Elevorganisasjonen er vurderingsdebattens vitaminer

I innleggene jeg har lest siden Utvalg for kvalitetsutvikling kom med sine anbefalinger, er innlegget til Elevorganisasjonen i Utdanningsnytt et av mine favoritter. De får ofte mye motbør for utspillene sine, men burde bli møtt med mer forståelse og respekt. Det handler om kunnskapssyn og elevsyn. Når jeg leser den motbøren de ofte får, kommer jeg stadig på et sitat fra Søren Kierkegaard:

«Jeg taler helst med børn; om dem tør man dog håbe, at de kan blive fornuftsvæsener; men de, der er blevet det! Herre Jemini!»

Siden jeg selv begynte på skolen har jeg forholdt meg til sju ulike læreplaner, åtte om vi regner med revisjonen av Kunnskapsløftet i 2013. To som elev og resten som lærer. Inne i dette regnestykket er det også noen år med en radikalt annen læreplan, den i Steinerskolen. Jeg kom meg ut før pastellfargene tok meg og jeg fikk eurytmisko, men var der lenge nok til å innse at det er mange måter å rigge skole på.

Mitt utgangspunkt for å møte en hvilken som helst elev, er at eleven ønsker noe med utdanningen sin, ja med selve livet sitt. Jeg tror ikke Elevorganisasjonen (EO) er ute etter slaraffenløsninger, men en meningsfull og relevant skole både her og nå og som fremtidsprosjekt. Når EO har et kritisk blikk på eksamen, da går jeg ut fra at de ser mangelen på samsvar mellom gjennomføring av opplæringen og gjennomføring av sluttvurderingen. Jeg tror elevene ønsker seg en inspirerende og utviklende underveisvurdering og skikkelige tilbakemeldinger på oppnådd kompetanse i sluttvurderingen.

EO har laget en liste over hvilke endringer de ønsker seg på vurderingsfeltet. Jeg er enig i mye, men ikke alt. Jeg støtter EOs syn på at dagseksamen ikke er et gyldig uttrykk for hva eleven kan ved opplæringens slutt, men bare er en stikkprøve i dagsformens navn. Dagseksamen har kanskje aldri vært et sannferdig mål på samlet kompetanse, og det er respektløst mot elevens og lærerens tidsbruk at en arbeidsdag i isolasjon skal telle like mye som alt du har gjort i løpet av tre år i det enkelte fag.

Vi klarer fint å sette standpunktkarakter i andre fag enn norsk, engelsk og matematikk uten at det går inflasjon i karaktersettingen. Om eksamen er så himla viktig for standpunkt, burde vi vel innført eksamen i alle fag? Gjennomfører vi eksamen fordi vi mangler tillit til at engelsk- og mattelærere kan sette korrekte standpunktkarakterer? Er eksamen en hevnaksjon fra dem som vil at elever i dag skal ha det like ubehagelig utpå vårparten som vi selv hadde det? Selv har jeg aldri følt noe eierskap til disse sluttprøvene. På tide å slutte å kysse sine lenker og stå opp for egen faglighet.

Trekkordningen bør revideres, om vi ikke er modige nok til å skrote dagens eksamensform. Foreslåtte forsøk med å kunne velge eksamensfag er jo utrolig spennende. Synd at «kunnskapspartiet» Høyre ikke er så glad i ny kunnskap, og bare vil holde på med gammel. Selv hadde jeg valgt norsk som eksamensfag om jeg hadde kunnet og unngått matematikk. Da hadde jeg sluppet en fornedrende matematikkeksamen som ikke ga meg noe, og kunne fokusert på noe jeg ville jobbe med i fremtiden.

Jeg er ikke dårlig i matematikk, men jeg sier som min datter sa en gang: selv når jeg får det til, er det kjedelig. Her vil altså Høyre gå for at individet ikke skal få velge, og at vi alle skal bli generalister.

