Lover er til for å brytes, eller ...?

Å innføre lover og forskrifter kan endre samfunnet, men det kan også være en enkel og midlertidig løsning på et omfattende problem. Hvorfor er det slik at mobbesaker ikke løser seg før det har gått så langt at Fylkesmannen må ta saken?

På tross av at vi har en lov som angivelig skal sikre et trygt skolemiljø, viste Elevundersøkelsen 2017 at 6,6 prosent av norske elever føler seg mobbet to til tre ganger i måneden eller oftere. Det er et gjennomsnitt på ca. én elev per klasse. Og hva gjør du, egentlig, når barnet ditt eller eleven din blir mobbet? Det er det ingen som vil ta ansvar for.

Regjeringen har nå innført en forskrift som sikrer «nulltoleranse for mobbing», men når fortvilte elever, foreldre og lærere går til skoleledelsen, blir de likevel ikke hørt. Skolene mener at de ikke har nok midler eller ressurser til å forbedre situasjonen, kommunene mener at de ikke har nok midler til å hjelpe skolene, og slik fortsetter problemet i det uendelige. Derfor er staten nødt til å sette konkrete regler og planer for håndtering av mobbing. Dersom man kan konkretisere en plan for å øke lærertettheten, bør det også være en selvfølge å ha en plan for håndtering av mobbing.

Å lovfeste nulltoleranse for mobbing, er symbolsk, men det hjelper lite dersom det ikke finnes konkrete tiltak for lovfestingen. At regjeringen har innført lover, forskrifter og ytterligere 17 millioner i statsbudsjettet for å forebygge mobbing, er bra. Likevel er staten nødt til å stille krav til skolene, slik at de faktisk klarer å håndtere problemene som oppstår i skolegården. I dag ser man på det som en løsning at Fylkesmannen tar seg av mobbesaker, men da har jo saken allerede gått altfor langt. Skaden har allerede skjedd, og eleven har havnet i en så hjelpeløs situasjon at foreldre og lærere må søke hjelp fra fylkeskommunen.

Skolene er nødt til å vite hvordan de skal håndtere mobbing, slik at det løser seg raskt etter at elever sier ifra om at de har det vondt. Ofte hører vi elever fortelle oss at skolene ikke har kontroll over hvordan de skal håndtere mobbesaker, og det må staten ta ansvaret for.

Selv om Kardemommeloven var veldig fin å høre på, var det ikke før samfunnet begynte med konkrete forebyggende tiltak at Kasper, Jesper og Jonatan klarte å følge den. «Nulltoleranse for mobbing» er også veldig fint å høre på, men nå er det på høy tid at staten kommer med konkrete tiltak.