Vi må være mer nysgjerrige på hva som motiverer elevenes utdanningsvalg

En rekke faktorer spiller inn på den enkelte elevs utdanningsvalg. Hver eneste vår søker omkring 200.000 norske elever seg til et program i videregående opplæring. Vanlige forklaringer på elevers utdanningsvalg peker enten tilbake på foreldres yrkesmessige og økonomiske bakgrunn eller fremover på samfunnets behov.

At jenter velger omsorgsrelaterte yrker og gutter retter seg mot industri-, konstruksjons- og produksjonsfag, er vanlig, noe som samfunnet av og til prøver å korrigere gjennom rettede kampanjer som «Menn i helse» og «Jenter og teknologi».

Yrkesfaglærere underviser oftere enn andre lærere i kjønnsdelte klasser, og de er de aller viktigste aktørene for å sikre kvalitet i opplæringen og for å forhindre frafall i videregående skole. Men hva vet vi egentlig om årsakene til kjønnsdelte studie- og yrkesretninger?

Linda-Marie Neshagen Haakonsen har nylig skrevet en masteroppgave i yrkesdidaktikk ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) som hadde som mål å belyse utdanningsvalg og fremtidsplaner for elever på bygda. Her undersøkte hun hva som motiverte en gruppe elever i en helse- og oppvekstklasse. I klassen var det kun jenter. Elevenes fremtidsdrømmer kan kanskje overraske mange, men er et viktig alternativ til problemfokuset på disse jentenes yrkesvalg.

For å se på samspillet mellom oppvekstmiljø og utdanningsvalg ble elevene i den kvalitative undersøkelsen stilt spørsmål som handlet om deres omgivelser, klassemiljø og fremtidsplaner. Lærerne deres ble også bedt om å reflektere over hvordan omgivelsene spiller inn på trivsel og læring. Små undersøkelser som dette kan ikke brukes til å generalisere, men kan likevel bidra til at vi forstår mer av det komplekse samspillet mellom kjønn, oppvekst og sosial bakgrunn, lokalsamfunn og yrkesvalg. Nettopp dette er det vi ser i denne masteroppgaven.

Les også:

– Flere jenter er bra for klassemiljøet

Mens mange politikere og forskere er opptatt av at det bør være bedre kjønnsbalanse i arbeidsmarkedet og ved ulike studieprogram, glemmes det ofte å undersøke hva studiene representerer for den enkelte elev. Fullføringsreformen i videregående opplæring er en fin aktualisering for betydningen av å fullføre videregående skole og peker på behovet for mer kunnskap om hva som motiverer unge mennesker i læringsprosesser.

En utfordring med diskursen om videregående opplæring er at man fokuserer på hvordan utdanningen formelt kvalifiserer til et yrke, og ikke nødvendigvis hva den representerer i ungdommens liv her og nå.

Dermed mister man muligheten til å forstå hvordan og hvorfor unge kvinner velger yrker som sikrer rammer for deres egne liv og både gir trygghet og tilhørighet, men som også kan være et springbrett videre i livet. Helse- og oppvekstfagene er svært kvinnedominerte, men det er også en yrkesfaglig linje som rekrutterer til trygge velferdsyrker som kan gi muligheter til å knytte seg til lokalsamfunnet. De som jobber med opplæring, vet at motivasjon er det viktigste for å lære. Er man ikke motivert for studieretningen sin, er også risikoen for frafall mye større.

Studien viser at jentenes fremtidsplaner er svært varierte. Noen jenter drømte om å stifte familie i lokalsamfunnet, mens andre ønsket å studere videre og siktet seg inn mot typiske prestisjeyrker som advokat eller psykolog, utdanninger som krever forflytning til større tettsteder. For å beholde tilknytningen til lokalsamfunnet er det rasjonelt for jentene å utdanne seg til et yrke i helsesektoren, en av de større sektorene i bygden.

Dette valget styrket tilknytningen til oppvekststedet og det lokale arbeidsmarkedet. Venner og familie hadde betydning for utdanningsvalgene deres ved at de kjenner noen som studerte det samme, eller har søsken eller foreldre med yrker i helsesektoren. Kjennskap til yrket og forbilder i omgivelsene skaper trygghet og er en kilde til identitet. Vennene deres og det nåværende klassemiljøet hadde også mye å si for disse jentene, som opplevde at de ble godt ivaretatt av hverandre og av lærerne. Dette skapte en trygg ramme for yrkesopplæringen, selv om flere ikke nødvendigvis hadde tenkt å satse på en karriere i et helsefag.

Valget av yrkesfag generelt og helse- og oppvekstfag spesifikt er rasjonelt på mange måter. De som velger denne studieretningen, sikrer seg arbeid innen helse- og omsorgssektoren, yrker alle lokalsamfunn har behov for, og som ikke kommer til å forsvinne i den nærmeste fremtid. For det andre er helse- og oppvekstfag et godt valg fordi norsk videregående opplæring ikke inneholder blindveier, men skaper muligheter ungdommene kan bygge videre på om de ønsker. De kan ta påbygg, og de kan studere videre innenfor helsefagene eller andre fagområder senere i livet.

Helse- og oppvekstfagene i videregående gir et bredt spekter av karrieremuligheter som kan kvalifisere til videre studier som eksempelvis sykepleier, førskolelærer og yrkesfaglærer.

Studien er en påminnelse om to ting. For det første må vi erkjenne at spørsmål om yrkesvalg ikke bare handler om arbeidsmarkedets behov og våre likestillingsidealer, men også om den enkelte elevens behov for tilhørighet. For det andre kan vi ikke politisk styre kjønnede yrkesvalg om vi ikke er mer nysgjerrige på hva utdanningen representerer i det enkelte liv.

Statistikk om kjønn og utdanningsvalg blir ofte presentert som problemer vi som samfunn må forsøke å påvirke, men hva skjer om vi heller spør motsatt: Hva er det som gjør helse- og oppvekstfag attraktivt for unge kvinner på bygda?

Som henholdsvis lektor i helse- og oppvekstfag og ungdoms- og samfunnsforsker er vi opptatt av at ungdomstiden også har egenverdi. Mens de voksnes verden ofte er påvirket av politiske forestillinger om likestilling og arbeidsmarked, tar ungdom også valg basert på verdier som tilhørighet og kjønnsidentitet.

Om vi tar budskapet i fagfornyelsen på alvor, kan vi også forvente at dagens elever og lærlinger skal tilegne seg nye kunnskaper og egenskaper gjennom hele livet. Da må vi være mer nysgjerrige på hva som motiverer elevenes utdanningsvalg. Det kan være hele nøkkelen til å forstå hvordan samfunnet kan hjelpe dem videre.