Kan korona-krisen bli en game-changer i norsk skole?
Norske lærere ble kastet ut på dypt vann og har lært seg å svømme i rekordfart.
Publisert
Sist oppdatert
Da skolene stengte på dagen sto norske lærere overfor en enorm omstilling. Over natten skulle undervisningen bli hel-digital.
Lærerne har tatt sjumilssteg i utviklingen av digital kompetanse.
Dette kan åpne opp for mange nye muligheter i norsk skole, det være seg endringer i undervisningsmetoder, vurderingsformer og timeplanstruktur.
Les også: Silvia trives på skolen, men synes hun lærer mest hjemme
Skolen i 2020
For mange var kanskje skolehverdagen ved inngangen til 2020 til forveksling lik skolehverdagen på 1950-tallet. Et opphøyd kateter til læreren og pulter på rekke og rad til elevene. En tavle som læreren kunne skrive på, og elevene måtte sitte fint ved pulten sin og rekke opp hånda hvis de skulle si noe. Dette til tross for alle stortingsmeldinger som legger vekt på læringslyst, aktive elever og digitale muligheter.
Allerede før krisen inntraff sto skolen overfor store forventninger til omstilling og fornyelse.
Innføring av de nye læreplanene høsten 2020 er ment å føre til store endringer i måten vi planlegger og gjennomfører undervisning på.
Ludvigsenutvalget (NOU:2015:8) har i sine forarbeider til fagfornyelsen fremhevet blant annet dybdelæring, selvregulering og digitale ferdigheter som viktig i fremtiden skole.
Spørsmålet er om situasjonen vi nå står i med hjemmeundervisning kan bidra til at vi ser nye muligheter når vi skal tolke de nye læreplanene.
Les også: Positive sider ved hjemmeundervisningen
Nye metoder og mer læring
Spørsmålet norske lærere og skoleledere bør stille seg nå er hva vi kan ta med oss av erfaringer fra ukene med hjemmeskole tilbake til det ordinære klasserommet.
Vi har fått et digitalt løft i norsk skole, men kan vi også ta med noen av de nye pedagogiske metodene videre? Kan digitaliseringen de siste ukene gi oss flere verktøy og flere måter å variere undervisningen på, også når vi er tilbake til en normal skolehverdag?
Dette er spørsmål som bør settes på dagsordenen og diskuteres i lærerkollegiet i etterkant av korona-krisen. Det imidlertid viktig å huske på at det er profesjonsfellesskapet som skal legge premissene i skolen og ivareta spørsmål om hva som er god læring for ulike elevgrupper. Det er ikke tilbydere av teknologi som skal avgjøre hva som er adekvate læringsressurser og hva som kjennetegner kvalitet i undervisningen.
Flere elever har de siste ukene gitt tilbakemeldinger på at de liker hjemmeskole bedre enn en normal skolehverdag. Det viser seg at det å sitte hjemme i ro og fred har ført til økt mestring for noen elever og at de opplever at de lærer mer.
Gjennom hjemmeundervisningen har de sett at de må ta ansvar for at de selv skal lære, og de har blitt mer bevisste på hvordan de lærer. De har blitt mer selvregulerte. Dette er en viktig kompetanse for fremtiden som er fremhevet i de nye læreplanene. Vi mener selvsagt ikke at skolen skal forbli hel-digital, men at dette er noen interessante aspekter ved digital skole som vi kan reflektere over i profesjonsfellesskapet.
Profesjonelt skjønn i vurdering
Det har de siste årene vært mye fokus på vurderingspraksis i norsk skole. Det handler om hvordan en kan måle og sikre læring. Tiden med hjemmeskole har gitt nye utfordringer.
Det er fortsatt svært vanlig i skolen i dag med testing av elevenes kunnskaper gjennom prøver og testing av faktakunnskap. Spørsmålet er om tradisjonelle prøver, fysisk på skolen, er det beste til å vurdere hvilke kunnskaper og ferdigheter elevene har tilegnet seg. Og må vi ha tradisjonelle prøver for å kvalitetssikre standpunktvurderingene? Kanskje tvert imot.
Kjell Evensen er lærer i ungdomsskolen og har skrevet et interessant blogginnlegg om vurdering og hjemmeskole. Han mener at lærerne i større grad bør tørre å bruke sitt profesjonelle skjønn i vurderingsarbeidet.
