Steinerskolene har interessante og gode erfaringer med fordypningsoppgaven

KI har skapt utfordringer for oss som jobber i skolen. Hvilken kunnskap og hvilken skrivekompetanse er det egentlig nødvendig å tilegne seg i et samfunn der ChatGPT i løpet av noen sekunder både strukturerer tekst, formulerer setninger og formidler informasjon? 

Og hvordan vurderer vi hva som er elevenes kompetanse – og hva som er KI-skapt?

I disse dager prøver Utdanningsdirektoratet (Udir) ut en skriveoppgave som minner om den som Steinerskolen i en årrekke har hatt som «svenneprøve» i avslutningen av 3. videregående trinn. Jeg er overbevist om at det siste store arbeidet elevene gjør i 3. videregående er en god modell både for elevenes egen utvikling og for skolens evne til å veilede og vurdere kompetansen deres – også i en skole og et samfunn med KI noen tastetrykk unna.

Steinerskolens navn på svenneprøven er «fordypningsoppgaven». Udirs betegnelse på det som skal testes ut våren 2024 er «langtidsoppgave», og den skal være supplement til dagens eksamen. 

Utprøvingen gjøres i to faser. Den første fasen går fram til april 2024. Den vil vise retning for det videre arbeidet i andre fase: neste utprøving våren 2025. Fagene som blir prøvd ut på videregående er «Biologi 2», «matematikk 1P-Y», og «politikk og menneskeretter». På sikt, og basert på erfaringene, skal langtidsoppgaven også kunne erstatte dagens eksamen.

Steinerskolene har mange interessante og gode erfaringer med fordypningsoppgaven. Udir og de som tester ut «langtidsoppgaven» i offentlige videregående skoler vil ha glede av å få del i disse. Jeg har veiledet elever på 3. videregående på Oslo By Steinerskole i mange år, og deler her litt av det vi gjør.

Steinerskolens fordypningsoppgave – en svenneprøve

Ingen av de videregående steinerskolene har en avsluttende skoleeksamen. I stedet for eksamen har de fordypningsoppgaven.[1] Det er en avsluttende del av programfagene, og elevene arbeider med den i rundt fire måneder. Omfanget og innholdet varierer etter hvilken linje man går på, men felles for alle er at man gjennomfører et lite forskningsprosjekt knyttet til programfaget elevene har valgt. Linjer som musikk, kunst og media og kommunikasjon har en praktisk del i tillegg til den skriftlige delen. For studiespesialisering med programfagene engelsk, historie, samfunnsfag og litteratur, er fordypningsoppgaven et forskningsprosjekt som presenteres som en skriftlig tekst.

Selvstendig arbeid med bred støtte

Forberedelse og innarbeiding av kompetanse for å kunne gjennomføre et slikt forskningsprosjekt trenes gjennom VG 1 og VG 2. Elevene får jobbe med både muntlige og skriftlige tekster, samtidig som de trenes progressivt i referansebruk, kildebruk og kildekritikk.

Motivasjon er svært viktig for hvordan elevene gjennomfører arbeidet med fordypningsoppgaven. Derfor velger elevene selv tema og forskningsspørsmål om noe de selv har lyst til å finne ut av, og få vite mere om. Elevene velger helt fritt – innenfor det valgte programfaget. En god del har bestemt seg for tema allerede i VG 1, mens andre blir inspirert av emner i undervisningen.

Mye av tiden i startfasen går til å konkretisere tema, og ikke minst å formulere en problemstilling som det er sannsynlig å klare å gjennomføre innenfor de fire månedene elevene har til rådighet.

Når oppgaven har kommet godt i gang foregår det også mye tverrfaglig arbeid. I norskfaget holder elevene korte foredrag om oppgaven sin for hverandre. De som velger studiespesialisering, skriver for eksempel innledningsdelen i engelskfaget. Mange velger også å involvere skolens bibliotekar med kurs i både kildesøk og kildekritikk.

Veileder

Det viktigste er kanskje at elevene får tildelt en personlig veileder som er der som støtte gjennom prosjekttiden. Veilederen er den læreren ved skolen som har fagkunnskap så tett som mulig opp mot elevens tema for oppgaven. Det sier seg selv at lærerne ikke kan ha spesialkompetanse på alle temaene elevene skriver om. Men den viktigste støtten veilederne gir, er tilbudet om å diskutere og lese tekst som er i prosess, hjelpe dem å planlegge prosessen, både utforsking, skriving del for del.

Den oppfølgingen som en personlig veileder gir i et undersøkende og forskningsbasert prosjekt, er helt unikt og viktig for elevene. Veiledningen gjør også at lærer kommer tett på eleven og får forståelse for hvordan eleven jobber, hva som går greit, og hva som er utfordrende. Denne kjennskapen gjør det også enklere for læreren å forestå og gripe inn og hvis eleven for eksempel benytter seg av eksterne ressurser som KI eller overivrige foreldre.

Fremdriftsplan og skriveperiode

Fire måneder er både veldig lenge og ingenting i en 18-årings liv, og det er lett å prokrastinere. Det er selvsagt forskjell på elevenes selvstendighet, noen elever krever mer støtte og oppfølging enn andre for å komme i havn med oppgaven. 

