Trafikklysmodellen skaper forvirring

For et drøyt halvår siden lanserte myndighetene en trafikklysmodell for smittevernstiltak i skole og barnehage. Tiltakene fikk en blandet mottakelse, men de ble etter hvert akseptert og forstått av de fleste i skole og barnehage. Vi registrerte med en gang at her har medisinske hensyn veid mer enn de pedagogiske, og det aksepterte vi selvsagt, siden det tross alt ikke en pedagogisk pandemi.

Den gangen slo det meg ikke at selve begrepsbruken så til de grader skaper forvirring utenfor skole og barnehage. Jeg stussa over at myndighetene endra betydningen av rødt nivå fra stengt til åpent, men i mindre grupper og med fysisk avstand mellom gruppene. Jeg leste reglene, tror jeg forstod dem, men det slo meg ikke at det ville skape utfordringer et drøyt halvår seinere.

Tanken med trafikklysmodellen var trolig basert på et kjent pedagogisk grep, vi tar utgangspunkt i noe kjent og bruker det for å illustrere noe ukjent. I denne sammenhengen ble det tatt utgangspunkt i trafikklys, som de fleste barn og voksne allerede kjenner. Som pedagoger vet vi jo selvsagt at det er en kjent problemstilling at førforståelsen kan komme i veien for ny informasjon. Problemet med dette trafikklyset er at rød farge plutselig ikke betyr stopp, selv om flere tilsynelatende tror det. I trafikken skal vi stoppe på rødt lys, men i skole og barnehage skal vi bare bytte fra buss til bil. Vi skal ikke stoppe og alle skal med.

Les også: Helsedirektoratet: Rødt nivå er ikke det samme som hjemmeskole

Som lokallagsleder får jeg daglig telefoner, tekstmeldinger og eposter fra medlemmer i både skole og barnehage. Mange av dem ytrer nå en stor frustrasjon over at både Barneombudet og politikere på alle nivå fremstiller rødt nivå som en stenging av skoler og barnehager. Det føles som at de bruker media til å ta fra oss den siste livbøya før kaoset med hjemmeskole for egne og andres barn nok en gang starter. Jeg er helt enig med mine medlemmer i at det er på grensa til provoserende når voksne folk uttaler så skråsikkert om vår hverdag, tilsynelatende uten å vite hva de snakker om.

Det hjelper ikke når vi samtidig vet at de fleste uttalelsene kommer fra et hjemmekontor. Jeg har flere ganger måttet bite meg i leppa for ikke å si noe mindre konstruktivt når jeg hører debatter, nyhetssendinger eller leser avisene. Kan godt hende vi skulle utvist dem like stor tålmodighet som vi gjør med elevene, vi vet da tross alt ikke om de har forstått det de har lest og det vi har sagt. Vi har ikke kartlagt dem, så da kan vi jo ikke vite noe om leseforståelsen eller begrepsforståelsen, men vi kan anta at førforståelsen stikker kjepper i hjula for forståelsen av modellen.

Les også: Handal: Trafikklys-modellen kan gi skolene mer forutsigbarhet

Vi som kjenner skole og barnehage vet jo selvsagt at rødt tiltaksnivå ikke er enkelt. Det er langt fra optimalt for barna, for lærere og ledere, men er siste utvei for å unngå å måtte stenge skolen og barnehagen. Det er den siste livbøya vi lærere og ungene har. Rødt nivå skal altså sikre at vi kan gi et tilbud på skolene og i barnehagene. Vi kan fremdeles se og snakke med barna og ungdommene våre, og som alltid, noen mer enn andre. Vi kan være der for dem som trenger det. Ikke ta den muligheten fra oss med retoriske grep.

Det skal ikke herske noen tvil om at både barn, ungdommer og ikke minst lærere har det best i en normal hverdag. En hverdag der vi ikke må kaste om på planer hver uke. En hverdag der vi som lærere må forsvare en kommuneoverleges vurderinger over hva som er forsvarlig eller ikke. Alle lærere jeg kjenner vil jo gå tilbake til en normal verden. En verden der også lærere får lov å møte familie og venner uten å bli minnet på at vi kan smitte ungene når vi kommer på jobb igjen.

Jeg trøster meg med at jeg heldigvis ikke er en del av legeprofesjonen og skal ikke uttale meg om hva som er smittevernfaglig forsvarlig. Jeg skal ikke vurdere hvilket tiltaksnivå som er riktig å bruke. Jeg vokter meg vel for å tråkke i andres bed, for min erfaring er at man lett kan tråkke i salaten samtidig.