Kanskje har lærere i korona-skolen i større grad benyttet seg av kompetanseorienterte oppgaver for å få innsikt i elevenes kunnskap, siden elevene ikke kan møte til tradisjonelle prøver. Etter vår mening vil dette gi et mer helhetlig bilde av elevenes kunnskaper og ferdigheter.
Timeplanen - et hinder for dybdelæring
De fleste skoler har nok latt timeplanen gå som før korona-krisen for å ha noen faste rammer å forholde seg til. Det kan imidlertid hende at den tradisjonelle timeplanen, med for eksempel to timer norsk etterfulgt at to timer engelsk, en halvtime lunsj og så to timer matte, er den største hindringen for fremtidens skole.
Etter vår mening er den tradisjonelle timeplanen helt uforenelig med dybdelæring. Best som elevene er i gang med noe spennende og begynner å grave litt i dybden så «ringer det ut» og elevene må haste videre til nytt klasserom og nytt fag. Den gode flyten blir avbrutt og det er vanskelig å ta det opp igjen ved en senere anledning.
Den tradisjonelle timeplanen er også veldig styrende for læreren. Hvis læreren har time i en klasse så kan hun ikke samtidig støtte dybdelæringen til elevene i en annen klasse. Men her kan kanskje digitaliseringen hjelpe oss til å frigjøre både lærere og elever fra timeplanen?
Se for deg at elevene har en timeplan som er frigjort fra fag. De jobber i grupper med oppgaver av forskjellig art, mange av dem tverrfaglige. Dersom de ønsker å grave seg lengre ned i noe som de synes er spennende, så er det bare oppmuntring å få fra lærerne. Lærerne har kontakt med alle elevene sine digitalt, så selv om læreren er i klasserommet til en klasse så kan hun svare på spørsmål fra en annen klasse.
Den perioden vi har vært gjennom nå med digital skole kan ha gjort elever og lærere bedre i stand til å møte denne utfordringen. Elevene er nå vant til å snakke med læreren sin på mange forskjellige plattformer. De er kanskje også mer vant til å ta ansvar for fremdriften i læringsarbeidet.
Mange som jobber i norsk skole vil umiddelbart se flere utfordringer med denne modellen. Men her kan det også være mye å vinne når det gjelder elevenes læring. Kan det være at vi gjennom krisen som har snudd opp ned på alt kan se på den tradisjonelle timeplanen og tverrfaglighet med litt nye øyne?
Digital kompetanse - mer aktuelt enn noen gang
Det har vært stort fokus på digital kompetanse i skolen de siste årene, men det er stort strekk i laget når det gjelder i hvor stor grad lærere har tatt i bruk digitale verktøy pedagogisk i undervisningen sin.
Norske lærere har de siste årene bygget digital kompetanse jevnt og trutt, men siden den teknologiske utviklingen går så fort har det vært stadig mer å lære, og det har kommet i tillegg til alle andre arbeidsoppgaver. Når korona-krisen inntraff så hadde man ikke noe valg. Skulle det bli undervisning så måtte det bli en digital løsning.
Digital kompetanse har vært en av fem grunnleggende ferdigheter helt siden Kunnskapsløftet ble lansert, men nå er det altså mer aktuelt enn noen gang. Det er selvsagt snakk om teknisk å kunne beherske nødvendige verktøy for samhandling med elever, som for eksempel Microsoft Teams og Google Classroom. Men det handler om mange andre problemstillinger samtidig, som digital produksjon og digital dømmekraft, for å nevne noe. Og det viktigste er jo det pedagogiske, hvordan den digitale kompetansen hos lærerne fører til læring hos elevene.
En stund før korona-krisen snudde opp ned på norsk skole skrev Stine Brynildsen fra Høgskolen i Østfold en artikkel om det som kalles læreres profesjonsfaglige digitale kompetanse. Det dreier seg om å ha kunnskaper og ferdigheter til å løse digitale oppgaver i en profesjonell sammenheng, i dette tilfellet læreryrket. Det finnes også et rammeverk fra Utdanningsdirektoratet som i detalj beskriver hva som er ønskelig av digital kompetanse for lærere.
Den digitale kompetansen i skolen har absolutt fått et løft som følge av korona-krisen, men det betyr ikke at vi nå er i mål med digital kompetanseheving. Den kompetansen vi nå har opparbeidet vil kunne være et viktig skritt for å kunne se nye muligheter i det pedagogiske arbeidet.
Kan norsk skole endre seg?