Her er tverrfaglig samarbeid, og ikke minst veileder svært viktig. Arbeidet med fordypningsoppgaven følger i tillegg en fremdriftsplan med faste delinnleveringer som skal hjelpe eleven med jevnt arbeid. I fremdriftsplanen er det også lagt inn en intensiv treukers skriveperiode med tett oppfølging av faglærer.

Erfaringer

Noen av mine beste opplevelser som veileder er å se elever som først strever litt med å få grep om hvordan de skal gripe an fordypningsoppgaven, og som så virkelig opplever gleden over å gjøre stadig nye oppdagelser etter hvert som arbeidet deres skrider fram. For mange blir oppgaven en del av hverdagen. 

Eleven som skrev om kommunistisk motstand mot nazismen under 2. verdenskrig, oppdaget at det endelig var gøy å spise søndagsmiddag med besteforeldrene – for de hadde personlige erfaringer. De to elevene som ville forske på status i Oslo basert på gatenavn, brukte uendelig med tid på å tråkke gjennom Oslos gater. Prosjektet gav dem et helt nytt blikk på byen, i tillegg til at oppgaven vant førstepris i Holbergprisen i skolen i 2019.

Innlevering, vurdering og sensur

Etter innlevert oppgave skriver elevene en rapport om prosessens gang. Den skal inneholde refleksjoner over utfordringene elevene møtte underveis, og hvordan disse ble løst, hvordan veiledningen fungerte og hva de selv tenker om sluttproduktet. Fordypningsrapporten er et refleksjonsdokument for eleven selv, men blir også et nyttig innspill til veilederen og til skolen som hele tiden evaluerer måten vi jobber med fordypningsoppgaven på.

Skolen lager en høytidelig ramme rundt innlevering av oppgaven. Hver og en av elevene leverer en innbundet papirutgave, sammen med en kort muntlig presentasjon om oppgaven innhold. Deretter blir en digital utgave sendt til en ekstern sensor.

Ekstern sensor er en lærer med riktig fagområde som er ansatt på en offentlig videregående skole. På denne måten får elevene en så rettferdig og objektiv vurdering som mulig, i tillegg til at skolen blir kontrollert av en faglærer som ikke har tilknytning til steinerskolen.

Sensor vurderer etter tydelige kriterier formidlet i en sensorveiledning. Disse har både veileder og elev forholdt seg til gjennom hele arbeidsprosessen. Før endelig tallkarakter settes, har veileder og sensor ofte en kort samtale, og sensor utarbeider en grundig skriftlig begrunnelse av oppgaven.

Ved en høytidelig seremoni på skolen i mai får elevene utdelt en konvolutt med karakteren og begrunnelsen fra sensor. Dette er et stort øyeblikk både for elever og veiledere, som har blitt godt kjent med hverandre og oppgaven. Karakteren blir viktig for faglærer som skal sette standpunktskarakter.

Både oppgavens omfang, gjennomføring og den grundige vurderingen med ekstern sensor er med på å ruste elevene til fremtidige studier. Denne arbeidsformen har vakt interesse blant skriveforskere ved Universitetet i Sørøst-Norge, som har fulgt to av våre elever over flere år, for å studere hvordan skriveerfaringene deres fra fordypningsoppgaven har forberedt dem på livet i akademia.

En ekte svenneprøve

Jeg har i over 20 år vært lærer i historie, kroppsøving og religion. Men før jeg valgte å studere var jeg håndverker: etter tre år i lære tok jeg svennebrev som byggtapetserer. I læretiden hadde jeg en loggbok som hadde oversikt over det jeg skulle lære før svenneprøven skulle gjennomføres. Sammen med mesteren noterte vi ned hva som var gjort, hva som var bra, og hva som måtte jobbes videre med. Boken var også viktig når sensor skulle vurdere om du hadde bestått. I dag finnes den i digital form, og har fått tittelen «kompetanseboka».

For en til tider umotivert ung mann, var denne opplæringen det riktige for meg. Oppfølgingen og samtalene med mesteren gav meg oversikt over hva jeg kunne, og jeg visste akkurat hva som skulle til for å bestå svenneprøven og gjøre det skikkelig bra. Og min erfaring som lærer har vist meg at denne «formelen» fra mesterlære-pedagogikken også har sin funksjon når det gjelder på akademisk arbeid. Kanskje det også kan være et bidrag i kampen mot frafall og umotiverte elever?

Utstilling

For den som vil vite mer, vil jeg anbefale et besøk på utstillingen ved Oslo bys steinerskole 4. og 5. april, der alle linjene stiller ut sine ferdige oppgaver og prosjekter. Her møter du stolte elever med brede smil som med glede viser og forteller deg om hvordan de lange lærerike månedene har vært.

[1] Siden 1977 har steinerskolene hatt det de har kalt en «årsoppgave». Fordypningsoppgaven i den formen jeg presenterer her, er utviklet av kollegiet på Oslo by steinerskole etter at den startet opp i 2001.