Lærebøker velges bort på kommunalt nivå

Fredag 4. desember skrev Bjørn Enaasen i Utdanning om Kristiansand kommune som har bestemt at det ikke skal kjøpes inn lærebøker til elevene på ungdomstrinnet. Han beskriver en krevende situasjon for både elever og lærere, og etterlyser en begrunnelse fra de som har tatt beslutningen.

Utdanningsforbundet Viken gjennomførte i november en undersøkelse om implementeringen av fagfornyelsen i vårt fylke. Undersøkelsen gikk både til hovedtillitsvalgte og arbeidsplasstillitsvalgte. Resultatet av undersøkelsen er på ingen måte en fasit, men med svar fra 38 hovedtillitsvalgte og 166 arbeidsplasstillitsvalgte i grunnskolen, kan vi se noen tydelige tendenser. En slik tendens er at det foregår en snikdigitalisering av skolen, og at den ser ut til å være drevet fram av økonomiske hensyn.

Et av spørsmålene i undersøkelsen dreide seg om hva slags læremidler som blir kjøpt inn i forbindelse med fagfornyelsen. Er det i hovedsak lærebøker eller digitale læremidler som kjøpes inn, var spørsmålet, og dersom svaret er digitalt, hva er begrunnelsen for dette? Svarene fordeler seg omtrent likt mellom digitale læremidler og både digitale læremidler og fysiske bøker.

Les også: Lærebøkene som forsvant

Det som er interessant, eller nedslående, alt etter som man ser det, er at beslutningen om å velge digitalt fremfor analogt i all hovedsak tas på kommunalt nivå. Om det er politikerne eller administrasjonen som har tatt beslutningen, kommer ikke fram av vår undersøkelse, men Kristiansund kommune er altså ikke alene om å velge bort læreboka. I flere av Vikens kommuner tas til og med beslutningen om hvilke digitale læremidler som skal kjøpes inn, på kommunalt nivå.

Begrunnelsene for å velge bort lærebøkene varierer noe, men svært mange tillitsvalgte oppgir at digitale læremidler jevnlig blir oppdatert, mens bøker fort utdateres. Kommuner som har satset på iPad/nettbrett, ser ut til å bruke det som begrunnelse. Andre kommuner bestemmer at det kun skal kjøpes inn digitale læremidler uten å gi lærerne noen begrunnelse for dette valget. Det oppsiktsvekkende er at de pedagogiske begrunnelsene for å velge digitale læremidler glimrer med sitt fravær. Så hvorfor velger man da digitalt fremfor analogt?

Økonomien styrer valget

De tillitsvalgte i de kommunene hvor det på kommunalt nivå er bestemt at man kun skal bruke digitale læremidler, er tydelige på at det er økonomi som styrer valget. «Økonomi var grunnen til at alle skolene skulle bruke de samme læremidlene», forteller en tillitsvalgt. En annen sier at «det er lett å tenke at det er økonomi som styrer, i og med at lærerne som skal bruke læremidlene ikke er involvert i beslutningen om hvilke læremidler som skal kjøpes inn». Som allerede nevnt, blir også satsningen på nettbrett brukt som et argument for å velge bort læreboka. «I vår kommune har alle elevene I-Pad,» sier en tillitsvalgt og forklarer at «det blir for dyrt hvis vi skal kjøpe bøker i tillegg».

En annen type snikdigitalisering ser ut til å skje gjennom at skolene i en kommune bruker en felles digital plattform, som for eksempel itslearning eller Teams. Så brukes dette som et påskudd for ikke å kjøpe inn læremidler i det hele tatt. Kommunene sparer kanskje noen kroner på skolebudsjettene, men til hvilken pris? Enaasen viser tydelig i sitt innlegg hvordan dette valget går ut over elevenes læring, og hvordan det medfører mye ekstra arbeid for lærerne. Det siste kommer også tydelig fram av vår undersøkelse. «Vi har fått lov til å kjøpe inn nye lærebøker til lærerne slik at det skal lette arbeidsmengden til lærerne, men dette medfører også mye ulovlig kopiering. For elevene er det også utfordrende å forberede seg til vurderinger når en har gammel bok og mange nettsider som har blitt brukt i undervisningen. Det blir lite håndfast og uoversiktlig», forteller en av Vikens tillitsvalgte.

«Når kommunen nå har valgt å la være å kjøpe inn lærebøker, fortjener foresatte, elever og ikke minst lærere en god forklaring for dette valget,» skriver Enaas i sitt innlegg. Jeg stiller meg bak dette kravet.

Utdanningsforbundet vedtok på landsmøtet i 2019 at «Det er muligheten til pedagogisk utvikling i tråd med profesjonens faglige og etiske skjønn som skal være drivkraften i innføringen av ny teknologi og ikke kommersielle interesser eller mulighet for innsparinger». Vi som er tillitsvalgte i Utdanningsforbundet, må bruke profesjonsstemmen vår, og sette søkelyset på den snikdigitaliseringen som foregår i norsk skole. Den har store konsekvenser både for elevenes læring og for lærenes arbeidssituasjon