Slik kan skolen ivareta elever som går gjennom dødsfall i nær familie

Det antas at rundt 4 prosent av barn i den vestlige verden mister en eller begge foreldre før de er 18 år (Pearlman, Schwalbe & Cloitree, 2010). Det betyr at det til enhver tid befinner seg mange tusen barn i skoler og barnehager som har opplevd foreldretap. I tillegg mister mange barn søsken, nære venner og andre slektninger. De fleste skoler møter hvert år elever i sorg.

Det er ikke én måte å sørge på, og det finnes ikke faste faser barnet skal igjennom. Hvem barnet mister, forholdet de hadde til den døde, barnets personlighet, og ikke minst omsorgsmiljøet rundt barnet, er med å bestemme barnets reaksjoner. Vanligvis er konsekvensene større etter plutselige dødsfall enn etter forventede dødsfall. Men langvarig sykdom før dødsfall kan prege hele familien. Et mindre skolebarn påvirkes sterkt av foreldres reaksjoner, mens eldre barn kan reagere ut fra at de forstår den langsiktige betydningen av å miste mor eller far. Er barn til stede ved et plutselig dødsfall, eller finner den døde, øker traumevirkningene.

De fleste barn som mister er nær person greier seg bra. Samtidig viser undersøkelser at nærmere halvparten får daglige funksjoner svekket. Det gjør det svært viktig å støtte opp om barna slik at de får et best mulig utgangspunkt for senere liv.

En forelders død medfører en akutt krise i familien og sorgstudier har vist en klar økning i psykiske problemer og plager for barn i etterkant (A. Dyregrov & Dyregrov, 2016). Det skjer en nedgang i skoleprestasjoner, og en økning i sosial tilbaketrekning og atferdsproblemer. Normale reaksjoner som tristhet og lengsel, økt engstelse, sinne m.m. avtar over tid, men varer lengre enn hva voksne tror. Det kan bli vansker i kontakten med jevnaldrende fordi venner glemmer fort (K. Dyregrov, 2006; Lytje, 2016a). Foreldre og søskens dødsfall skjer ofte plutselig og dramatisk, noe som ofte gir traumatiske ettervirkninger som forvansker sorgen (A. Dyregrov & Dyregrov, 2016). For en mer utfyllende presentasjon av konsekvensene av tap henvises leseren bl.a. til A. Dyregrov (2006, a, b), K. Dyregrov (2006, 2009), og Lytje (2016a, 2017).

Barns opplevelse av skolen

I forskningsarbeider fra Senter for Krisepsykologi (K. Dyregrov, 2006; 2009) og i en dansk doktoravhandling (Lytje, 2016b) er det påvist hvor sensitiv returen til skolen er for sørgende elever og hvor viktig skolens møte med dem er. Elevene ønsker å bli sett, men de ønsker samtidig ikke å få for mye oppmerksomhet. Lærere er usikre på hvilken rolle de skal ha, og kjenner seg i krysspress mellom å ivareta omsorgsrollen og den pedagogiske rollen (A. Dyregrov, Dyregrov, & Idsøe, 2013; K. Dyregrov, Endsjø, Idsøe, & Dyregrov, 2014).

Selv om mange kjenner seg godt ivaretatt i skolen, er frustrasjonen stor blant mange, ikke minst fordi måten de møtes på varierer så mye fra lærer til lærer. I denne artikkelen gir vi noen råd basert på lang erfaring med å hjelpe etterlatte barn, og med bakgrunn i den forskning som vi og andre har gjennomført for bedre å forstå situasjonen for sørgende elever.

Elever som opplever er godt skoleklima der tiltak iverksettes for å støtte deres retur til skolen og deres læringsevne, takler skolesituasjonen bedre enn de som mangler sosial og akademisk støtte.

