4. mai ble Tony Burner, professor og vurderingsforsker ved Universitetet i Sørøst-Norge, intervjuet i Utdanningsnytt. I intervjuet kommer han med påstander om eksamen og konsekvensene av de siste års avlyste eksamener. En del av det Burner sier i intervjuet kan ikke stå uimotsagt. Han har i tillegg en retorikk som, slik jeg ser det, ikke bidrar til å styrke tilliten til påstandene han kommer med. Jeg vil her gå inn på noen av disse påstandene og problematisere dem.
Les også: Utvalgsleder mener pandemien har fornyet debatten om vurdering i skolen
Første påstand er at avlyst eksamen har ført til at lærere har meldt tilbake at de får bedre tid til undervisning og underveisvurdering. I tillegg har elever meldt fra om mindre press og stress. Allerede her skurrer det litt for meg. Kombinert med et i realiteten avslått fraværsreglement, er tilbakemeldingene til oss som er tillitsvalgte i videregående skole lite samsvarende med Burners påståtte lærerinnspill.
Tvert imot får vi innspill og tilbakemeldinger som går ut på at det er svært vanskelig å motivere elevene i vg3, og den påståtte ekstra tiden til å sette «bedre» standpunktkarakterer beskrives som et press om stadig å legge til rette for nye ekstraprøver langt ut i mai. Dette er ikke bedre underveisvurdering, men et regime som legger til rette for at elevene i ytterste konsekvens kan mase seg til den karakteren de helst vil ha.
Det er mulig dette er mindre stressende for elevene, men det er garantert ikke mindre stressende for lærerne. Det gir dem heller ikke tid til å drive mer eller bedre undervisning, siden de i stedet skal ha så mange vurderinger.
Ikke urimelig stress
Man kan sikkert diskutere stress i skolen, men det er nå slik at vg3-elevene er voksne og på vei ut i arbeidsliv eller videre studier. Eksamen er en liten del av det elevene skal gjennom i løpet av tre år.
Ja, eksamenskarakterene kommer som egne karakterer på vitnemålet og hver av dem er selvsagt viktig, men er det egentlig så urimelig? Sammenliknet med andre utdanningsløp enn studieforberedende og mange andre land så er eksamen en moderat del av det som avgjør norske elevers mulighet til å komme videre. Det må kunne forventes at stresset i forbindelse med eksamen er overkommelig og en mestring for de fleste elever.
Videre kaller Burner påstanden om at eksamen er rettferdig som en av «mange myter som videreformidles av oppegående folk». Han viser til en fersk forskningsrapport av 700.000 skriftlige eksamener i videregående skole. Burner mener denne rapporten viser at eksamen ikke er så pålitelig som mange viser til, og at dette særlig gjelder norskfaget.
Forskningsrapporten er ikke navngitt i intervjuet, men mye tyder på at Burner sikter til rapporten Sensorreliabilitet på skriftlig eksamen i videregående opplæring. Estimater av sensorreliabilitet basert på analyser av karakterforslag fra to uavhengige sensorer før fellessensur - Resultater fra 40 utvalgte fag. Den ble utgitt i januar 2021 og er basert på besvarelser i perioden 2015-2019.
Sensur uten dramatikk
Rapporten er selvsagt for omfattende til at den kan gjennomgås i detalj, men ett poeng må nevnes, nemlig at den har tatt utgangspunkt i de to sensorenes karakterforslag, og dermed egentlig ikke er egnet til å si noe som helst om hvor uenige de faktisk er i vurderingen av besvarelsene. Det er jo slik at sensorene må føre sine karakterforslag før de møter den andre sensoren til fellessensur.
Her skal de bli enige om endelig karakter. Og det blir de som regel uten større dramatikk. I norsk på vg3, der jeg selv har vært sensor mange ganger, har hver sensor omtrent 200 besvarelser. Hver besvarelse blir lest av to sensorer. Før de møtes til fellessensur må de ha ført et karakterforslag. Dette forslaget må være hele karakterer, altså kan man ikke føre karakterer som 4+, 4/5 eller liknende. Men dette har sensorene ofte notert i sine notater.
