Gjestens skarpe blikk

Som forskere i et prosjekt som omhandler partnerskap mellom kunstnere og lærere har vi med interesse fulgt debatten i Utdanning angående uinteresserte lærere og Den kulturelle skolesekken (DKS).

DKS har en årlig prislapp på 210 millioner kroner, og det finnes antakelig ikke noe land i verden som har maken til sjenerøs kunstbesøksordning for alle elever som det vi har i Norge. Men ordningen blir uthulet av en lærerutdanning som gjør det estetiske til en valgfagsordning for spesielt interesserte. Kunstnerne kan i dag ikke ta for gitt at lærere og skoler har kompetanse til å kunne forstå verdien av eller nyttiggjøre seg kunstbesøkene. Gjennom forskning ytrer grunnskolens representanter at disse fagene betyr mye både for læring, trivsel og personlig utvikling for den enkelte elev, og de mener at disse fagene må styrkes (Espeland et al, 2013).

Lærerne og skolen har for tida et høyt press på målbare resultater. Fokus på målbarhet og målbare fag og aktiviteter kan komme i direkte konflikt med det estetiske, som i sin natur blant annet er sanselig, følelsesbasert og flertydig og som sådan unndrar seg måling.

Dersom vi ser skolenes kompetanse i estetiske fag og arbeidsmåter i forhold til andre fag, så er det slik at denne kompetansen relativt sett stadig synker. Dette er en følge av reformer i skole og lærerutdanning. Det kan se ut som om vi er inne i en utvikling der estetiske fag og arbeidsmåter marginaliseres. Lagerstrøm, Moafi og Revold (2014) peker på at antallet lærere med fordypning stadig øker i «satsingsfag» som matematikk, naturfag og engelsk. Avstanden i kompetanse mellom de fagene som styrker seg og de som ikke gjør det, kan se ut til å øke. I 2003 falt kravet om et obligatorisk praktisk og/eller estetisk fag bort for lærerstudentene. Før dette fikk alle lærerstudenter en viss kompetanse i estetiske fag, og skolen fikk lærere som kunne bruke estetiske arbeidsmåter i mange fag. Med dagens situasjon ser kunstfagene mer og mer ut til å bli spesialfag som undervises de få timene de står på timeplanen.

En annen årsak til at en del lærere og elever opplever DKS som lite relevant, er at det ser ut til å være et sprik mellom skolen og kunstnerne i tilnærmings- og arbeidsmåter til den danningen som skal foregå i skolen. Skole og læreplaner legger nå stadig mer vekt på at elever skal bli hørt, være aktive og få mulighet til å ha råderett over sin egen læring og skoletilværelse (NOU 2014: 7). DKS-besøk kan framstå som motsetninger til dette, siden de ofte er basert på preproduserte og formidlingsorienterte konsept med liten plass for dialog og interaktivitet. Kunstnerutdanningene går dermed heller ikke fri av kritikk: DKS er landets største arbeidsplass for frilanskunstnere, men tilbys norske kunstfagstudenter i tilstrekkelig grad utdanning som setter dem i stand til å arbeide inkluderende, interaktivt og kontekstbasert?

Det har vært gjort flere norske forskningsprosjekt omkring Den kulturelle skolesekken, der mange resultat peker på at læreren ofte utelukkes. I noen av narrativene demoniseres læreren som en slags fiende av kunsten, mens elevene, eller «barna» som mange kunstnerne velger å kalle dem, betegnes som «et ærlig publikum». Denne retorikken blant kunstnere beskriver ofte en særegen allianse mellom barna og kunstnerne som andre voksne ikke har forutsetninger for å forstå og dermed ikke har adgang til (Holdhus, 2014). Historisk sett peker dette synet tilbake til Schillers romantiske barndomsforståelse. Det må være legitimt å spørre om og eventuelt på hvilke måter et slikt romantisk barndomssyn bidrar til relevans for elever i 2018.

Både Digranes (2009) og Christophersen (2014) mener at læreren har en vanskelig rolle i DKS. Christophersen peker på at læreren kan ha tre roller under kunstbesøket: som assistent for kunstnerne, støtte for elevene eller brobyggere mellom kunstnerne og elevene. Digranes vier hele sin PhD-avhandling til å identifisere og utforske de mange fortellingene som florerer om lærere som strenge fiender av kreativitet, og om skoler som anstalter der elevene oppdras til å bli konforme samfunnsborgere. Disse historiene har antakelig bakgrunn i radikale oppfatninger om kunsten som subversiv og «på siden» av det offisielle samfunnet, selv om nok ikke alle som videreformidler slike narrativ er klar over det historiske opphavet til dem. Omtalen av lærerne fra kunstsida i DKS er antakelig et eksempel på noe som er tatt for gitt i miljøet og som aktørene ikke stiller spørsmål ved riktigheten av eller relevansen ved å reprodusere.

DKS-ordningen består av et mylder av korte innspill der det er vanskelig å skape relasjon, fordi det å etablere en relasjon mellom én eller flere kunstnere og et stort antall lærere og elever åpenbart tar lengre tid enn 45 minutter. De fleste besøkene foregår uten at elevene, skolen eller lærerne har hatt innvirkning på hva som skal skje, når det skal skje eller på hvilken måte. I sitt innlegg i Utdanning 15. november peker Els Mærli nettopp på denne manglende medbestemmelsen som en av årsakene til læreres manglende engasjement i DKS.

