Store ambisjoner må følges opp med faktiske midler

De økonomiske rammene på de videregående skolene er allerede trange. Økte utgifter i tilknytning til korona-pandemien kommer nå på toppen av regjeringens krav om innføring av Fagfornyelsen – en reform det ikke følger penger til fra regjeringen – på tross av at de nye læreplanene allerede er tatt i bruk. Dette er svært utfordrende for skolene, og det går utover elevene våre.

Kunnskapsminister Guri Melby hevder i Utdanningsnytt at hun har store ambisjoner for skolen og at regjeringen har fulgt opp satsingen i Fagfornyelsen. Melby peker på at utskiftning av læremidler allerede er kompensert fordi ordningen med gratis læremidler ligger inne i rammetilskuddet til fylkeskommunene.

LES OGSÅ:

Jeg har store ambisjoner for skolen

Denne innfasingen begynte i 2007. Mye har skjedd i fylkeskommunen på 13 år. Vi har fått flere oppgaver, nye utfordringer, krav til effektivisering og økt press på allerede trange budsjetter. At forutsetninger endres i løpet av 13 år, bør være helt åpenbart. Har kunnskapsministeren foretatt faktiske beregninger av hva Fagfornyelsen vil koste skolene?

Manglende bevilgninger

Bare på vg1 i Vestfold og Telemark mangler vi omtrent 18 – 22 millioner kroner for å følge opp Fagfornyelsen. Regjeringen har så langt ikke bevilget en eneste krone. Fagfornyelsen og nye læreplaner i alle fag vil kreve raskere utskifting av læremidlene enn normalt. Ved innføringen av Kunnskapsløftet ble det bevilget 400 millioner kroner til kommunene over tre år som kompensasjon for merutgifter i forbindelse med utskifting av læremidler.

Den treårige utskiftningsmodellen Melby refererer til i Utdanningsnytt, gjaldt tidligere også grunnskolen, men grunnskolene har fått en ekstratildeling på 170 millioner til Fagfornyelsen. Det er veldig bra, men spørsmålet blir jo da hvorfor grunnskolen og videregående opplæring forskjellsbehandles?

Å investere i trygge skoler er noe av det mest lønnsomme samfunnet kan gjøre - på kort og lang sikt. Ikke minst er det viktig for at barn og ungdom skal få like god undervisning som før, selv under koronapandemien.

Skolene må ta regninga

I en muntlig spørretime i mai ga kunnskapsminister Guri Melby inntrykk av at regjeringen ville hjelpe skolene med regningen for ekstrakostnader under koronakrisen. Dessverre kan ikke skolene planlegge for penger de ikke har. Det virker som at den utstrakte hånden har blitt trukket tilbake, og da er det skolene selv som må ta regninga. Det er utfordrende på allerede trange driftsbudsjetter, og det vil gå ut over elevene.

I tillegg til økte utgifter til korona-tiltak, står fylkeskommuner over hele landet overfor krav til effektiviseringer som krever omstilling og kutt for å levere samme tjenester med lavere inntekter. Mindre penger til kommuner og fylkeskommuner, pandemi og dyre reformer som ikke finansieres gjør situasjonen alvorlig ute i de videregående skolene. Til syvende og sist rammer det elevene våre.

Et godt opplæringstilbud er avgjørende for at barn og unge skal sikres en trygg og sunn oppvekst som kvalifiserer til et godt voksenliv med deltakelse i samfunns- og arbeidsliv. NIFU ga nylig ut en rapport som understreker betydningen av videregående opplæring for videre utdanning, tilknytning til arbeidslivet og lønn. For at ungdom skal oppleve mestring og trivsel, og for at vi skal nå målet om å øke andelen som fullfører og består, må skolene ha de økonomiske musklene som trengs. Skolen er også det viktigste tiltaket for sosial utjevning slik at levekårsutfordringer ikke går i arv i generasjoner, og alle får like muligheter.

Mitt spørsmål til deg Guri Melby er derfor:

Har regjeringen tenkt å dekke skolenes korona-utgifter, og hvor store er egentlig ambisjonene for Fagfornyelsen i videregående opplæring?

Tiden er inne for at de partiene som hevder de har ambisjoner på vegne av videregående opplæring gjør ord til handling. Sørg for at skolene har musklene de trenger for å følge opp det gode innholdet i Fagfornyelsen, og ikke la oss stå alene med regningen i krisetider.

Kunnskapsministeren skriver at det ikke er grunn til svartmaling eller unyansert kritikk av regjeringen. Etter min mening taler opplevelsene i skolene om noe helt annet. Det kan se ut til at virkeligheten tegner seg ulikt fra ministerens kontor, enn det den gjør ute i klasserommene.