Ny eksamen i norsk glemmer halve faget

Skrivesenterets forslag til ny eksamen i norsk på ungdomstrinnet har skapt debatt, og det har kommet kritiske innspill fra blant andre Utdanningsforbundets Thom Jambak, Landslaget for norskundervisning (LNU) og kulturkommentator i Dagbladet, Inger Merete Hobbelstad.

Representanter fra Skrivesenteret har vært gode til å delta i debatter og begrunne sine valg offentlig, og i innlegget «Ny eksamen i norsk er i tråd med Fagfornyelsen» kommer Gustaf B. Skar, Arne Johannes Aasen og Anne Holten Kvistad med en viktig oppklaring av motivet bak den kanskje mest kontroversielle siden av forslaget, nemlig å dele norskeksamen opp i flere korte oppgaver.

Les også: Ny eksamen i norsk er i tråd med Fagfornyelsen

De skriver: «Å innføre flere, og uavhengige oppgaver, er motivert av at elever skal få anledning til å vise mest mulig kompetanse.» Dette er en viktig ambisjon.

En enkeltstående eksamen kan aldri prøve hele bredden av kompetansen som er beskrevet i læreplanen, men man bør uansett bestrebe seg på å dekke så mye av faget som mulig. Som Skar, Aasen og Kvistad skriver, er det «svært uvanlig at en elev behersker alle sider av et fag med eksakt like stor kompetanse», og en eksamen som bare prøver en liten del av kompetansen, vil derfor være en «trussel mot gyldigheten» i eksamensresultatene.

Det blir imidlertid vanskelig å nå ambisjonen om å prøve bredden i elevenes kompetanse hvis man kun gir elevene oppgaver som prøver den samme avgrensede delen av den norskfaglige kompetansen. Da har en økning i antallet oppgaver lite å si. På Utdanningsdirektoratets nettsider er det publisert 15 eksempeloppgaver, og i all hovedsak prøver disse oppgavene kun fire av de totalt 16 kompetansemålene for norsk på ungdomstrinnet.

Oppgavene har hovedvekt på enten lesing eller skriving. Leseoppgavene fokuserer på leseforståelse eller kritisk lesing og prøver primært kompetansemålene «lese skjønnlitteratur og sakprosa på bokmål og nynorsk og i oversettelse fra samiske og andre språk, og reflektere over tekstenes formål, innhold, sjangertrekk og virkemidler» og «gjenkjenne og bruke språklige virkemidler og retoriske appellformer».

Skriveoppgavene fokuserer på skriving for ulike formål og prøver først og fremst kompetansemålet «informere, fortelle, argumentere og reflektere i ulike muntlige og skriftlige sjangre og for ulike formål tilpasset mottaker og medium».

I tillegg prøver 14 av 15 oppgaver kompetansemålet «skrive tekster med funksjonell tekstbinding og riktig tegnsetting og mestre rettskriving og ordbøying på hovedmål og sidemål». Det er rimelig nok. Det er vanskelig å se for seg en norskeksamen der den språklige formen ikke skal ha betydning.

De øvrige kompetansemålene, derimot, ser vi lite til i eksempeloppgavene. Elevene skal ikke «forklare bakgrunnen for bokmål og nynorsk», reflektere over «statusen til de offisielle språkene» eller «holdninger til ulike talespråkvarianter». De skal ikke «utforske og vurdere hvordan digitale medier påvirker og endrer språk og kommunikasjon», eller «reflektere over hvordan tekster framstiller unges livssituasjon». De skal ikke engang – overraskende nok – «bruke fagspråk» fra norskfaget.

Det som er fraværende i Skrivesenterets forslag til ny eksamen i norsk, er ganske enkelt kunnskapsiden av norskfaget.

Forslaget er nesten utelukkende en eksamen i norsk som ferdighetsfag, og det framstår dermed mer som en nasjonal prøve i lesing og skriving som grunnleggende ferdigheter enn som en eksamen i faget norsk. Dette kunne kanskje vært avskrevet som en uheldig skjevhet i utvalget av eksempeloppgaver, men lese- og skriveferdigheter dominerer også i det teoretiske konstruktet som viser hvilke typer oppgaver som er aktuelle å gi til eksamen.

I konstruktet er oppgavene delt inn i henholdsvis lese- og skriveoppgaver. Leseoppgavene er delt videre inn i oppgaver om skjønnlitteratur og oppgaver om sakprosa, mens skriveoppgavene er delt inn i tekstskaping med utgangspunkt i en oppgaveformulering og tekstskaping med utgangspunkt i et tekstvedlegg. Den sistnevnte er igjen delt i tre underkategorier, og én av disse er den eneste oppgavetypen der norskfaglig kunnskapsinnhold er framhevet: «Utforske og reflektere over språkspørsmål».

Hvordan elevenes kompetanse skal komme til uttrykk i disse oppgavene, beskrives ikke, og det er heller ikke laget noen eksempeloppgave til denne oppgavetypen.

Ensidig vektlegging av lese- og skriveferdigheter

Denne ensidige vektleggingen av lese- og skriveferdigheter kan ikke løses ved å legge til noen flere oppgavekategorier. Konstruktet trenger en grundig revidering, der norskfagets kunnskapsinnhold integreres og blir en viktig del av alle typer oppgaver. I stedet for å analysere og tolke tekster om stemmerett for ungdom eller å skrive tekster om hvordan det er å begynne på ungdomsskolen, som eksempeloppgavene legger opp til, bør oppgavene være orientert mot en spesifikt norskfaglig tematikk.

Tekster om tverrfaglige temaer, som forekommer i noen av eksempeloppgavene, er absolutt i tråd med fagfornyelsen, men dette kan ikke erstatte norskfaglig innhold. Elever som vet hvem Ivar Aasen og Knud Knudsen var, eller som kan reflektere over hvorfor samisk ungdom kan få kjeft av eldre mennesker på bussen i Tromsø fordi de snakker samisk, bør få bedre karakter i norsk enn elever som ikke kan dette.

Norsk er et fag med to sider. Det er et ferdighetsfag og et kulturelt danningsfag. Disse sidene henger sammen og utgjør en helhet, og det bør de gjøre også i eksamensoppgavene.