Når Anna Hagen Tønder sier «yrkesfag», høres det ut som det er en gyllen ramme rundt ordet. Hun har vært ansatt som forsker ved Fafo siden 1999, og ga ut boken «Yrkesfag under press» sammen med kollega Torgeir Nyen i 2014.
Vi møter seniorforskeren i den ærverdige teglsteinsbygningen der Fafo holder til, på Grønland i Oslo. Den stod ferdig i 1867 og har blant annet vært husmorskole, så her sitter det yrkesfag i veggene.
– Arkitekt Wilhelm von Hanno, som tegnet både denne bygningen, brannstasjonen og kirken som ligger ved siden av, var også murersvenn. Det måtte være nyttig for å forstå hele prosessen, sier Anna Hagen Tønder.
LES: Har kjøpt bobil for å komme nær ungdommene som sliter
Dette slår an tonen i dette intervjuet. Vi skal se litt på utviklingen av yrkesfagene, fram til der vi er i dag. Og Annas egen historie er også interessant. For det skjer noe når teoretikeren finner ut at hun trenger et nytt brønnlokk på stølen.
Lærte på gården
I tidligere tider ble den praktiske kunnskapen overført fra generasjon til generasjon og var ofte knyttet til gårdsarbeid. I tillegg gikk unge gutter i lære hos håndverksmest-rene for å bli for eksempel skreddere, skomakere, tømrere eller møbelsnekkere. Dette var en del av laugsvesenet, som har sine røtter tilbake til middelalderen.
Da industribedriftene ble etablert tidlig på 1900-tallet, kom også de første verkstedskolene. De skulle gi elevene grunnleggende teoretisk og praktisk opplæring før de begynte i lære i en bedrift. Dette var forløperen til det som senere ble yrkesskoler, der Elvebakken videregående skole i Oslo var en av de første. Den ble etablert i 1921 og fikk navnet Kristiania Fag- og Forskole for Håndverk og industri. Fra 1948 het den Oslo Yrkesskole, og fra 1976 har den hatt dagens navn, Elvebakken.
Nye, store endringer kom med reform-94. Den skulle sørge for likeverd, forene yrkesskole og gymnas og sørge for at alle fikk rett til utdanning etter ungdomsskolen.
Nysgjerrig på historien
Anna Hagen Tønder tenkte aldri tanken på å gå på yrkesskole etter ungdomsskolen, selv om Sogn videregående ikke lå langt unna der hun bodde.
– Jeg likte å lese og skrive og ville bli journalist eller forfatter da jeg var liten. Av de voksne fikk jeg høre at det ikke var nok å kunne skrive, jeg måtte kunne noe å skrive om også, forteller Anna.
Valget falt på Handelshøyskolen BI, der hun skrev diplomoppgave om norsk romfartsindustri, før hun plusset på med statsvitenskap.
LES: Rådebank-Hege reddet unge fra selvmord
Som deltidsansatt i næringslivsredaksjonen i Aftenposten oppdaget den unge journalisten at yrket ikke var helt som hun trodde. Børskommentarer og artikler måtte raskt ut, og hun ble stresset av alle deadlinene som måtte holdes. En periode var hun forskningsassistent på BI.
– Der fikk jeg mulighet for å gå mer i dybden, og siden har jeg jobbet med forskning og utredningsarbeid. I 1999 kom jeg hit til Fafo, forteller seniorforskeren, som nå også er
forskningsleder.
Taus kunnskap
Kompetanseutvikling og læring i arbeidslivet var noe av det første Anna jobbet med hos Fafo. Et av prosjektene dreide seg om kompetansevurdering for flyktninger og innvandrere. En del av dem som kommer fra andre land har både utdanning og praktisk erfaring, men mangler papirer på hva de kan. Da kan det gjennomføres en realkompetansevurdering for å kartlegge ferdighetene. Yrkesprøving er en vurderingsmetode som kombinerer intervjuer og en praktisk, yrkesrettet prøve.
– Vi så hvor viktig den praktiske prøven var for at kandidatene skulle få mulighet til å vise hva de kunne. Noen fikk bare en skriftlig praøve, og det er en vurderingsform som ofte er lite egnet, særlig for dem som har svake norskkunnskaper. Det er mye vi kan som vi ikke kan uttrykke skriftlig, det gjelder ikke minst i yrkesfagene.
LES: Møbelsnekkerskolen holder snekker-tradisjonene i hevd
– Jeg la merke til at medlemmene av prøvenemndene ofte tenkte annerledes om prøven enn lærerne i videregående skole. På skolen kunne kandidatene få en skriftlig prøve, og det er ikke alltid så enkelt når man ikke kan språket. Men under den praktiske prøven kunne kandidatene vise hva de kunne. Var spørsmålet hva slags verktøy og utstyr han eller hun hadde jobbet med før, kunne de peke i en utstyrskatalog, hvis de ikke visste navnet.
Vil gjøre Y-veien bedre
Når du utdanner deg i et yrkesfag i dag, er det vanligste å gå to år på skole og to år i lære, for så å fullføre med fag- eller svennebrev.
