Elin lærte å lese som 36-åring – nå hjelper hun andre

– Moren min ba om hjelp til meg, men det var ingenting skolen kunne tilby. Begrepet ordblind skjønte jeg ikke, for jeg så jo ordene, forteller spesialpedagog Elin Natås (64).

Årene på skolen ble innholdsløse. Hun følte ikke at hun lærte noe i de teoretiske fagene. Det var ikke bare bokstavene som var vanskelige, tallene tullet seg til, de også.

– Jeg kunne lese ord, men bokstavene byttet plass. Jeg slet med linjeskift, og dermed forsto jeg ikke det jeg leste og husket det heller ikke. Å lese høyt i klassen var et mareritt. Jeg leste jo også ekstremt seint.

Da det viste seg at hennes egen sønn også slet med å lære å lese, skjønte Elin at de hadde de samme problemene, men det skulle bli mange runder før de fant riktig hjelp.

Sint hjemme

I skolen gjorde Elin Natås det bra i gym, skolekjøkken og håndarbeid, og i tillegg hadde hun gode karakterer i orden og oppførsel.

– Jeg prøvde å gjøre minst mulig ut av meg, sånn at læreren ikke la merke til meg. Jeg strikket i alle timene. Det fikk jeg lov til så lenge jeg ikke brukte pinner av metall som klirret, forteller hun.

Når hun kom hjem, var hun sint, veldig sint. I alle de lange årene da hun satt på skolen og ikke klarte å lese, var hun snill der, men tok det ut hjemme.

– Gørra må ut. Sånn er det med mange av de ungene som kommer til meg også. De er så frustrerte, og jeg skjønner dem godt. Jeg satt jo i ti år og følte meg dum selv, så jeg vet hvordan de har det, sier hun i dag.

Samsynsproblemer og lydlapskaus

Når Elin skulle lese, holdt hun fingeren under og fulgte linjen med den mens hun leste. Hun flytter også på hodet, mens blikket sto i ro. Da blir det vanskelig å holde balansen på stolen.

– Øynene mine kan speilvende både ord og bokstaver. For eksempel slik at ordet «at» blir «ta», mens «far» kan bli «fra». Tallene bytter også plass. Når det står 43, kan det hende at jeg ser 34.

Samsynsproblematikken gjør at hun må bruke spesielle briller, og hvert par koster om lag 7000 kroner. Brillene må byttes med jevne mellomrom. Ingen får støtte til slike briller, ikke barn som sliter med synsfunksjonelle vansker heller.

– I tillegg er jeg høysensitiv på lyd. Det vil si at jeg kan høre bakgrunnsstøyen bedre enn språklyder, altså når noen snakker. Det er spesielt ille når det er støy i rommet og noen snakker til meg. Jeg sliter med å skille lyder som ligner hverandre, sånn som lydene b/p, d/t, g/k og v/f. I tillegg har jeg ikke et dominant øre. Da blir det mye «krøll», det føles som en «lydlapskaus» og det blir mye «hæ?». Dette kalles en fonetisk svikt. Jeg har fått musikkterapi for å bedre lytteevnen. Nå har jeg også høreapparat fordi jeg i tillegg har begynt å høre dårlig, noe som dekkes av det offentlige.

Gro Dahle: – Ikke alle trenger venner

Elin har tidligere jobbet i skolen, men da med små grupper eller én elev om gangen.

– Lærerværelset var det verste for meg, med mange som snakket og klirring av kopper og bråk med stoler.

Elever som sliter med det samme, har det ofte veldig slitsomt på skolen på grunn av all støyen.

Én ting om gangen

Konkrete beskjeder og en ting om gangen er best for barn og voksne som har lignende innlæringsproblemer.

– Hvis de i barnehagen sa til sønnen min at han skulle gå på kjøkkenet og hente melk, leverpostei og bestikk, fikk han gjerne med seg den første beskjeden: at han skulle gå på kjøkkenet. Han kunne også bli sint, det ble kaos for ham. Sånn er det med mange barn. De kan ha problemer med å holde balansen også. Derfor hender det at de er urolige, fikler med ting, holder seg fast i pulten eller strikker sånn som jeg gjorde, forteller Elin Natås.

