Foto: Marianne Ruud
Kanadiske politikere ville nekte lærere streikerett – kan vi vente oss lignende tilstander i Norge?
Debatt: Hendelsene i Canada burde få Norges lærere til å stå enda sterkere på streikeretten og kravene om en godt fungerende skole.
I Canada har provinsielle myndigheter forsøkt å nekte lærere streikerett. Selv om dette er hendelser langt fra Norges grenser, kan det ikke benektes at det er slående likheter mellom lærerstreiken som fant sted der, og lærerstreiken som nylig ble avsluttet i Norge. Utviklingen i Canada er nok et sørgelig eksempel på den synkende statusen til lærere verden over, og burde være en advarsel til Norges lærere.
Historien gjentar seg i Ontario
Canada har, i likhet med Norge, en lang historie med fagorganiseringsarbeid blant lærere. En av de største streikene i landets historie ble gjennomført i 1997 da over 120.000 lærere streiket mot de provinsielle myndighetene i Ontario. Provinsen, som da var under konservativ ledelse, ønsket kraftige kutt i budsjettene til offentlige skoler, privatisering, deregulering og endring av arbeidsmiljølovverket, noe de fikk delvis gjennomslag for.
Streiken i 1997 var på mange måter en forløper til streiken som nylig ble avsluttet, spesielt med tanke på hvordan tonen mellom skoleansatte og utdanningsmyndighetene stadig ble mer hard og bitter. I oktober 2022 annonserte Canadian Union of Public Employees (CUPE) at de igjen ville gå til streik mot Ontarios provinsielle konservative myndigheter, i dag ledet av Doug Ford. Årsaken til streiken var svak lønnsvekst og for lite pedagogisk personale i skolen. Ontarios utdanningsmyndigheter, under ledelse av utdanningsminister Stephen Lecce, sa først nei til CUPEs krav om en 11,7 prosent lønnsøkning, hvor Lecce hadde kontret med det svake tilbudet 2,5 prosent (etter at CUPE selv hadde senket kravet til 6 prosent). Dette førte til at forhandlingene brøt sammen og CUPE varslet 30. oktober at fagforeningen ville streike om fem dager, med mindre myndighetene kom med et bedre tilbud.
Myndighetene sjokkerer
Det som da skjedde rystet både CUPE og Canadas andre fagforeninger. Utdanningsminister Lecces la fram lovforslaget Keeping Students in Class Act som et svar på forhandlingskollapsen. Lovforslaget krevde at medlemmene av CUPE (inkludert lærere, assistenter, bibliotekarer og annet personell) i framtiden måtte undertegne arbeidskontrakter som i praksis ville forby dem streikerett.
Og ikke nok med det. Lovforslaget ville samtidig gi provinsmyndigheten retten til å sanksjonere streikende med daglige bøter på opptil 30.000 kroner per individ, og 3.8 millioner kroner i bøter til fagforeninger som tok ut medlemmer i streik.
Mange undret seg over hvordan Ontarios provinsmyndigheter kunne legge fram et lovforslag som så kraftig reduserte lærernes arbeidsrettigheter. Det viste seg at provinsleder Doug Ford hadde benyttet seg av en «notwithstanding clause» fra den kanadiske grunnloven. Denne klausulen tillater de provinsielle myndighetene å legge fram lovforslag som omgår noen av landets mest fundamentale rettighetslover i opptil fem år. Klausulen, som er ment for å få fortgang i juridiske prosesser, er sjeldent i bruk og hadde bare blitt benyttet en gang tidligere i Ontarios historie, da også av Doug Ford.
Med Keeping Students in Class Act lagt fram og godkjent av provinsparlamentet var ikke CUPE lengre i tvil om de ville streike. Fagforeningen mobiliserte sine medlemmer, og selv om Keeping Students in Class Act ble godkjent 3. november, lot ikke CUPE seg skremme av trusler om bøter og det faktum at streiken var ulovlig. Provinsmyndighetene i Ontario fikk heller ikke særlig støtte. Canadas statsminister, Justin Trudeau, valgte selv å involvere seg i saken og uttrykte uro for at en «notwithstanding clause» denne gangen hadde blitt brukt i et forsøk på å stoppe en streik. Doug Ford var også raskt ute og annonserte at han var villig til å omgjøre Keeping Students in Class Act om CUPE kom tilbake til forhandlingsbordet.
