se f.eks. Klassekampens oppslag 01.12.2016 om at ny norsk forskning viser at 22,2 % av jentene i videregående skole har «emosjonelle vansker». Forsiden og side 8–9. http:// www.klassekampen.no/ article/ 20161201/ARTICLE/161209997
14 Frøyland 2015. Ungdata – Lokale ungdomsundersøkelser. Dokumentasjon av variablene i spørreskjemaet. Oslo: NOVA
15 Nordtug og Engelsrud 2016. Boken som mangler, ord som går på tomgang og sykt flinke jenter: Kunnskap og helse. Tidsskrift for kjønnsforskning. 40 (3-4): 151–168
16 Ungdatas depresjonskart er her: http:// www.ungdata.no/Helse-og-trivsel/Psykiske-helseplager
17 Vårt Land. Aktive barn er mindre deprimerte. 14.01. 2017. Side 32–33
18 Verdens Gang. Joggebølgen over for godt. 22.04.1998. Side 28
19 Ungdata. Nasjonale resultater 2017. NOVA Rapport 10/17. Side 79
20 https://www.hisf.no/nn/ask-active-smarter-kids. I hovedstudien brukes akselerometer for å måle fysisk aktivitet i frekvens, varighet og intensitet
21 Bremnes, Martinussen, Laholt, Bania og Kvernmo 2011. Positiv sammenheng mellom psykisk helse og fysisk aktivitet blant ungdom i videregående skole. Tidsskrift for Norsk Psykologforening. 48: 332–338
22 Lillejord og Johansson. 2016. Effekten av fysisk aktivitet i skolen. Mange uavklarte spørsmål. Bedre skole. 4: 11–15
23 Se f.eks. Hellevik 2002. Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap. Universitetsforlaget
24 Jf. Lillejord, Vågan, Johansson, Børte og Ruud. 2016. 4.3 Fysisk aktivitet og psykisk helse. I: Hvordan fysisk aktivitet i skolen kan fremme elevers helse, læringsmiljø og læringsutbytte. En systematisk kunnskapsoversikt. Kunnskapssenter for utdanning
25 Ungdata fikk i 2017 tildelt 3,3 millioner kroner direkte over Statsbudsjettet i en post som gjaldt «konkrete oppgaver på folkehelseområdet. Prioriterte oppgaver er å følge opp folkehelsemeldingen med vekt på psykisk helse i folkehelsearbeidet» (Statsbudsjettet 2017 – kap.720 s.7). I lys av det vi har pekt på her, kan det stilles spørsmål ved om Ungdata ivaretar en slik oppgave.