Staten gir ikke erstatning til guttene som havnet i X-klassen

Hun sier at grunnleggende begreper må læres godt, slik at disse elevene greier å sette ord på det de sanser, gjøre analyser og kategorisere det de tar inn. Fremmedord og abstrakte begreper må forklares nøye ved hjelp av grunnleggende begrepssystemer. Dette må det undervises i og bruk av håndfaste konkreter som fremmer forståelse gir gode resultater.

– Faren min ga meg en gang en tom fiskebolleboks og ba meg regne ut hva det var oppi der. Jeg skjønte ingenting. Det var jo helt tomt oppi den boksen. Hva var det jeg skulle regne ut da? Ting må være håndfaste, konkrete og knyttes til begreper.

Spesialpedagogen gir ofte elevene sine konkrete oppgaver som å handle med penger og ikke med kort.

Veien frem

Elin gikk ett ekstra år på ungdomsskolen, det var mulig den gangen. Hun begynte også på videregående, men det gikk ikke.

– Jeg holdt ut til påske. Deretter ble det folkehøyskole på meg. Jeg hadde lyst til å bli kokk, men så at det ville ta fire år, så den tanken slo jeg fra meg. Da var det bare å prøve å finne en utdannelse som ikke var for lang. Utdanning som tannlegeassistent tok et år, og jeg jobbet som det i mange år.

Blant annet dro hun til USA som au pair, og etter hvert fikk hun jobb som tannlegeassistent på Manhattan i New York. Da hun vente hjem til Norge, fant hun ut at hun burde utdanne seg videre og tok videregående på privatskolen Treider i Oslo. Men hun kunne ikke lese på en slik måte at hun lærte og husket. Hun var på skolen hver eneste dag og fulgte godt med i timene. Det, og lærere som forsto hennes problemer, reddet henne

– Jeg kom opp i engelsk skriftlig. Helt panikk. Jeg kjøpte tre ordbøker. Brukte en time på å skrive casen, for deretter å bruke fire timer på å slå opp hvert eneste ord. Etter ti år i USA snakket jeg engelsk på et høyt nivå, men det skriftlige var elendig. Jeg fikk toppkarakter på den eksamen, takket være ordbøkene.

Fem år hos privatlærer

Det var først da sønnen kom til spesialpedagog Ragnhild Hope Nyborg ved Institutt for Anvendt Pedagogikk (INAP) i Asker i Akershus at Elin også fikk hjelp. Da var hun 36 år.

– Jeg tok barneskolen om igjen sammen med sønnen min.

– Og så begynte du å studere?

– Jeg husker ikke hvordan jeg begynte på universitetet. Det må ha vært mannen til Ragnhild som fikk meg til det.

Mannen Elin referer til, er professor Magne Nyborg. Han var forsker i kognitiv læringspsykologi og utviklet flere lærings- og undervisningsmodeller. Disse bruker Elin i sin praksis i dag.

– Foreldre og lærere ser ofte tidlig at et barn sliter med å lære, men det er altfor mye «vente og se». Som tidligere tannlegeassistent pleier jeg å si at det sjelden er lurt å utsette å reparere en tann som er skadet, hullet vil ikke bli mindre men større og mer smertefullt, sier hun.

Elin har blant annet kurset andre spesialpedagoger og lærere. Mange lærere har fått for dårlig opplæring innen dette feltet.

– Jo flinkere lærerne blir, dess flinkere blir de til å lære bort, og da blir også elevene flinkere. Noe som igjen fører til mestring og motivasjon både hos elever og lærere.

Elin tok i tillegg til pedagogikk og spesialpedagogikk også mellomfag i kriminologi.

– Det er mange som har slitt på skolen som ender opp i fengsel. Tenk om de hadde fått den opplæringen de hadde behov for da de gikk på skolen, sier spesialpedagog Elin Natås.