Les også: – Å balansere lærernes streikerett og barns rett til utdanning er regjeringas ansvar
Resultatet ble gjenopptatte forhandlinger og en omskriving av Keeping Students in Class Act. Keeping Students in Class Act skulle ikke lengre fjerne streikeretten til skolepersonell, og lærerne fikk også en lønnsøkning på 3,59 prosent. Men CUPEs ledelse var fortsatt skuffet. For ingen av deres krav om flere pedagogisk ansatte i skolen nådde fram og CUPEs hovedforhandler, Laura Walton, beskriver avtalen som kun «tentativ».
Likt og ulikt
Canada er et land Norge ofte blir sammenlignet med. Det er et konstitusjonelt monarki som omfavner liberale verdier og holdninger. Canada har også en sterk velferdsstat og en lang historie med fagorganiseringsarbeid, og samarbeid mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. At det var nettopp i Canada at lærerne møtte et såpass stort nederlag er derfor noe vi burde merke oss, spesielt siden argumentasjonen brukt i streikene i Norge, og Canada, var så like.
Den mest åpenbare likheten var spørsmålet om lønn og skolepersonell. Som CUPE påpekte, hadde kanadiske lærerne vært lønnstapere i lang tid, og de var bekymret for hva som ville skje med skolene om ikke det ble satset mer på å ansette kvalifiserte lærere, assistenter og administrasjon. Dette handlet ikke bare om lærernes arbeidshverdag, men også om kvaliteten på undervisningen og skolens evne til å følge opp elever på en forsvarlig måte.
Det andre likhetstrekket er hvor sterkt myndighetene reagerte på at nettopp lærerne streiket. Hovedargumentet i nødvendigheten av Keeping Students in Class Act var at Covid 19-pandeminen hadde drevet for mange elever ut av en «normal» skolehverdag. I likhet med Norge var både myndigheter og foreldre svært urolige for hva som ville skje om skolene ble stengt, og hevdet at streiken var et svik mot barna. Dette førte til at debatten ble drevet vekk fra kjernen i streikegrunnlaget og over på en debatt om hvorvidt skolen brøt sin moralske plikt.
Sist, men ikke minst, er det påfallende hvor kraftig myndighetene i både Norge og Canada gikk til verks. Der kanadiske myndigheter truet med å innføre streikenekt, ble den norske lærerstreiken slått ned med tvungen lønnsnemd. Den slående forskjellen i dette tilfellet var hvordan de nasjonale myndigheten reagerte ulikt. Mens de streikende kanadiske lærerne fikk støtte av høytstående politikere, inkludert statsministeren, var det i Norge politikere som gjemte seg bak KS og deres forhandlinger.
Lærdom fra Canada?
Som nevnt er Norge og Canada land som ofte blir sammenlignet. Utviklingen i Canada er derfor ikke noe vi burde overse i Norge. I begge landene har lærerne tapt stadig mer. Lønnen har ikke utviklet seg i takt med resten av samfunnet, skolene blir ikke hørt når det ønskes mer kvalifisert personell, og argumentet om at skolen er for viktig til å bli tatt ut i streik gjør at alle streiker blir møtt med sterke reaksjoner fra myndighetene.
Det er en fattig trøst for Norges lærere at lærere i andre land er i samme situasjon. Men hendelsene i Canada burde i hvert fall gjøre at Norges lærere står enda sterkere på streikeretten og kravene vi har om en godt fungerende skole. Gjør vi ikke det, er det ikke utenkelig at en «Hold elevene i klasserommet» kommer her til lands. Det er ikke utvikling en noen part er tjent med og noe vi alltid må stå imot.