Svekkede skoleprestasjoner

En rekke studier har vist at skoleprestasjonene til elever som har mistet en nær person svekkes (Dowdney et al., 1999; A. Dyregrov, 2004; K. Dyregrov, 2009). Nylig er det vist at de som mister foreldre i barndommen har 26 prosent mindre sjanse for å få en universitetseksamen (Høeg et al., 2018). Elevene sliter spesielt med konsentrasjon og hukommelse, slik at læring går senere enn normalt (K. Dyregrov, 2006). Noen mulige forklaringer er:

• Svekket motivasjon. Det kan være den forelder som vanligvis motiverer eleven til innsats som dør. De kan også tenke: Hva er vitsen med å bruke så mye energi på skolearbeid når jeg likevel kan være død i morgen?
• Påtrengende minner eller fantasier forstyrrer konsentrasjon og hukommelse. Minner kan bryte tankebaner, forstyrre søvn og svekke læringsevne.
• Tristhet og savn kan senke tanketempo og gi manglende overskudd og energi.
• Kroppen kan forbli i beredskap, noe som tapper energi og svekker konsentrasjon og læring.
• Sosial tilbaketrekking. Barnet kan trekke seg bort fra andre. Det kan svekke samarbeid om skoleaktiviteter (lekser) med medelever.
• Foreldre kan selv slite med sorg og posttraumatiske reaksjoner og blir mindre tilgjengelige for støtte i skolearbeidet.

Hva skolen kan gjøre før et dødsfall

Ved alvorlig, livstruende sykdom må kontakten med skolen starte forut for et dødsfall. Skolen må sikre forståelse blant elevens lærere for de utfordringer som barnet lever med. Skolehverdagen må tilrettelegges slik at eleven kjenner seg godt ivaretatt.

I denne perioden kan skolen:

• Håpe på det beste – men planlegge for det verst tenkelige scenario. Skolen må forberede seg på at livstruende sykdom ender med dødsfall. Planlegg og sammenfatt tiltak i en plan om hva som skal gjøres. Det sikrer effektiv og hurtig handling om dødsfallet skjer.
• Hvis barnet lever med en forelder som er livstruende syk, kan det skape problemer i skolehverdagen. Tilrettelegg skolesituasjonen og vit at bekymring for den syke kan gi konsentrasjonsproblemer på skolen. Barns reaksjoner er unike, og skolen må være oppmerksom på individuelle utfordringer og vise forståelse for disse.
• Sørg for god kommunikasjon mellom skole og hjem. I et sykdomsforløp kan det ofte skje hurtige forandringer. Det er ikke sikkert at familien selv har ressurser til å gi løpende oppdateringer. Det en god idé at det gjøres konkrete avtaler om kommunikasjon med familien, slik at skolen er informert om hvordan det går i hjemmet.

Like etter et dødsfall

Det er hjemmets oppgave å informere skolen dersom en person i nær familie er død. Noen ganger er dødsfallet kjent for skolen før denne kontakt etableres, for eksempel ved medieomtale. Uansett bør dette bekreftes gjennom kontakt med hjemmet.

Dersom skolen indirekte får vite om hva som har skjedd, vil vi anbefale at det tas aktiv kontakt mot hjemmet. Vurder hvem i lærergruppen som kjenner barnet og familien best (har god «kjemi»). Unngå at familien kontaktes av flere forskjellige lærere.

Denne første kontakten har til hensikt å:

• Formidle til hjemmet at skolen vil møte eleven med forståelse – dette signaliserer at skolen har omsorg for eleven
• Vise at skolen har en gjennomtenkt «plan» for elevens retur
• Fremme samspillet med elev og familie, slik at elevens ønsker i forbindelse med retur til skolen tas hensyn til. Avtale møte med elev/familie for at returen skal bli tilfredsstillende
• Husk på at familier har ulike behov
• Skape en forventning om at eleven returnerer til skolen så snart som det er mulig, men at det vil legges til rette for at det skal være plass til sorgen, og at oppgaver i skolen tilpasses situasjonen
• Fortelle eleven hva som skal skje de første dagene, så usikkerheten omkring det ukjente fjernes. Gi eleven mulighet til å kommentere «planen» og komme med forslag til endringer eller ting eleven gjerne vil ha annerledes
• Klargjøre hvilke regler som gjelder for fravær, for tilpasning av prøver, m.m.

