Når livet ble for vanskelig, søkte Emma trøst hos dyrene
Som liten ønsket hun bare å se ut som alle andre. I møte med dyrene kunne hun være seg selv. Nå blir Emma dyrefagarbeider.
Publisert
Sist oppdatert
– Jeg vokste opp på gård med hester, hund og kaniner på Fusa
utenfor Bergen, forteller Emma Stadaas (21).
Vi besøker henne på jobben i AniCura Jeløy Dyresykehus.
Her har Emma sitt andre år som lærling, hun vil ta fagbrev til sommeren, men er usikker på veien videre. Hun tar for tiden opp realfag, der hun ønsker å forbedre karakterene.
Sammen med oss er også dyrepleier og mellomleder Cecilie Brynilsen, som er leder for dyrepleiere og assistenter.
– Utdanningen jeg har valgt, er så ny at jeg var første lærling i dyrefag her, forteller Emma.
Nå har klinikken en lærling til i dyrefag.
Tøffe år
Emma er født med Treacher Collins syndrom. Da hun ble født, var det å puste og å få i seg mat den største utfordringen. Hun har trange luftveier, og bodde på sykehus de første elleve månedene av sitt liv.
Senere har det blitt mange operasjoner i ansiktet. Emma hører dårlig, og har fått operert inn skruer til å feste høreapparatet på, hun er født uten det ytre øret. Hun sier at syndromet ikke gir spesielle utfordringer nå, bortsett fra at hun må tåle blikk og kommentarer.
– Jeg opplevde erting helt fra barnehagestadiet, og på barneskolen ble det verre. Det ble mange stygge ord, og jeg ble også slengt i bakken. Det dreide seg om både psykisk og fysisk mobbing, forteller Emma nøkternt.
Innerst inne skammet hun seg, og selv om hun beskriver en trygg og god kjernefamilie, fortalte hun lite hjemme. Hun søkte heller tilflukt hos dyrene og øste ut sin fortvilelse der.
Etter at Emma byttet skole i sjette klasse, gikk det bedre. Men den vonde følelsen fra barneskolen sitter frem-deles i henne.
Angst
– Jeg har angst for sosiale settinger med nye mennesker. Samtidig velger jeg å være åpen, og jeg har bygd opp et lite nettverk av nye venner etter at jeg flyttet til Moss uten å kjenne noen, sier Emma, som bor på hybel og kjører bil til jobben.
Det var viktig for Emma å bli selvstendig, så hun søkte lærlingplass langt hjemmefra. Det var tøft de første ukene, men Emma holdt ut. På fritiden er hun nå fast passer for flere hunder, og det er nok dyr Emma fortsatt trives aller best sammen med. Hun har også fått en del modelloppdrag.
– Dessuten har jeg herlige kolleger, det betyr enormt mye for meg, sier 21-åringen.
Emma bodde i kollektiv i Bergen og tok vg1 dyrefag og vg2 dyrehelse på Stend vgs. En av Emmas lærere, Randi Helene Tillung, har master i etologi og atferd hos dyr. Etter å ha startet en hundelinje i 2005, så hun behovet for et utdanningstilbud for dyrefagarbeidere. Hun begynte prosessen med å etablere en slik linje, som nå er et godkjent offentlig utdanningstilbud, der elevene kunne starte i 2020/2021.
– Emma er en av de første lærlingene og en god ambassadør for faget, sier Randi Helene Tillung.
Kommuniserer med eier
Hun mener at det ikke er nok å være glad i dyr:
– Alle dyr har en eier, og det er dem vi kommuniserer med. Eierne kan være kravstore, de vil det beste for dyret sitt, så dyrefagarbeideren bør sørge for å være faglig oppdatert til enhver tid. Det å være tydelig i all kommunikasjon, og kunne stå i hektiske situasjoner, er viktig.
– Alt dette mestrer Emma. Hun er omsorgsfull, har godt humør og ikke minst et godt lag med både dyr og mennesker, sier Randi Helene Tillung.
Mellomleder Cecilie sier de er heldige som har fått Emma med på laget.
– Hun er arbeidsom, initiativrik, pliktoppfyllende, lettlært og hyggelig å samarbeide med. Dessuten er hun vennlig mot kundene, også de som går på to bein.
Emma har varierte arbeidsoppgaver, og er mest på poliklinikken, der hun assisterer veterinærene.
Cecilie forteller at man som dyrefagarbeider kan jobbe i ulike typer virksomheter som tilbyr opplevelser, tjenester og produkter knyttet til dyr. Det kan være formidling og veiledning, salg av produkter eller omsorgs- og helsetilbud. Man kan for eksempel bli dyreklinikkassistent, dyrebutikkmedarbeider, tjenestehundfører, instruktør på hundeskole, jobbe i dyreanlegg eller drive med forskning på dyr.
Krysspress
– Som yngre var jeg fast bestemt på å bli veterinær, og jeg er glad jeg kan være lærling og erfare jobben på dyresykehus på godt og vondt. Jeg har oppdaget at det også finnes negative sider, selv om dyrene alltid er skjønne.
Emma og Cecilie snakker begge om at enkelte kunder, som er vant til at det er rimelig å gå til fastlegen, ikke alltid forstår hvor dyrt det er å drive en veterinærklinikk hvor det ikke er noen statlige kroner å hente. De som jobber med dyrene, gjør sitt beste, men når det er pengene som teller, og eierne ikke har forsikret dyret sitt, blir både veterinærer og andre medarbeidere stående i en lei skvis.
– Ifølge en nylig undersøkelse gjort av Institutt for basale medisinfag ved Universitetet i Oslo kommer veterinærer høyt opp i selvmordsstatistikken. De står ofte alene om tunge avgjørelser, opplever mye ansvar og press, og blant annet hets på sosiale medier kan gjøre mange fortvilet, sier Cecilie.
– Jeg tenker også på avlivninger, og vet ikke hvor godt jeg til stadighet vil takle det. Samtidig er det ikke noe som gjør meg så glad som å se smilet til eierne når vi har klart å hjelpe dyret, sier Emma.