Enhver krise bringer også med seg muligheter for endring, og lærere har den siste tiden virkelig vist hvor omstillingsdyktige de er. Korona-krisen har vist oss hvor raskt det er mulig for skolen å omstille seg når det virkelig kreves.
Den 4.april 2020 publiserte Bjørn Bolstad blogginnlegget KAN GAMLE STIER HINDRE AT NORSK SKOLE BLIR FORANDRET FOR ALLTID? Her setter han fokus på hvordan krisa som vi nå står midt oppi kan forandre norsk skole, men han poengterer at det er lett å gå tilbake til gamle vaner når vi kommer fysisk tilbake på skolen. Skolen har gjennom tidene vist seg å være en organisasjon som har vanskelig for å endre seg. Samtidig er dagens samfunn preget av raske endringer, og skolen er nødt til å fornye seg.
Norske lærere har lært seg ‘å svømme’ i rekordfart. Enhet for forskning, innovasjon og kompetanseutvikling i skolen (FIKS) ved Universitetet i Oslo reflekter over hvordan situasjonen med hjemmeundervisning er med på å endre norsk skole.
De skriver i sitt innlegg Klasseledelse når veggene forsvinner (FIKS, 2020) at det de siste 25 årene har blitt investert veldig mye i digitalisering av den norske skole, men at det likevel er grunn til å tro at mange lærere i liten grad har utnyttet mulighetene som ligger i digitale ressurser. De viser til hvordan lærere i løpet av denne krisen har vist hvor profesjonelle de er gjennom å lære seg nye ting raskt.
Når det gjelder innholdet i den digitale undervisningen har lærerne på mange skoler fått nokså frie tøyler, med få føringer på hvilke digitale verktøy som skulle brukes eller hvordan timene skulle legges opp.
Når man blir kastet ut på dypt vann på denne måten, så er det ingen som har fasiten på hvordan ting skal gjøres. Ved å gi frie tøyler så får man mange løsninger, og man kan senere velge ut hvilke som er best. Det er imidlertid viktig at ledelsen følger tett opp, og legger til rette for erfaringsdeling underveis, og det er viktig at det finnes superbrukere som kan tre støttende til når den digitale kompetansehevingen blir for tøff.
Det blir interessant å se om den digitale dugnaden i Norge vil sette varige spor i norsk skole. Har den gitt oss noen erfaringer som er verdt å ta med videre og har den gitt oss et annet blikk på hvordan vi i norsk skole tenker om undervisning og læring?
Og ikke minst, ønsker norske elever og lærere seg tilbake skolehverdagen slik den var i starten av 2020, eller ønsker vi et utvidet perspektiv og å ta med oss det beste ved denne hjemmeskole-perioden videre?
Som FIKS poengterer: “Når denne dugnaden i Norge, og en rekke andre steder i verden, er over og undervisningen igjen skal inn i klasserommet med fysiske vegger er vinduene trolig blitt større og dørene mer åpne mot verden og framtida” (FIKS, 2020).
Litteraturliste
Bolstad, B. (2020) Kan gamle stier hindre at norsk skole blir forandret for alltid? Hentet fra https://bbolstad.wordpress.com/2020/04/03/kan-gamle-stier-hindre-at-norsk-skole-blir-forandret-for-alltid/ (17.04.2020)
Brynildsen, Stine (2019) Lærerens profesjonsfaglige kompetanse - hva er det? Hentet fra https://www.utdanningsnytt.no/digital-kompetanse-digitale-kommunikasjonsverktoy-laerer/laererens-profesjonsfaglige-digitale-kompetanse—hva-er-det/216791 (16.04.2020)
Evensen, Kjell (2020) Vurdering og hjemmeskole. Hentet fra https://vurderingspraksis.wordpress.com/2020/04/13/vurdering-og-hjemmeskole/?fbclid=IwAR30yZHji3S8jpe-JSAXvGEKoaTeo6q8UYJ-fFgO15CWNNRbhUofQVSN2sA (17.04.2020)
NOU, Norges offentlige utredninger (2015:8) Fremtidens skole - Fornyelse av fag og kompetanser. Hentet fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2015-8/id2417001/?ch=1 (16.04.2020) Oslo: Kunnskapsdepartementet.
UIO, FIKS (2020) Klasseledelse når veggene forsvinner. Hentet fra <https://www.uv.uio.no/forskning/satsinger/fiks/digital-hjemmeundervisning/FIKS-reflekterer/klasseledelse-nar-veggene-forsvinner.html> (16.04.2020)