Den vanskelige returen

For mindre barn kan returen være helt uproblematisk. De ønsker ofte lærers omsorg ved retur, mens eldre barn og ungdommer kan være redde for å skille seg ut. Ungdommer kan oppleve et dilemma ved at de på den ene siden ikke ønsker å skille seg ut, men samtidig ønsker å bli sett i den nye situasjonen de er kommet i. For dem er det helt vesentlig at lærer:

• Ikke gjør dem mer synlig enn de ønsker ved å rette fokus mot dem, som for eksempel daglig møte dem med «Hvordan går det med deg i dag?»
• På en diskre måte sikrer at de forstår at de ikke er glemt, at de ses av lærerne og at det er forståelse for at sorg kan ta lang tid.
• I samarbeid med eleven og klassen lager noen rammer for hvordan det som har skjedd kan snakkes om i fellesskap og når det er ok å stille spørsmål. Dette letter samspillet mellom elev og medelever. Hvis ikke dette tenkes på kan medelever vise liten forståelse og eleven kjenne seg svært ensom i sorgen.
• Spør konkret om hvordan eleven vil møtes: «Er det ok at jeg nå i begynnelsen spør deg noen ganger i uken hvordan du har det? Jeg skal forsøke å ikke gjøre det så alle ser eller hører det».
• Lag rammer for hva eleven kan gjøre om han eller hun får det vanskelig inne i klassen. Er det for eksempel ok å gå ut en stund og ta en venn med? Dette sikrer at eleven ikke er usikker på om det er ok å forlate rommet om de har det vanskelig.
• Forvent at eleven har svekket konsentrasjonsevne og øket fravær. I en ny og vanskelig livssituasjon er det naturlig at eleven ikke møter så forberedt som før.
• Er forberedt på at det kan være bruk for ekstra støtte i lang tid.

Informasjon til medelever

Den første samtalen mellom hovedlærer/kontaktlærer og elev er svært viktig for å sikre at eleven opplever god ivaretakelse. Eleven må få velge hva som skal fortelles til klassen og eventuelle andre medelever, og – eleven må få velge grad av deltagelse i formidling av denne informasjonen. Noen elever vil helst selv fortelle, mens andre vil være til stede, noen vil komme med tilleggsinformasjon ut over det lærer formidler, mens andre ikke vil si noe. Noen orker ikke å være til stede. Elevens medvirkning gir opplevelse av kontroll i en situasjon hvor tilværelsen kan oppleves som «ute av kontroll».

Elever i sorg forteller at venner trekker seg unna fordi de ikke vet hva de skal si eller gjøre. Enkel informasjon fra lærere til medelever om hvordan de kan støtte både ved retur til skolen og over tid kan motvirke ensomhet og tilbaketrekning.

Her er noen praktiske råd som kan inngå i informasjonen:

• Ta aktivt og tidlig kontakt – ikke unngå den som har mistet.
• Vis at du bryr deg, og still opp over tid.
• Unngå å ta kontakt av nysgjerrighet.
• Hør om han/hun ønsker å snakke om det som har hendt? Noen ønsker ikke det, andre vil gjerne fortelle igjen og igjen.
• Reaksjoner er svært forskjellige, noen reagerer lenge og sterkt, andre lite. Ha tålmodighet med dem som strever lenge.
• Hvis din medelev sier nei takk til å snakke om tapet, så er det ok. Men, det er ok å spørre om igjen en annen gang.
• Foreslå sosiale aktiviteter, sport, sammenkomster, turgåing og annet.
• Husk at selv om det er viktig å kunne snakke om tapet, så er det også viktig å kunne ha det som før. Det kan være til hjelp å ha det artig, og å le sammen. Det gir pauser i sorgen.