Basert på egen og mange kollegers erfaring som sensor, er inntrykket at den endelige enigheten om karakterene er stor. Forskjellen er som regel på én karakter, og da har gjerne den med den høyeste karakteren markert den som noe svak, mens den med den laveste karakteren har markert den som sterk. Da blir man fort enige i fellessensur.
Så er det helt klart ingen hemmelighet at det forekommer avvik som er større, men det er ikke normalen. I disse tilfellene har man en sikringsmekanisme i oppmannsfunksjonen.
Problemet med Burners måte å ta denne undersøkelsen til inntekt for en påstand om at eksamen ikke er rettferdig og at avviket er for stort, er at den ikke fanger opp den dynamiske prosessen sensur faktisk er. Undersøkelsen er isolert sett interessant og kan helt sikkert være nyttig til mye. Men det den ikke fanger opp, er hvor enige sensorene er når de setter endelig karakter. Burner har dermed ikke dekning i denne rapporten for påstanden om at eksamen ikke er rettferdig.
Burner påstår også at dagens eksamensordning er utdatert. Han begrunner ikke hvorfor den skulle være det, han slår det bare fast. Det ser ut som om han, til tross for professortittelen, henger fast i en oppfatning av eksamen i videregående skole som noe statisk og noe som aldri har endret seg. Man bør kunne forvente at en professor i profesjonsforskning med innretning mot lærerutdanning og skole ville være i stand til å begrunne en slik påstand, men siden eksamen faktisk har endret seg over tid, er det kanskje ikke så lett.
Eksamen er ikke utdatert
Slik Burner framstår i intervjuet, virker det som om han som har en personlig og ideologisk overbevisning om at eksamen er utdatert og urettferdig, helt uavhengig av hva virkeligheten viser. Eksamen er en ordning man har hatt i lang tid. Det alene gjør den selvsagt ikke utdatert. I så fall har jo Grunnloven gått fullstendig ut på dato, siden den er over 200 år gammel og eldre enn eksamen.
Men Grunnloven har blitt justert og oppdatert i tråd med utviklingen. Likevel vil de fleste kunne si at hovedprinsippene har gyldighet også i dag. Og slik er det med eksamen også. Den har blitt og vil selvsagt fortsatt bli videreutviklet. Samtidig har behovet for en rettferdig vurdering som et korrektiv og supplement til standpunkt en sterk grad av gyldighet også i dag.
Og det er nettopp dette de siste tre år med avlyste eksamener har vist oss. Standpunktkarakterene har økt i en grad de aldri har gjort på så kort tid noensinne. Siden det ser ut til å herske alminnelig enighet om at undervisningen har vært dårligere i denne perioden på grunn av nedstengning, er den eneste forklaringen at karakterene har blitt høyere fordi eksamen har blitt avlyst.
Dagens eksamensform er rettferdig
Og da har disse elevene fått høyere karakterer på lavere prestasjoner enn sine forgjengere. Et klarere bevis for behovet for en eksamen med felles oppgaver og ekstern sensur kan neppe oppdrives. Det aller mest rettferdige er etter mitt syn at en avsluttende eksamen avholdes omtrent etter dagens rammer, det vil si en tidsramme (for eksempel fem timer) og en avgrensing av tillatte hjelpemidler.
Dette er den beste måten å avholde en felles eksamen der det er elevenes faktiske ferdigheter som vurderes, og ikke hvor gode de er til å finne svar hos andre.
Forslagene til alternative eksamensformer er langt svakere på dette punkt, og om Burner er opptatt av rettferdighet, er det pussig at han er så negativ til den mest rettferdige eksamensformen, nemlig den som er nå, og så positiv til en eksamensform som i praksis gjør det umulig å vite hva som er elevens eget arbeid.
Jeg kan bare konstatere at det er mange myter om sensur og eksamen som fortsatt spres av oppegående professorer basert på selektiv lesning av forskningslitteratur.
