54-åringen ligger på sofaen i stua i Son, Akershus. Fem år har gått siden mannen hennes kom hjem fra en skiferie med kompiser i Østerrike. Med seg hadde han viruset som skulle ramme en hel verden. Marit var blant de første i Norge som ble smittet med korona.

– Jeg ble ikke så syk, men jeg ble jo aldri frisk igjen heller, sier hun.

De klassiske symptomene, feberen og hodepinen ga seg. Men Marit var fortsatt konstant trøtt og hadde vondt i leddene. Da sommerferien var over, og høsten kom, lurte hun på om hun hadde fått leddgikt.

Men diagnosen var lang covid.

Må rasjonere kreftene

Marit jobber som lærer ved Ås videregående skole. Da Utdanning møtte henne i januar for tre år siden, var hun femti prosent sykemeldt.

I dag er hun 30 prosent ufør. Tilværelsen veksler mellom jobb og sykefravær. Nå har hun vært hundre prosent sykemeldt siden november i fjor.

– Jeg har kontakt med noen av kollegaene mine, men jeg savner det å gå på jobb. Det er så sårt.

Marit gjør det hun kan for å holde seg så frisk som mulig.

– På rehabilitering ved CatoSenteret lærte jeg å bruke verktøyet «energiøkonomisering», forteller hun.

Enkelt forklart betyr det at hun lærte å hvile.

– Skrolle på telefonen er ikke å hvile. Ikke å lese bøker heller. Å hvile er å ikke gjøre noen ting. Det er ikke lett, for når jeg ligger, er det som om jeg har nervene utenpå kroppen.

Nylig var hun to uker på Gran Canaria, alene.

– Sol hjelper. Det er noe med solstrålene og lyset som virker helende. Men det er ikke så gøy å dra dit uten mann og barn. Det er ikke det samme som når andre drar på ferietur.

Hjemme starter hun dagen med lyslampe og kaffe. I den regulerbare stolen i stua hjemme i Son sitter hun mye. Ofte med øreklokker med beroligende toner. Marit viser oss hvordan hun legger stolen bakover, en hånd ved hjertet og en på magen.

Skal hun på jobb, velger hun å ikke dusje, det er for energikrevende.

– På disse fem årene har jeg lært meg å rasjonere på kreftene. Hvis jeg ikke passer på å få nok hvile, kan det bli skikkelig ille. Alt innvendig i meg er i helspenn, det beskrives som en autoimmun dirring. Det er skikkelig ubehagelig. Da må jeg bruke meditasjonsteknikker for å klare å hente meg inn igjen.

Savner et tilbud

Marit berømmer mannen sin som tar seg av mye av det praktiske for familien, som å lage mat og følge opp barna.

– Når vi spiser middagen som han har laget, må jeg ofte legge meg på sofaen. Kroppen min må ha ro for å bruke energi på å fordøye mat. Da ligger jeg her på sofaen og ser på spisebordet og kommenterer mens de spiser ferdig og rydder av, sier Marit mens hun ler litt oppgitt.

– De er jo vant med at det er sånn, men det er jo også litt underlig.

Nå er de to barna som er hjemmeboende blitt 16 og 18 år, men da Marit ble syk, var de jo fem år yngre.

– Det er mye jeg ikke klarer å følge opp eller være med på. Spør de om hjelp med leksene på ettermiddagen, hender det ofte at de må sitte på sengekanten mens jeg ligger. Kveldene og morgenene er verst.

I tillegg til CatoSenteret har Marit vært på et rehabiliteringsopphold ved Dødehavet. Selv mener hun det har hatt best effekt på helsen hennes.

– Det var et opplegg jeg betalte selv. Det kostet om lag 100 000 kroner. Etter de tre ukene klarte jeg å jobbe et helt år uten å bli sykemeldt. Jeg er 30 prosent ufør, men klarte resten. Det at jeg hadde en så lang periode der jeg fungerte så bra, gir meg håp.

Hun skulle ønske at det fantes et senter der personer med lang covid kunne komme for å bli kartlagt og få en oppfølging tilrettelagt for deres tilstand og plager.