Hva bør du unngå å si, og hva kan du alternativt si?

Ikke si: Jeg vet hvordan du har det – alternativ: Jeg tror ikke det er mulig å forstå hvordan du har det, men jeg vil forsøke.

Ikke si: Jeg har også opplevd å miste noen, så jeg vet akkurat hvordan du har det. Si heller: Jeg har også mistet noen, men det er en stund siden nå, så det kjennes ikke så vondt lengre. Men kanskje jeg kan forstå litt om hvordan du har det.

Ikke si: Det kunne ha vært enda verre.

Ikke si: Sånn må du ikke tenke (føle) – alternativ: Det er lett å tenke sånn, men det er viktig å lage mottanker også.

Ikke si: Ring meg hvis det er noe – alternativ: Jeg ringer deg for å høre hvordan det går.

Ikke si: Går det bra? – alternativ: Kanskje du synes at jeg spør deg for ofte om hvordan det går? Hvis du ikke vil at jeg skal spørre, så bare si ifra.

Hva hvis eleven ikke vil at noe skal sies?

Noen elever vil ikke at noe skal sies, for eksempel etter et selvmord. Situasjoner er svært forskjellige og samme strategi kan ikke alltid brukes. Dersom en elev ikke vil at noe skal sies, men alle vet, er vårt forslag at en beskriver for eleven hvilke konsekvenser fortielse kan ha.

Jeg forstår at du ikke ønsker at vi skal si noe til klassen, men det blir vanskelig fordi så mange allerede vet. Om ikke noe sies til alle, så vil ikke du vite hva de vet. Noen ganger oppstår det også rykter som ikke er sanne og dersom vi fra skolens side ikke sier noe, så kan du komme til å møte usanne rykter som vil gjøre vondt for deg å høre. Fordi det er kjent for flere hva som skjedde, opplever vi et ansvar for å informere dem. Det vi har tenkt å si er …

Dersom dødsfallet har blitt omtalt i media, er det ekstra viktig at rykter og misoppfattelser ikke får feste seg. Vår erfaring er at når en bruker tid med elever/familie forstår de situasjonen og motsetter seg ikke at det gis informasjon. I særtilfeller hvor dette blir vanskelig, anbefaler vi kontakt med skolens fagapparat.

Når skal eleven begynne på skolen igjen?

Skolen representerer struktur, kontinuitet og trygghet i en krisesituasjon. På skolen har elevene sitt vanlige sosiale miljø og støtten fra bestevenner og klassekamerater kan kjennes god og trygg i dagene etter et dødsfall. All vår erfaring tilsier at en tidlig retur er bra for elever. Imidlertid må returen være planlagt som beskrevet over. Det er ingen motsetning mellom å sørge og å gå på skole. Men, det må være plass til sorgen og den må tas hensyn til i skolehverdagen.

Elever kan gjerne returnere til skolen før begravelsen. Noen makter ikke det, men med støtte fra skolen og forståelse fra hjemmet er det mulig.

Noen elever sliter med å komme seg tilbake til skolen. Det kan være fordi de er bekymret for foreldre, eller for småsøsken hjemme. Dette skjer spesielt om en forelder er helt slått ut etter tapet. De kan også være redde for hvordan de vil reagere når de kommer på skolen. I tidlig kontakt med hjemmet kan en finne praktiske løsninger på dette, for eksempel til hvem eleven kan henvende seg om det blir vanskelig den første skoledagen eller hvordan hjelp kan aktiveres til støtte for en forelder som sliter.