Det er slike problemstillinger vi forsker på i innovasjonsprosjektet «Skole og konsert – fra formidling til dialog» (DiSko). I DiSko tar vi utgangspunkt i at relasjonen mellom skole og kunst i DKS i dag er en asymmetrisk relasjon, der kunstfeltet har definisjonsmakt både når det gjelder innhold, form, varighet og frekvens på besøkene. Gjennom å studere tidligere forskning ser vi at eierskapet til DKS på skolene praktisk talt er fraværende. DKS ses på som noe som kommer utenfra, og, som en rektor i prosjektet sa i et intervju: Gjøres pliktskyldig. Andre forskningsdeltakere sier på den annen side at mange DKS-produksjoner har høy kvalitet, og at det er fint å oppleve noe nytt og annerledes og ikke bare «det gamle godslige kjente».

DiSko-prosjektet er et innovasjonsprosjekt finansiert av Norges forskningsråd. Det gjennomføres i åra 2017–20. Prosjekteier er DKS sitt styringsorgan Kulturtanken, og Høgskolen på Vestlandet utfører forskningen. Gjennom å ta et initiativ til å undersøke en mer dialogisk tilnærming i DKS forskningsmessig signaliserer Kulturtanken etter vårt syn at organisasjonen er kjent med mange av utfordringene for DKS, og at de ønsker å utvikle og forskningsbasere samarbeid som kan differensiere og utfylle dagens formidlingsmodeller i DKS, spesielt med tanke på DKS sin plass i framtidens skole og som element i nye læreplaner.

Med DiSko vil vi finne ut hvordan en kan produsere og distribuere konserter og annen kunst for elever i skolen på en slik måte at det kan oppstå eierskap og engasjement hos alle deltakere. Det er viktig å etablere en relasjon mellom kunstnere og lærere der disse aktørene betrakter hverandre som forskjellige, men likeverdige, at de har som utgangspunkt å møte hverandres profesjonelle roller med respekt, og at de ser på denne faglige forskjellen som fruktbar og produktiv. Siden det er eleven som er mottakeren av kunstbesøk i skolen, ser vi at læreren har kunnskap om enkeltelever og klasser, og om måter å lede klasser på, som kan være nyttig for kunstnere som er interessert i å nå fram til og bety noe for elevene. På den andre siden trengs det kunstnere som kommer på besøk og kommenterer virkeligheten på andre måter enn det som skjer til daglig. Men denne kunsten kan ikke være løsrevet fra elevenes og lærernes hverdagsliv på skolen, eller fra det som betyr noe for dem. Kunstnerne kan utforske hva dette er gjennom å utvikle konkrete relasjoner til skolefeltet og elevene, for eksempel ved dialog og besøk før en starter å utvikle produksjonsideer.

Vi har noen foreløpige funn fra DiSko-prosjektet som berører relasjonen mellom lærere og kunstnere, der vi hittil har prøvd ut forskjellige tilnærminger til kunstbesøk i to år.

• Møter: Lærere og kunstnere må møtes og diskutere hvordan besøket kan gjennomføres på skolen
• Tid: Kunstnerne må ha mulighet til å komme flere ganger til skolen. For å kunne skape noe relevant, må vedkommende kjenne til skolevirkeligheten og ha en relasjon til dem som oppholder seg på skoler og hva som er hverdagen deres
• Medbestemmelse: Lærere og elever må ha medbestemmelse omkring kunstbesøkenes innhold og formidlingsmåte for å kunne føle eierskap og ta ansvar
• Felles mål for de voksne må være at elevene skal få en aktiv og skapende tilnærming til kunst og kulturopplevelser

DiSko-prosjektet representerer en implisitt kritikk mot at DKS i såpass stor grad er basert på engangs frontale og sender-mottakerorienterte forestillinger og konserter uten medbestemmelse for lærere og elever. Vi argumenterer på ingen måte for å avvikle de eksisterende formene, men vi mener det er behov for å utvikle flere partnerskapsorienterte format som bidrag til større differensiering av former i DKS.

Punktene over krever imidlertid at mye av logistikken og tilnærmingsmåtene DKS er tuftet på, revurderes for å kunne få til dialogiske kunstbesøk. Lengre besøk er dyrere enn de kortere – det vil gå ut over mengden produksjoner skolen kan få. Gjentatte besøk betyr at kunstnerne som skal jobbe partnerskapsorientert, må kunne komme tilbake flere uker på rad, noe som vil presse fram større grad av lokale kunstnerpartnerskaper.

DKS-kunstnerne er på besøk i en skolehverdag som blir stadig mer komplisert. Denne hverdagen må møtes av en kunstnertype som har empati og forståelse for den krevende situasjonen skolehverdagen representerer for norske lærere. Samtidig er de estetiske fagenes situasjon i lærerutdanningen presserende, og da ikke bare på grunn av utfordringene lav kompetanse skaper for DKS, men fordi hele danningsgrunnlaget i skolen blir fattig uten estetiske tilnærminger og uttrykk i skolehverdagen.

«Skarpt er gjestens blikk» heter det i Håvamål. Ja, den gjestende kunstnerens blikk er skarpt nok til å henge ut lærere i deres eget tidsskrift Utdanning, men vi stiller spørsmål ved om dette blikket er det beste utgangspunktet for å oppnå fruktbare partnerskap med lærere og til å bidra til gode kunstopplevelser med elever.