ChatGPT: Ikke forbud, men mulighet for utøvelse av profesjonsfaglig skjønn

Vi står ved et veiskille i skolen. Har selvstendig skriving en fremtid, eller går vi veien der vi helst skal «prompte» frem tekster i stedet for å bygge formuleringer selv? Hvordan kan vi eventuelt bruke ChatGPT-teknologi til å fremme, istedenfor å undergrave læring?

Som mange andre har gjort, påpeker Elisabeth Palmgren i Nettavisen 12. februar at ChatGPT-teknologien har kommet for å bli og at «[k]jennskap til kunstig intelligens og maskinlæring vil være helt essensielt for elevene når de en gang skal ut i arbeidslivet». Men er det ikke på tide å slutte å repetere dette poenget og komme litt videre i diskusjonen? Hvem er det som trenger å overbevises om at språkmodellene ikke kommer til å forsvinne? Jeg savner å møtes til diskusjon på reelle premisser. Spørsmålet er ikke om vi skal forby eller tillate, men om vi bør legge til rette for at læreren kan styre når språkroboter skal brukes, og når de ikke skal brukes.

Jeg er norsklærer i videregående skole og tror at språkroboter kan brukes på læringsfremmende måter. I et pedagogisk og redesignet format kan maskinlært programvare for eksempel tas i bruk for å trene elevenes utvikling av instrumentelle, men krevende skriveferdigheter. Teknologien kan øve elevene målrettet i oppbygging av et formålstjenlig teksthierarki, den kan trene opp elevers mottakerbevissthet, øve dem i kildeføring, språkvariasjon og bruk av kommunikasjonsfremmende tekstbindere.

Men det går et stort skille mellom å bruke teknologien til å trene elever i selvstendig skriving og revidering av tekst, og det å bruke teknologien til å fikse på tekstene uten at eleven er direkte involvert i revideringsarbeidet. Nå tenker jeg ikke på rettskrivningsregler og tegnsetting, men på tekstarbeid som krever refleksjon i valg av struktur, innholdsmomenter, resonnementer og argumenter. Jeg lurer på om Palmgren og andre er enige i denne vurderingen?

I kombinasjon med bildegeneratorer som DALL-E, er det heller ikke grenser for hvilke kreative produkter elevene kan lage med språkteknologi i norskfaget. Med bilde- og verbalspråk kan vi eksperimentere med form, utforske effekter og hvilken påvirkning form har på tolkning og meningsskaping. Brukt på riktig måte kan språkroboter generere både kreativitet og selvstendig tekstskaping.

Helt avgjørende er selvsagt at læringsprosessene skjer i eleven og ikke i roboten. I et klasserom der språkroboter alltid er tilgjengelige, er faren for misbruk overhengende. Vi vil nemlig alltid ha en del elever som av et utall årsaker velger snarveier og dermed mister selve læringsprosessen.

Og for å begrave noen myter:

1. Det hjelper litt, men ikke nok å være tett på hver enkelt elev.

2. Det hjelper ikke at vi jobber med tekster i prosess med underveisvurdering over tid. Én lærer klarer ikke å følge 30 elevers prosess samtidig.

3. Det hjelper ikke at vi dropper formelle vurderinger og underveiskarakterer.

Et system med flytende grenser mellom opplæring og vurdering, vil derimot gi elever god grunn til å bruke teknologi på læringsundergravende måter, også når de øver. Nå må høyskolepedagoger og andre slutte å si at språkroboter ikke er noe problem bare vi endrer vurderingspraksis. Hva vi trenger er mulighet til å styre bruken av teknologi i klasserommet, slik at vi kan skaffe oss noen KI-frie lommer der elevene også kan utvikle selvstendige skriveferdigheter.

Les også: Lektorlaget ber Brenna veilede om kunstig intelligens

At læreren får en reell kontroll over bruken av språkroboter, er ikke det samme som forbud, eller som at elevene ikke skal lære å bruke teknologien. Men fagmiljøene som kjenner realitetene, må gis tilliten til å definere både muligheter og problemer skapt av ny teknologi. Norskfaget har hovedansvaret for skriving som grunnleggende ferdighet. «Å skrive er også en måte å utvikle og strukturere tanker på og en metode for å lære», står det i læreplanen.

Vi må begynne å diskutere hvordan vi skal sikre skriving som en grunnleggende ferdighet for alle. Kunstig intelligens bør brukes i norskfaget, både til læringsanalyse og tilpasset opplæring. Men teknologi har legitimitet i fagene, først og fremst når teknologien kan bidra unikt og læringsutvidende på fagenes egne premisser.

Et populært motsvar til min og andres skepsis er at språkmodellene, på samme måte som trykkekunsten og kalkulatoren, vil frigjøre menneskelig potensiale, heller enn å svekke det. Men vi frigjør ingenting hos elever dersom de ikke lærer seg skriveferdigheter på et visst nivå. Vi kan ikke gi elevene mer krevende og utfordrende oppgaver, uten at de har grunnlaget som trengs for å håndtere slike oppgaver.

Skriveoppgaver i norskfaget er allerede svært komplekse, nettopp på grunn av den teknologiske utviklingen. Tilfanget av tekster og hjelpemidler på nett tvinger læreren til å lage stadig mer utfordrende oppgavetyper, for å sikre selvstendig elevarbeid. I norskfaglige skriveoppgaver skal elevene gjøre greie for komplekse sammenhenger og kontekster, drøfte og resonnere med utgangspunkt i tekster fra ulike tider og forskjellige sjangre, og de skal utforske både tverrfaglig og dypt, for å nevne noe. Vi kan ikke fortsette med å la vanskegraden øke eksponentielt i takt med KI-utviklingen, og i hvert fall ikke som kompensasjon for å slippe roboten løs som fulltids elevassistent.

Jeg håper et premiss for kommende diskusjoner er at vi anerkjenner egen tekstskaping som redskap for læring og for den målrettede, utforskende tanken. En forskningsoversikt gjort av skriveforskerne Perry D. Klein og Pietro Boscolo viser at skriving gir et signifikant bidrag til elevers læring (2016). Integrert fagkunnskap er en forutsetning for faglig målrettet tenking. Og for å tilegne oss kunnskap, må vi lære. Det gjør vi særlig godt gjennom å skrive.

Svekkede leseferdigheter og konsentrasjonsevne har også vært aktualisert den siste tiden. I en UiO-artikkel sier professor Ivar Bråten at «digitaliseringsprosessen er ein genuin trussel mot lesinga» (1. februar), og i Klassekampen 10. januar skriver A.J. Vetlesen om hvordan det «har skjedd noe med selve evnen til å lese tekster, især de som er lange og innholdsmessig krevende».

Regnestykket fra norsklæreren ser slik ut: Svekket evne til konsentrasjon og lesing + uavgrenset tilgang til ChatGPT = svekkede, faglig målrettede tankeferdigheter, ikke hos alle, men hos mange nok til at det er riktig å kalle det et problem.