Støtte til eleven over tid

Den vanskeligste tiden for en sørgende elev er vanligvis ikke like etter dødsfallet, men over tid. De er nokså samstemte i at forståelsen fra omgivelsene varer mye kortere enn det savn og den smerte de kjenner inni seg. Det er svært viktig å vite at det er opplevelsen av ikke å bli sett og forstått som er den vesentlige, ikke om en objektivt sett blir «oversett» eller ikke. Hvordan er det mulig å sikre at en elev blir «sett» over tid?

Vi har noen forslag til hva som kan sikre god oppfølging over tid:

Omsorg og støtte

• Lag en oppfølgingsplan for eleven helt fra starten av. Sørg for at den deles med andre lærere som møter denne eleven. Legg vekt på at lærere som er i kontakt med eleven har en felles forståelse og holdning til eleven og at de vet hvordan eleven ønsker å møtes.
• Ha et månedlig møte med eleven de første 6 månedene for å høre hvordan det går og hva som trengs å justeres.
• La eleven slippe aktiviteter som gir uønsket oppmerksomhet mot han/henne. Tillat mer passivitet i en periode.
• Tillat at eleven tar en timeout og får forlate klasserommet om han/hun ønsker det.
• Gi varsel til eleven om tema som berører alvorlig sykdom, død, traume osv. skal tas opp i timen.
• Pass på at du bryr deg over tid – strekk deg ut mot eleven selv om du tidligere har blitt avvist.
• Om eleven sliter merkbart med kontakten mot medelever, trekker seg unna andre, eller endres seg mye som person, så bør det sikres at han/hun får psykologisk oppfølging.
• Vær oppmerksom på at sorgen kan komme tilbake med fornyet styrke i særlig sensitive perioder, så som rundt konfirmasjonen, den dødes fødselsdag og dødsdag, m.m. Anerkjenn slike dager, snakk med eleven og gi rom for sorgen inntil hverdagen vender tilbake.
• Når eleven skal videre til ny skole, bør det i samarbeid med elev og foreldre sikres at den nye skolen er informert om situasjonen, selv om det har gått flere år siden dødsfallet.

Pedagogiske tiltak

• Følg med på faglig utvikling. Hvis eleven er gammel nok til at det settes karakterer, så vurderes pedagogiske tiltak/ekstratiltak om flere karakterer svekkes.
• Ikke gi feedback på absolutt alle mindre feil – det kan være demotiverende.
• Aksepter at det for mange er vanskelig med konsentrasjon og hukommelse. Det kan vedvare over tid.
• Lett karaktertrykket – se nye prøver i sammenheng med hva eleven tidligere har prestert.
• La eleven stå over noen prøver om det kommer mange på en gang.
• Husk å utnytte de muligheter som opplæringsloven gir, for eksempel i forbindelse med fremmøte og fravær og ekstra tid ved eksamen.
• Er eleven en ungdom og er blitt skoletrett, så se på mulighetene for en praksisplass utenfor skolen eller en «permisjon» for en periode.
• Kartlegg eventuelle behov for pedagogisk støtte.

Avslutning

Som lærer er det viktig at du har et perspektiv på det som skjer her og nå, og samtidig tenker langsiktig. Gode oppfølgingsrutiner og god hjelp fra skolen kan fremme deres utdanningspotensial og bremse skjevutvikling. Hjelpen fra lærere som «ser» og støtter barn i sorg kan få livslang betydning.

LITTERATUR

Dowdney, L., Wilson, R., Maughan, B., Allerton, M., Schofield, P., & Skuse, D. (1999). Psychological disturbance and service provision in parentally bereaved children: prospective case-control study. British Medical Journal, 319 (7206), 354–357.

Dyregrov, A. (2004). Educational consequences of loss and trauma. Educational and Child Psychology, 21, 77–84.

Dyregrov, A. (2006a). Sorg hos barn. En håndbok for voksne. Bergen: Fagbokforlaget.

