Bortfall av tekster på papir går ut over elevers læring

Den norske skolen blir i likhet med resten av samfunnet stadig mer digitalisert. Datamaskinen har for lengst langt på vei erstattet andre skriveredskaper i ungdomsskolen, og antall skoler som bruker Ipad i begynneropplæringen i lesing og skriving på barnetrinnet øker. Stadig mer av elevenes lærestoff er nå tilgjengelig som apper og på ulike nettsider.

Etter at ny læreplan kom i 2020, har flere kommuner gått vekk fra å kjøpe inn fysiske utgaver av forlagenes oppdaterte lærebøker, og i stedet gitt elevene tilgang til digitale læreverk. I mange av de digitale læreverkene finnes ingen samlet innholdsfortegnelse som viser en oversikt over bokas innhold, og det er ingen selvfølge at hyperteksten som sender leseren til ulike deler av boka, gir en dekkende beskrivelse av hva man får lese om etter neste klikk. Det er rett og slett lett å gå seg vill i teksten.

Les også: Med begge hendene på rattet i den moderne skolen

Lærerne bruker læringsplattformer til å legge ut oppgaver og dokumenter med linker til lærestoff, og elevene skal der orientere seg i et mylder av dokumenter. Det blir opp til eleven å finne fram til riktig sted i en enorm mengde tekst. Foreldreutvalget for grunnopplæringen peker med bekymring på at foreldre ikke har innloggingstilgang til verken de digitale læreverkene eller til læringsplattformer.

Dette svekker i stor grad mulighetene foreldre har til å støtte elevers læring hjemme. Digitaliseringen går som et lyntog gjennom skolen, og mange foreldre står igjen på perrongen, skriver Rune Larsen og Anika Mackenroth i et innlegg i Utdanningsnytt 25. januar. Det er verdt å reflektere over om det er flere enn foreldrene som har problemer med å hoppe på dette lyntoget.

Er skolen klar for en heldigitalisering?

Å lese for å lære er fortsatt sentralt i mange fag, men har elever de ferdighetene som skal til for å nå sine læringsmål når all lesing skal foregå digitalt? Har lærere den kunnskapen og kompetansen som er nødvendig for å veilede elevene i digital lesing?

Forskning har vist at digital lesing øker kravene til leserens leseferdigheter, særlig når det gjelder evnen til å orientere seg i tekst og til å aktivt styre sin egen lesing og læring[1]. Digitale tekster er multimodale, og de er dynamiske fordi leseren selv påvirker hvilke tekstdeler som blir valgt og hvilken rekkefølge de blir lest i. Mange digitale tekster har hyperlenker som gjør at leseren kan bevege seg mellom ulike tekster gjennom et enkelt klikk, og dermed er leseren selv med på å bygge teksten som blir lest.

Den digitale leseprosessen preges av å søke etter og å finne informasjon, og å stille sammen informasjon fra ulike tekster. Leseren må hele tiden sile ut og identifisere riktig informasjon fra mange ulike kilder, og samtidig kritisk evaluere kildene. Alle som vil kan publisere tekst på internett uten at teksten går gjennom noe kvalitetssikringssystem, derfor må leseren hele tiden vurdere kildene for å avgjøre om informasjonen er pålitelig. Den digitale leseprosessen forutsetter altså at leseren har gode forkunnskaper, både knyttet til innholdet og temaet i teksten, til kilder og til strukturer som finnes i tekst.

Samtidig må leseren kunne planlegge lesingen, ta i bruk strategier, overvåke sin egen forståelse og ha kontroll over sin egen oppmerksomhet for å ikke spore av i lesingen når man ved et enkelt klikk kan hoppe fra tekst til tekst via hyperlenker. Hvor lett man klarer å navigere mellom ulike nettsider og å danne seg et overordnet bilde av hvordan en digital tekst er organisert, henger sammen med evnen til romlig orientering, og denne evnen kan variere stort fra leser til leser.

Orienteringsvansker i digitale tekster

Mange elever opplever det som vanskelig å orientere seg i den store tekstmengden de møter på digitalt. De har heller ikke nødvendigvis de metakognitive ferdighetene eller den selvreguleringsevnen som skal til for å overvåke sin egen lese- og læringsprosess.

Ta for eksempel 8. klassingen med dysleksi som skal forberede en presentasjon om livet i Norge på 1800-tallet. Bare det å finne fram til dokumentet læreren har lagt ut i OneNote og som inneholder en lenke til fagstoff om emnet, er en uoverkommelig oppgave når det dukker opp minst 20 andre dokumenter i skjermbildet på en gang og ingen av dokumentene har en overskrift som gir eleven god nok pekepinn på hva dokumentet inneholder. Han prøver så å finne fram på nettstedet Skolestudio, der mange læreverk ligger samlet, og han finner fram til riktig lærebok, men han aner ikke hvilket kapittel han skal klikke seg inn på, og derfor gjetter han seg fram og går seg vill i kapitler og delkapitler der ingen overskrifter har 1800-tallet i seg. Da er det ikke rart at han gir opp i frustrasjon.

Les også: Digitale verktøy må brukes med klokskap

Eller hva med 9. klassingen som strever med konsentrasjonen og som på søk etter informasjon om drektighetstid for husdyr kommer over en lenke som gjør at han i stedet blir sittende å se på søte kattevideoer? Ingen av disse elevene når læringsmålene sine denne gangen.

Selvsagt skal elever trenes opp til å mestre digital lesing. Digitale tekster har en sentral plass i dagens samfunn, og leseferdigheter som gjør at man mestrer digital lesing er en forutsetning for å delta i samfunnslivet. Men opptreningen må skje gradvis. Lesing er fortsatt en sentral måte å tilegne seg kunnskap på, og det er urealistisk å tro at alle 8.-klassinger har utviklet leseferdigheter som er gode nok til at de kan nå læringsmål i ulike fag hvis all lesing skal være digital slik som enkelte kommuner og skoler legger opp til nå.

Dersom elevene skal opparbeide seg de leseferdighetene som trengs for å mestre læring gjennom digital lesing, må lærerne ha gode kunnskaper om hva denne typen lesing krever og hvordan de kan legge til rette for at elevene tilegner seg ferdighetene de trenger. Overgangen til digital lesing i skolen har skjedd uten å følge opp med kursing og veiledning av lærerne og uten å sette søkelys på hvordan digital lesing skiller seg fra lesing av tekster på papir.

Elever og lærere er overlatt til seg selv og må finne veien i et digitalt landskap de ikke er godt nok forberedt til. Dette er eksperimentering med læringen til en generasjon elever. Kursing og veiledning av lærere må på plass, og papirversjoner av tekster er langt fra avleggs og bør snarest tilbake i klasserommene. Arbeid med tekster på papir kan være et steg på veien til å utvikle leseferdigheter som er gode nok til å mestre digital lesing. Digital og analog lesing for elever, ja takk, begge deler!

Referanser

• Elbro, Carsten (2017): Nye medier – nye krav til læseren? I Viden om Literacy nr. 21, s. 34-39.
• Furnes, Bjarne og Normann, Elisabeth (2016): Digital lesing – hva vet vi? I Digital læring i skole og lærerutdanning Universitetsforlaget.