Å lage prøveplaner er en demokratisk prosess. Dersom lærerne kommuniserer om tidspunkt, og elevene blir involvert i innholdsbiten, er det enkelt. Vi lærere bør jo likevel ha det som tilsvarer «styringsrett» for en rektor. Det er vi som har ansvaret for opplæringen, og da er det også vi som stilles til regnskap for beslutningene. Vi vet jo som garvede lærere at denne «styringsretten» ikke bør misbrukes, og at der elevene får delta i utformingen av hele læringsforløpet, styrkes gjerne motivasjonen og kvaliteten på det vi driver med. 

Vurderingskriteriene bør selvfølgelig være slik at elevene både skjønner og aksepterer dem, men igjen: det er vi lærere som har ansvaret for at det som jobbes med munner ut i vurderbare faglige produkter. Jeg tror de fleste lærere er «oppgraderte» til en slik lærerrolle, der vi med demokratisk innstilling tør å være lærere. Dessuten tviler jeg på at EO vil ha lærere som gir hele oppdraget til elevene.

Karakterer i orden og oppførsel er en pussig greie jeg fremdeles ikke skjønner etter 28 år som lærer. At du har en karakter som kun kan reduseres er jo helt ulogisk, og det skal fryktelig mye til at oppførselskarakteren reguleres. Om vi ikke klarer å sosialisere elever inn i en klasse uten slike karakter, skal jeg garantere at vi ikke klarer det med heller. 

Jeg sluttet en gang med anmerkninger fordi jeg opplevde det som helt meningsløst. Resultatet ble at atferden som tidligere ga seg utslag i anmerkninger, roet seg ned. Andre, som var hissig på bruken, opplevde mye «problematferd». Så endte vi på karaktermøter der den ene og den andre med mengder av anmerkninger ikke kunne få nedsatt orden- eller oppførselskarakter grunnet forhold «i heimen». Mengder av tidsbruk helt uten mening. Vi tukter, men så tukter vi ikke likevel. Klin kokos.

Når det gjelder muntlige og skriftlige tilbakemeldinger, er det viktigst at tilbakemeldingene er faglig fundert, og spisset slik at eleven får noe å jobbe mot, og noe positiv feedback. Noen ganger er det bare muntlig, andre ganger skriftlig, andre ganger begge deler. Ingen grunn til å legge denne kommunikasjonen i rør. Vurderingen skal informere og inspirere, og ulike vurderinger går med ulik dybde inn «i materien». Dette er lærerens ansvar, men jeg tror vi alle er på tilbudssida der eleven ikke forstår eller vil ha fyldigere vurdering.

Når det gjelder det siste punktet, om LK20 og dybdelæring, er jeg uenig med EO. Vurderingene skal være på et sett av premisser, der både elevperspektiv, læreplan og lærerens faglige integritet er med i regnestykket. Særlig sluttvurderingen har en juridisk side der skolen forplikter seg til storsamfunnet om gyldighet og sannferdighet. Når det gjelder «prestasjonspress» liker jeg bedre ord som læringsglede, mening og relevans. Læringsgleden er ofte størst når vi har jobbet grundig over tid og overrasket oss selv med resultatet.

I en ren konkurransesituasjon er det bare noen få som kan bli best. Bortfall av konkurranse betyr at vi må anstrenge oss mer for å gjøre skolehverdagen meningsfull. Da kan vi ikke lenger drive undervisning som et privat sorgarbeid der vi med konkurranse som vårt alibi utsetter elevene for det vi tenkte var viktig da vi selv gikk på skolen, mens den siste brontosaurus ennå ikke var bikket over ende. Eksamen i sin nåværende form har blitt siste skanse for en skole vi ikke har lenger. Jeg er så glad for at Elevorganisasjonen stadig minner oss på det. Ikke gi dere!

DEBATT Eksamen

Eksamen tar utrolig mye plass

DEBATT Eksamen

– Tynt grunnlag for å hevde tynt grunnlag, Jambak?