Dyregrov, A. (2006b). Små barns sorg. En veiledning for voksne. Oslo: Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet – www.bufetat.no/foreldreveiledning

Dyregrov, A., & Dyregrov, K. (2016). Barn som mister foreldre. Scandinavian Psychologist, 3, e9. http://dx.doi.org/10.15714/scandpsychol.3.e9

Dyregrov, A., Dyregrov, K., & Idsøe, T.M. (2013). Teachers’ perception of their role facing children in grief. Emotional and Behavioural Difficulties. DOI:10.1080/13632752.2012.754165

Dyregrov, K. (2006). Skolens viktige rolle etter selvmord. Bedre skole, 1, 46–51.

Dyregrov, K. (2009). The important role of the school following suicide. New research about the help and support wishes of the young bereaved. OMEGA – Journal of Death and Dying, 59, 2, 147–161.

Dyregrov, K., Endsjø, M., Idsøe, T., & Dyregrov, A. (2014). Suggestions for the ideal follow-up for bereaved students as seen by school personnel. Emotional and Behavioural Difficulties, 0(0), 1–13. doi:10.1080/13632752.2014.955676

Høeg, B.L., Johansen, C., Christensen, J., Frederiksen, K., Dalton, S.O., Bøge, P., Dencker, A., & Bistrup, P.E., Dyregrov, A., & Bidstrup, P.E. (2018). Does losing a parent early influence the education you obtain? A nationwide cohort study in Denmark. Journal of Public Health. Published online April 19. https://doi.org/10.1093/pubmed/fdy070

Lytje, M. (2016a). Voices we forget–Danish students experience of returning to school following parental bereavement. OMEGA – Journal of Death and Dying. https://doi.org/10.1177/0030222816679660

Lytje, M. (2016b). Unheard voices: Parentally bereaved Danish students’ experiences and perceptions of the support received following the return to school. Dissertation. Doctor of Philosophy. Jesus College, Faculty of Education, University of Cambridge, UK.

Lytje, M. (2017). Voices that want to be heard – Using Bereaved Danish Students Suggestions to Update School Bereavement Response Plans. Death Studies. https://doi.org/10.1080/07481187.2017.1346726

Pearlman, M.Y., Schwalbe, K.D., & Cloitre, M. (2010). Grief in childhood. Fundamentals of treatment in clinical practice. Washington: American Psychological Association.

• Atle Dyregrov dr. philos, er psykolog og professor ved Senter for krisepsykologi ved Universitetet i Bergen. Han arbeider med oppfølging av barn og familier som mister en kjær. Hans forskningsområde er sorg hos barn og familier og katastrofepsykologi. Han har skrevet en rekke bøker, bl.a. bøkene Sorg hos barn, Barn og traumer og Sorg hos små barn. Han ble utnevnt til Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden i 2014 for sitt arbeid på området.
• Kari Dyregrov, dr. philos, er professor ved Fakultet for helse- og sosialvitenskap ved Høgskulen på Vestlandet (HVL), og prof. II ved Senter for Krisepsykologi, UiB. Hun har forsket på etterlatte ved traumatisk død i 25 år og har vært prosjektleder for en rekke forskningsprosjekt. Hun har en rekke tidsskrifts- og bokpublikasjoner, deriblant bøkene Sosial nettverksstøtte ved brå død – hvordan kan vi hjelpe?; Mestring av sorg; og Etter selvmordet. Dyregrov er nå prosjektleder for END-prosjektet om etterlatte ved narkotikarelatert død ved HVL.
• Martin Lytje er utdannet PhD fra University of Cambridge i England og postdoc i Kræftens Bekæmpelse, Danmark. Hans interesseområde er å gjøre sorgrammede barn og unges egne stemmer tydeligere, samt å gi dem innflytelse over den hjelpen de skal få. Han har skrevet flere artikler på dette område og var hovedforfatter på Sorghandleplan 2.0, som er en oppdatering av den sorgberedskapen som brukes i det danske skolevesenet.