– Alle som hører at jeg forsker på håndskrift i første klasse vil fortelle meg om sine opplevelser. Historiene er alltid følelseslada og handler om å få det til eller om å mislykkes, sier Camilla Lausund Fitjar.
Annonse
Fitjar er doktorgradsstipendiat ved Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger. I sitt doktorgradsprosjekt undersøker hun hvordan de finmotoriske ferdighetene og bokstavkunnskapen elevene har før de begynte på skolen, spiller inn når de setter i gang med skriveopplæring og når de har gått på skolen et helt år.
Prosjektet er en del av forskningsprosjektet DigiHand, som undersøker likheter og forskjeller i skriving mellom førsteklassinger som lærer å skrive på tastatur og med blyant.
– Vi veit at evnen til å forme bokstaver påvirker evnen til å skrive en hel tekst. Vi veit mindre om hva som påvirker evnen til å forme bokstaver, og det er det altså min oppgave i prosjektet å finne ut, forteller Fitjar.
Skriveopplæring er blitt del av en debatt om barn kommer inn i skriftspråket enklest med lesebrett og tastatur, eller om det å forme bokstaver med blyant på papir er en viktig del av prosessen. Det gjør på ingen måte debatten mindre emosjonell, forteller Fitjar.
– Diskusjonen blir raskt prega av sterke følelser og sterk polarisering, og det er kanskje ikke så rart. Å lykkes på skolen er sterkt knytta til lese- og skriveferdigheter. Jeg tror også at lærere gjerne vil ha bekreftelse på at det de gjør er rett, eller de jakter etter bedre løsninger, sier hun.
Hun tror ikke man kommer videre i debatten uten å snu en del steiner.
På spørsmål om hva hun har funnet under dem hun har snudd til nå svarer hun:
– Jeg har i det minste sett at det er mye vi ikke har diskutert, men bare tar for gitt. Dette ligger som et slør over hele feltet og gjør det vanskelig å vite hva vi egentlig ser eller snakker om når vi vurderer skriveferdighetene til de yngste skolebarna.
Hun stiller spørsmål ved hva det egentlig er å være flink til å skrive når man er fem og et halvt år gammel? Er det å skrive fort eller pent? Er det å kunne skrive små ord? Eller er det noe anna? Og hva er det vi godtar som skriving?
– Vi skryter av et barn som kjenner igjen mamma sin bokstav, men er det skriving? Er det heller kopiering? Vi forbløffes av bitte små barn som kan taste inn nettadressen til favorittfilmen sin. Men er det å huske rekkefølgen på tastetrykk skriving, spør hun før hun snur på det:
– Samtidig kan det se ut som om barn som har en viss forståelse for hva en bokstav er, de har lettere for å utføre reine kopieringsoppgaver med blyant og papir.
Dette er blant de tinga hun tror lærere kan være mer oppmerksomme på.
– Det kan være lett å tenke at rein kopiering, det er ganske likt for alle. Men slik ser det ikke ut til å være, sier Fitjar.
Hun viser til at læreplanen sier at etter andre klasse skal barna både kunne skrive for hånd, og med tastatur. Med med metodefriheten i dagens læreplan har det utvikla seg ulike praksiser.
– Noen begynner med blyant og bokstavforming før de går videre til tekstproduksjon. Andre starter med nettbrett og tar bokstavforminga etter hvert, når barna allerede er kommet inn i skriftspråket. Om vi velger det ene eller det andre, så er målet det samme. Men om resultatet er det samme, det er det vi ser nærmere på.
Arbeidet til Camilla Lausund Fitjar er langt fra ferdig. Men så langt kan hun fortelle at det ser det ut som at de ungene som begynner på skolen og kan en del bokstaver har en fordel. De klarer å produsere bokstaver med bedre flyt enn de ungene som kommer inn og bare kopierer bokstaver, uten drahjelp av bokstavkunnskapen. Det poengterer betydningen av at barn blir eksponert for bokstavene tidlig.
– Å kunne en del om bokstaver påvirker bokstavforming positivt. Det betyr i så fall at lærerne bør fortsette å introdusere nye bokstaver for barna, sjøl om de kan ha problemer med å skrive de bokstavene som alt er gjennomgått, sier hun.
