Et trinn til på lønnsstigen i skolen – førstelektor?

Det sies at kunnskap er makt. At evnen til å tilegne seg kunnskap og forståelse er en av de mest verdifulle ferdighetene vi mennesker kan ha. Men i Norges skolesystem synes det som om det er en grense for hvor mye kunnskap en lærer skal verdsettes for. 

Etter å ha oppnådd stillingen som lektor med tilleggsutdanning, gir ytterligere studier knapt noen finansiell uttelling. Dette er både problematisk og ikke egnet for å øke motivasjonen for at lærere skal ønske å forfølge videre faglig vekst.

For å sette det i perspektiv: En lærer som har viet flere år ekstra til forskning, kompetanseheving, og studier, for eksempel for å skaffe seg en doktorgrad eller en ekstra bachelor- eller mastergrad, blir stort sett belønnet på lik linje med kollegaer som har en mastergrad pluss en årsenhet. Dette gjenspeiler ikke den ekstra innsatsen, kompetansen og de ferdighetene som kreves for å oppnå en slik grad.

På en måte er dette en ganske ubehagelig debattartikkel å skrive. Det er ingen tvil om at jeg fremmer min egen sak og posisjon. For jeg er en av disse lærerne som holder på med en doktorgrad innenfor et skolerelevant tema. Som har skolen som en av to alternative veier etter endt doktorgrad. Ved siden av universitetet. Samtidig vet jeg at jeg langt i fra vil være den første læreren med en doktorgrad eller flere mastergrader der ute i skolen.

Slik det står nå, anerkjenner systemet kun fem trinn i lærerstillingene: lærer, adjunkt, adjunkt med tilleggsutdanning, lektor og lektor med tilleggsutdanning. Selv om det ved noen institusjoner kan gis et mindre økonomisk tillegg for en ekstra årsenhet, er dette beløpet minimalt. Og det som er enda mer bekymringsfullt, er at det ikke gis noen form for belønning for ekstra mastergrader, bachelorgrader eller doktorgrader.

Uhensiktsmessig begrensning

En slik begrensning virker mot sin hensikt i et land som legger vekt på livslang læring og utdannelse. Det sender et budskap til lærerne om at deres dedikasjon til faglig forbedring etter et visst punkt er uten verdi. Dette kan potensielt hemme motivasjonen for lærere til å forfølge videre utdanning, noe som igjen kan ha en negativ innvirkning på kvaliteten på undervisningen.

Ikke misforstå, det er mange dedikerte lærere som forfølger videre studier av egen interesse og lidenskap for faget, uten nødvendigvis å forvente en økonomisk belønning. Men det er også rettferdig og logisk at de bør kompenseres for den ekstra innsatsen og kunnskapen de bringer til klasserommet. Lønn har aldri vært en motivasjonsfaktor når jeg har valgt å ta ytterligere utdannelse for å gi meg selv den kompetansen jeg opplever at jeg trenger å ha i klasserommet. Det er likevel underlig å se at vi ikke har noen belønningsordninger for lærere som velger å sørge for mer-kompetanse inn i klasserommet.

For å sikre at vårt utdanningssystem fortsetter å tiltrekke seg og beholde kvalifiserte lærere, bør vi revurdere hvordan vi verdsetter og belønner deres faglige utvikling. En endring i stillingsstigen vil ikke bare anerkjenne de lærerne som går den ekstra milen, men vil også motivere flere til å streve etter faglig fortreffelighet.

Dette betyr likevel ikke at det er et flertall av lærerne som skal ha flere mastergrader eller doktorgrader i skolen, men at disse lærerne kan bidra med inn i kollegiet med sin dybdekompetanse, og på den måten bidra til å skape et (enda) mer kompetent fellesskap. 

Ordningen med lærerspesialister ble sagt å være det, men skulle også å skape karriereveier og utviklingsmuligheter for lærere som ønsket å bidra med noe mer. Ordningen som ble valgt av Solberg-regjeringen belønnet i liten grad lærerne som har ekstra utdannelse.

Forslag til ny stillingskode

Som et svar på denne utfordringen foreslår jeg introduksjonen av stillingskoden «Lektor med doktorgrad» eller «førstelektor». Dette vil tjene som et nytt og høyere trinn på lønnsstigen for dem som har oppnådd en doktorgrad, og vil i praksis anerkjenne den ekstra kunnskapen og kompetansen de bringer til skolefellesskapet. En slik endring vil gi insitament for lærere til å forfølge en doktorgrad, samtidig som det gir skolene en mulighet til å dra nytte av en dypere kunnskapsbase.

Dagens ordning med en lønnsnedgang på 100-200 000 kroner er i hvert fall ikke et insitament for at noen skal velge å ta en doktorgrad, enten de gjør det for å skaffe mer dybdekompetanse inn i skolen eller for å bli lærerutdannere. Det bør også etableres mellomtrinn både på adjunktsnivået og lektornivået for lærere med flere bachelorgrader og mastergrader.

Det er også interessant å vite i hvilken grad skoleeierne er bevisst på at det finnes en ordning for offentlige Ph.d-er. Dette programmet tillater offentlige institusjoner, som kommuner og fylkeskommuner, å søke støtte fra Forskningsrådet slik at en ansatt kan fullføre en doktorgrad relevant for virksomhetens ansvarsområde. Finansielle utgifter deles mellom virksomheten og Forskningsrådet, noe som gjør det økonomisk attraktivt for ansatte å forfølge en doktorgrad uten lønnsnedgang, med bakgrunn i det kompetansebehovet arbeidsplassen har.

Etter fullføring av doktorgraden har stipendiaten en forpliktelse til å arbeide en bestemt periode i den offentlige institusjonen. Dette sikrer at den nyervervede kunnskapen blir brukt direkte i offentlig sektor, styrker samspillet mellom akademia og offentlig sektor, og gir institusjonene tilgang til oppdatert og relevant kompetanse.

Prioritet til kritiske fagområder

Videre bør vi også gi prioritet til kritiske fagområder som spesialpedagogikk, sosialpedagogikk, og tilpasset opplæring. Vi ser allerede en økende behov for spesialisert kompetanse i disse områdene i skolen. Derfor er det essensielt at (fylkes)kommunale planer og prioriteringer for videreutdanning, enten det er årsenheter eller hele grader, sikrer at lærere er utstyrt for å møte disse utfordringene. Å investere i disse spesifikke områdene vil ikke bare heve kvaliteten på utdanningen, men også sikre at vi ivaretar behovene for alle elever i skolesystemet.

Vi bør bevege oss mot et system som er fleksibelt nok til å anerkjenne og belønne kontinuerlig faglig vekst, og ikke sette en arbitrær grense for hvor mye utdanning en lærer «trenger». Våre lærere fortjener det, og våre studenter vil dra nytte av det.

@lektorlomsdalen