– Når man er syk og har begrenset med energi, er det ikke enkelte å skulle finne ut av alt selv. Hadde det vært en koordinator eller en koronaansvarlig som kartla og la opp et løp for den enkelte, tror jeg langt flere med lang covid kunne jobbet.

Marit sier hun er privilegert som i liten grad merker inntektstapet det medfører å gå ned i stilling og komme over på en uføregrad.

– Jeg håper jo at jeg skal kunne fungere og jobbe litt. Nå har jeg søkt om å få utvidet uføregraden min til 60 prosent, men jeg vil ikke slutte helt.

Det som kan være vanskelig, er dessuten at det ikke synes på henne at hun er alvorlig syk.

Kommentarer som svir

– I andre land er det mange med skjulte lidelser som bærer en pin med en solsikke på jakken. Det skulle jeg ønske var vanlig i Norge også, sier hun.

For det er ting hun gjør som sikkert kan virke merkelig for andre.

– Jeg klarer ikke alltid å reise meg for andre på toget for eksempel, jeg kan være så utkjørt. Det har hendt at jeg har kjørt sønnen min på trening, men valgt å sitte i bilen, slå ned setet og vente på ham der hele treningen i stedet for å gå inn.

Det hender også at enkelte kommer med kommentarer som kan være sårende.

– Hva sier de?

– «Tenk å kunne ta seg fri for å reise til Granka, det kunne jeg også ha tenkt meg.» Eller: «Jeg blir jo sliten jeg også.» Av og til er det nok ubetenksomhet, men det er sårende og en ekstra belastning å få sånne kommentarer. Jeg ville jo heller vært på jobb enn å dra alene til Gran Canaria. Det er ganske så stusslig. Men jeg blir i så mye bedre form etterpå. Sol er livgivende for meg.

Når Marit jobber, har hun fått tilpasset timeplanen sånn at hun ikke må komme tidlig.

– Min nærmeste leder gjør alt hun kan for at jeg skal stå i arbeid.

På jobben har hun blant annet en saccosekk- madrass som hun kan hvile på.

– Den har arbeidsgiveren min kjøpt til meg. Madrassen er flyttet til et mer skjermet rom enn da jeg traff dere sist.

Da var den plassert på et grupperom. Der lå Marit deler av dagen for å samle krefter. Det må hun fortsatt gjøre.

– Jeg er avhengig av den for å kunne jobbe. Jeg må hvile i løpet av dagen.

Marit jobber på en tilrettelagt avdeling ved Ås videregående skole. Hun blir rørt når hun snakker om hvor mye hun gleder seg til hun kan stå i klasserommet igjen.

– Jeg savner elevene mine så mye. Jeg håper at jeg klarer å jobbe to dager i uka, noen timer hver dag. Når det ble som det ble, ville det vært topp.

Forsker mener flere vil få lang covid

– Det er et stort problem at vi ikke vil anerkjenne at det er så mange som har fått lang covid. Antallet vil øke så lenge vi ikke gjør mer med smitten i samfunnet, sier Richard Aubrey White.

Han er forsker ved Folkehelseinstituttet (FHI), men poengterer at han i denne sammenheng ikke uttaler seg på vegne av FHI.

– Covid-19 er en viktig årsak til økningen i sykefraværet. De som diskuterer økt sykefravær uten å nevne covid-19 og senfølger, fører ikke en seriøs diskusjon, sier White.

Sammen med forskere fra Nav, Universitetet i Oslo og NTNU, har han undersøkt hvordan koronaviruset påvirker sykefraværet i Norge.

– Innen fem år vil de fleste kjenne noen som har lang covid. Hvert år får fortsatt store deler av befolkningen korona. Vi beregner at tre til fem prosent av de som får korona får lang covid, derved vil nye utvikle lang covid.

Antallet uføre i Norge er samtidig stabilt. Om flere blir uføre på grunn av følger etter korona, har ikke Nav oversikt over. White er oppgitt over at ikke mer blir gjort for å forebygge smitte i befolkningen.

– Vi vet at korona fortsatt er skadelig, og byrden på samfunnet er stor. Det burde vært gjort mer. Spesielt bør skoler der barn oppholder seg være trygge å være i. Lærere fortjener selvfølgelig også et trygt arbeidssted. Foreldre og fagforeningene må kreve ren luft i skolene, sier Richard Aubrey White.