Forskeren ser store fordeler ved at yrkesfaglig fordypning er blitt et eget fag. Da får de unge mulighet til å prøve ut yrket i arbeidslivet. De lærer ute i bedriftene og knytter også kontakter som kan være nyttige når de skal finne læreplass. Etter fagbrevet er det mulig å gå videre til fagskole, eller søke opptak til universitet og høyskoler gjennom den såkalte y-veien, sier forskeren.
LES: Praksisbrev: Lovpålagt – men nesten ingen vil ha det
Anna Hagen Tønder vil gjerne forlenge denne y-veien og gjøre den bredere, og mener dette er aktuelt i mange fag.
– En som er tømrer, kan i dag utdanne seg til bygningsingeniør gjennom y-veien. Er du helsefagarbeider, bør du kunne bygge på til sykepleier uten å gå tilbake til videregående først. En barne- og ungdomsarbeider må kunne fortsette for å bli barnehagelærer. Om vi vil gjøre yrkesfagene mer attraktive og utdanne flere fagarbeidere, må vi bygge på kompetansen folk har fra før. Dette er logisk, sier Anna.
Forskeren mener at foreldre, lærere, veiledere og samfunnet for øvrig er for opptatt av at alle skal ta høyere utdanning, og de unge kjenner presset. Det kan også lyde hult når toppolitikerne snakker om betydningen av yrkesfag, da få av dem har denne bakgrunnen.
En annen grunn til at yrkesfagene er viktige, er at de med på å redusere forskjellene i samfunnet. Uten yrkesfagene som alternativ til akademisk utdanning kunne vi hatt større forskjeller mellom en gruppe med høytlønnede og en stor gruppe med ufaglærte med dårlig lønn.
Møbelsnekkeren våknet
I løpet av intervjuet kommer vi innom at det har vært skole-NM i møbelsnekring på Mysen. Anna lyser opp og forteller at hun gjerne skulle ha vært innom på kjente trakter. Men la oss ta det fra starten.
– Jeg kommer fra en praktisk familie. Bestefar var byggmester og bygget det huset der jeg vokste opp og fortsatt bor i, i generasjonsbolig. Onkelen min var snekker. Bestemor hadde jobbet på lompebakeri og var flink til å lage mat, og jeg var imponert over alt hun kunne, forteller Anna, som i oppveksten var mest opptatt av bøkene sine.
For noen år siden overtok Anna familiestølen der bestemoren hadde vært budeie som ung. Den ligger langt inne på fjellet i Valdres, og det var en del som var slitt og trengte vedlikehold.
– Brønnlokket var råttent, og vi var redde for at sauene som gikk på beite, skulle falle i brønnen. Da fant mannen min og jeg ut at dette måtte vi kunne ordne selv. Det var ingen stor oppgave, men det var en tilfredsstillelse å få det til på egen hånd, sier Anna.
Forskeren fant ut at hun ville lære mer, både om trearbeid og yrkesfag. Resultatet ble at hun søkte permisjon fra jobben i Fafo for å gå to år på Møbelsnekkerskolen på Mysen. Helt uten erfaring fikk hun den første dagen en meterlang granstokk og beskjed om å lage en A, uten hjelp av lim, spiker eller skruer.
– Dette går ikke, var det første jeg tenkte, og så hørte jeg at de andre rundt meg begynte å sage. Jeg klarte til slutt å få til en sammenføyning, så A-en hang sammen på ett vis, og jeg så hva de andre gjorde, og oppdaget at det var mange måter å løse oppgaven på, sier Anna.
Bokstaven ble plassert på toppen av arbeidsskapet, som et synlig bevis på hvordan det startet. Gran er også et håpløst materiale for en møbelsnekker, så herfra ville alt bli lettere, sa lærerne. Å lage et salatbestikk i svartor gikk betydelig bedre etter litt trening, og det ble også sving på et trillebord i bjørk.
– Jeg ble bedre, men jeg kunne aldri ha levd av det, sier entusiasten. Hun droppet å ta fagbrev og gikk tilbake til forskningen, men sitter igjen både med ferdighetene og en stor respekt for faget.
– Som møbelsnekker må du også kunne planlegge, forstå tegningene og vite hvordan du skal følge dem.
I løpet av et yrkesliv er det mange som forsøker flere yrker, og Anna liker tanken på at flere kunne ha vekslet mellom noe teoretisk og praktisk. En stor del av dem som sitter bak en kontorpult, har en liten gartner, konditor eller gravemaskinfører i magen.
Må tenke bærekraft
Et bredt spekter av yrker trenger dyktige fagfolk for å ta vare på velferden og holde hjulene gang.
– Vi må også se på utdanningen i et bærekraftsperspektiv. Norge er fullt av hus og hytter vi må ta vare på, og det samme gjelder klær, elektronikk og mye annet. Oppgavene blir ikke løst hvis alle må ha doktorgrad før de kan begynne å jobbe, og vi kan ikke basere oss på importert kompetanse, sier Anna Hagen Tønder. Hun mener at endringene må begynne i grunnskolen.
– De praktiske fagene må tilbake, så elevene kan lære å lage noe de er stolte av.
