Knefall for kroppshysteriet eller lære toleranse for mangfold

• Kjersti Mordal Moen er førsteamanuensis i kroppsøving, Høgskolen i Innlandet
• Ellen Berg Svendby er førsteamanuensis OsloMet – storbyuniversitetet og TRS kompetansesenter for sjeldne diagnoser, Sunnaas sykehus

I en artikkel på Utdanningsnytt.no 3. april kommer det frem at elever synes det er kleint å dusje sammen etter gymmen. En lærer i innlegget støtter elevenes ønske om skillevegger i dusjen, og rektor trekker frem at ingen elever kan tvinges til å dusje. Rektor har rett, det er ikke lov å pålegge elever dusjing.

Som forskere på kroppsøving og på elever med sjeldne diagnoser, ønsker vi imidlertid å bringe noen perspektiver inn i denne dusjedebatten. I forbindelse med kroppsøvingsundervisning bruker elever i norsk skole garderoben før og etter timene. Kroppsøving er et obligatorisk fag fra 1. klasse til VG3. Faget inkluderer altså alle elever i skolen, i hele utdanningsløpet. Det betyr at i kroppsøvingsfaget – og i garderoben – møtes elever med ulike erfaringer, kropper og funksjonsnivå. Et viktig prinsipp i norsk skole i dag og i fremtidens skole, er at skolen skal fremme demokratiske verdier og holdninger hos elever, derigjennom at elever skal utvikle toleranse for forskjellighet og mangfold. Dette gjelder selvsagt også i kroppsøvingsfaget. I kroppsøving, mer enn i andre fag, vil kroppslig mangfold gjøre seg synlig på ulike vis. Det betyr at kroppsøving har et særlig ansvar for å tilrettelegge for – og å lære elevene – at kroppslig mangfold er ‘normalen’ - i motsetning til å gjemme kroppene bak skillevegger i dusjen.

• Historisk tilbakeblikk - med bilder: Norske elever har gruet og gledet seg til kroppsøving de siste 150 årene

I en nasjonal kartleggingsundersøkelse på kroppsøving fra 2018, gjennomført av forskere ved Høgskolen i Innlandet, kommer det frem at stort sett de fleste elevene i norsk skole (5.-10.trinn) dusjer etter gymtimene, og at de synes det er greit å dusje. Hele 81 % svarer at de helst vil dusje uten klær. Likevel avdekker undersøkelsen særlig tre forhold av bekymring som er knyttet til garderoben. Cirka en fjerdedel av elevene er redd for å bli tatt bilde av i garderoben, noen få (ca. 6 %) opplever å bli ertet/mobbet i garderoben, mens hele 6 av 10 elever opplever at de ikke har en voksen som passer på dem når de er i garderoben. Hva gir dette et bilde av? Jo at elevene, i en sårbar situasjon, både knyttet til kropp (nakenhet og forskjellighet) og alder (tenårene), blir overlatt til seg selv, sammen med jevnaldrende, til å håndtere situasjonen.

Å håndtere situasjoner der forskjellighet blir fremtredende dreier seg om mer enn dusjing og garderobesituasjonen, men aktualiseres også i selve kroppsøvingsundervisningen. Både nasjonal og internasjonal forskning viser for eksempel at elever med funksjonsnedsettelser opplever at de ikke har evner og kropper som ‘passer’ inn i det som vektlegges av verdier og praksiser i kroppsøving. I stedet for å feire forskjellighet hegnes det om den ‘normale’ kroppen og bestemte (les: ‘riktige’) måter å bevege kroppen på. Dette blir ekstra vanskelig for elever som har en synlig annerledes kropp, og medfører også i enkelte tilfeller at elever ekskluderes fra deltagelse i faget uten at det stilles kritiske spørsmål. Skal vi også her støtte opp under en ‘gjemmekultur’?

For å utfordre den snevre måten å tenke om kropp og normalitet på, har vi en gylden sjanse til nettopp å fokusere på og lære elevene at vi er forskjellige; vi har ulike kropper, vi kan bevege oss på mange ulike måter og vi er bra nok som vi er. Det fordrer at både kroppsøvingslærere og kroppsøvingslærerutdannere skaper rom for et kritisk blikk på ‘normalitet’ og kropp, og at vi i vår praksis understøtter verdier som mangfold og forskjellighet i kroppsøvingsfaget. En slik understøttende praksis mener vi må gjøre seg gjeldende også i garderoben.

I den forbindelse er det flere spørsmål som må løftes inn i debatten, som ofte litt for snevert blir avgrenset til dusjing:

• Hvorfor overlates elevene til seg i garderoben – altså i en sårbar situasjon?
• Hvem har ansvaret for at eleven skal føle seg trygge i garderoben?
• Når elevene blir overlatt til seg selv – hvem tror vi tar styringa i garderoben?
• Når elevene blir overlatt til seg selv – er det rom for ‘alle kropper’ som likeverdige?
• Hvordan kan vi lære elevene at kroppslig mangfold er ‘normalen’?
• Hvordan skape rom for forskjellige kropper i garderoben og kroppsøvingsundervisningen?
• Hva kan gjøres for å unngå en kultur preget av å ‘gjemme’ bort det som er sårbart og ‘annerledes’?

Vi er inne i en tid der nye læreplaner i fag er under utvikling i norsk skole. I kroppsøving skal elevene blant annet lære kritisk tenkning om kropp, samt utvikle forståelse for hvordan alle kommer til faget med sine ulike forutsetninger, erfaringer og muligheter. Dette skal de selvsagt lære i gymsalen, i skogen og gjennom aktiviteter i skolegården. Like viktig, mener vi, er at slik læring også bør skje i garderoben.

Derfor er vårt innspill at garderoben tydelig må defineres inn i det nye planverket i kroppsøving. Dette vil avklare for skoleledere, lærere og elever hvem som har ansvaret for elevene i garderoben, og hvordan garderoben kan brukes som en arena til å utvikle respekt og toleranse for forskjellighet og mangfold, og i særstilling kroppslig mangfold. For å lære om – og utvikle dette, mener vi at en av løsningene ligger i å inkludere garderoben som læringsarena, ikke å bygge båser i dusjen der alle kan gjemme seg bort.