I snart 100 år har Møbelsnekkerskolen på Mysen fôret Norge med fagfolk

Da toget og strømmen kom til Mysen, vokste det fram en allsidig møbel-industri her i skogtraktene inn mot svenskegrensen. Det var opp mot 70 bedrifter på det meste, og det gikk tre lastebillass med møbler til Oslo hver dag. Flere hadde spesialisert seg, og kleshengere i tre fra Mysen ble spredd verden rundt.

I 1926 ble Møbelsnekkerskolen grunnlagt av arkitekt Mons Løvfald. Den het da Østfold Hudflidskole, og tanken bak var at unge bønder fra området kunne gå på skole om vinteren for å lære seg et håndverksfag. Dette kunne også gi dem ekstrainntekter. Skolen ga utdanning i møbelsnekring, tekstilarbeid og smedfaget, og er drevet av familien Løvfald i tre generasjoner.

LES OGSÅ: Y-veien må bygges ut og gjøres bedre, mener Fafo-forsker

Da den industrialiserte møbelproduksjonen skjøt fart på Vestlandet, dabbet aktiviteten av på Mysen. Men Østfold Husflidskole besto. Under skolereformen i 1994 ble den en ren møbelsnekkerskole og skiftet navn.

Dagens undervisningslokaler, som står bortenfor den gule hovedbygningen, var opprinnelig tyske fangebrakker, der nordmenn satt fengslet under krigen. Så også her er det mye historie i veggene, selv om den ikke er av det hyggelige slaget.

Rektor og måneskinnsbonde

Du skal ikke lete lenge i dette distriktet for å finne folk med snekkerslekt. Dette gjelder også Edwin Haga Aastorp, som kommer fra nabobygda Skiptvet. Han har vært lærer ved Møbelsnekkerskolen siden 2012 og rektor fra 2019. Som bakgrunn har han blant annet pedagogisk utdanning i design og håndverk og er faglærer i teknisk tegning og kropps-øving.

– Da jeg gikk på lærerskolen på Notodden og skulle ut i praksis, fant jeg denne skolen, som jeg aldri hadde hørt om tidligere. Men da jeg så på bildene av tidligere kull, som henger på veggen, fant jeg onkelen min der, sier rektoren med et smil. Han har overtatt familiegården og samtidig driver han sitt eget verksted.

– Jeg går under kategorien måneskinnsbonde, for mye av våronna og høstonna må gjøres etter at det er blitt mørkt.

En ny mulighet

Skolen er godkjent for 30 elever, fordelt på vg1 og vg2, og 15 kan være voksne heltidselever. Søkningen er god. Snittalderen på elevene er på rundt 35 år, de kommer fra store deler av landet, og de fleste har hatt en annen karriere tidligere.

– Det kan være sykepleiere, marinejegere, tømrere eller arkitektstudenter som vil ha seg en pause fra bøkene, sier Aastorp.

Elevene har rendyrkede møbelsnekkerfag i fire dager. I tillegg har de tilbud om å være på skolen og jobbe både på fredagene og om kvelden. Noen bor på tunet. Andre har leid seg inn i nærheten, så det blir litt folkehøgskolepreg, mener rektoren.

I lærerstaben er det tre fast ansatte, pluss to timelærere.

Usikker økonomi

En mer forutsigbar økonomi står øverst på ønskelisten til rektor Edwin Haga Aastorp.

– Hvis en elev blir syk, har for mye fravær eller gir seg i løpet av skoleåret, mister vi støtten. Dette skjer også dersom eleven har vært der så godt som hele året. Da må vi tilbakebetale de midlene vi har fått. Skal vi klare å skape gode og kreative lærlinger i et tradisjonshåndverk, så må vi ha trygge rammer. Strøm og andre utgifter må betales, fastslår rektor.

I dag er det fastlåste satser for skolepenger, som dekker 20 prosent. Staten betaler resten. Studentene har rett på lån fra lånekassen, borteboerstipend og utstyrsstipend.

Estetikeren og håndverkeren må smelte sammen hvis du skal bli en god møbelsnekker.

– Hva er viktige egenskaper hos en elev?

– Stå-på-vilje. Og du må være nysgjerrig på teknikk og materialer, sier rektoren.

De fleste går to år på skole og to år i lære før de tar svennebrevet. Noen går rett ut i egen bedrift.

Fra helse til møbler

– Dette er den beste skolen jeg har gått på, for det er ikke noe press, sier Synnøve Tufthaug Stordal (25). Hun går vg2 på Møbel-snekkerskolen på Mysen og pendler fra Bærum hver dag.

I bunnen er hun utdannet helsefagarbeider med studiekompetanse, og har jobbet sju år i et privat firma. Der er oppgaven å gi omsorg og glede til enslige eldre og andre som har en hverdag som ikke er så enkel, og hun tar fortsatt vakter.

– Men å være helsefagarbeider er tungt både fysisk og psykisk, og det tar på å se folk som har det vanskelig. Det var derfor jeg så meg om etter noe annet, og jeg har alltid vært kreativ, sier 25-åringen, som også er veldig glad i å male akvareller.

Synnøve har hatt lyst til å bli bonde. Men det vanskelig å få tak i en gård, og det er ikke så mye å tjene på driften heller, påpeker den unge kvinnen, som alltid har likt å fikse ting selv.

– Du kan ikke regne med å finne en mann som kan alt! Jeg har mange møbelsnekkere i slekten, og samboeren min er tømrer, så vi har laget et verksted på hjemgården min. Morfaren min i Namsos ga meg også alt utstyret fra verkstedet sitt, forteller Synnøve.

Hvor veien går etter fullført skolegang, er hun ikke helt sikker på.

– Enten går jeg i lære og tar svennebrev, eller så driver jeg mitt eget møbelverksted, for vi er alt i gang. Sveise kan jeg fra før, så det kan være nyttig, mener Synnøve Tufthaug Stordal. Hun stortrives i skolemiljøet der elevene har veldig variert bakgrunn og kommer fra mange deler av landet.