Spesialpedagogikk i barnehagen: Respekt og tillit må prege samarbeidet

Hvis vi skal klare å hjelpe barn som strever, må vi samtidig ivareta foreldrenes behov for veiledning og støtte. Konsekvensen av at samarbeidet mellom spesialpedagoger, barnehage og foreldre ikke fungerer, er at tiltakene blir tilfeldige og kommer for sent på plass. Her vil jeg belyse hvordan man kan forsøke å få dette samarbeidet til å fungere. I artikkelen blir begrepet spesialpedagog brukt både om spesialpedagoger og støttepedagoger.

Spesialpedagogisk opplæring i barnehagen

Alle barn skal få muligheten til å oppleve mestring og bli inkludert i et sosialt fellesskap. Barnehageloven skal sikre at barn med utfordringer knyttet til utvikling og funksjonsevne får et individuelt tilrettelagt barnehagetilbud (Lov om barnehager § 19). Den spesialpedagogiske hjelpen skal gis innenfor det ordinære barnehagetilbudet, og barn har rett til individuell tilpasset spesialpedagogisk hjelp (Utdanningsdirektoratet, u.å.)

Hensikten med å tilby barn spesialpedagogisk hjelp allerede i barnehagen er å styrke barnets fungering med tanke på trivsel, mestring og inkludering. Hjelpen skal bidra til at enkeltbarn får økt utbytte av å delta i barnehagens fellesskap. Individuelt tilpassede tiltak er en forutsetning for at hjelpen virker.

Melding til Stortinget nr. 6 (2019–2020), Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO, kapittel 1.3 viser til faktorer som må være oppfylt for å ivareta barns rettigheter og bedre kvaliteten på det spesialpedagogiske tilbudet. Flere momenter fremstår som viktige for å lykkes med dette arbeidet i barnehagen: kompetanseløft, kultur for inkludering, tidlig innsats og fleksible løsninger. Å lytte til barna og ha en åpen dialog med foreldrene er avgjørende for at barna skal oppleve at de blir forstått. Å bli forstått er grunnleggende for at barn skal bli motivert for å utvikle seg og lære i barnehagen (ibid.).

Å beherske språk er viktig for å delta i sosiale fellesskap, og i barnehagen blir spesialpedagogisk hjelp knyttet opp mot språk og sosiale ferdigheter. Barn med språkvansker kan streve med å få innpass i leken. Kommunikasjonsproblemer gjør at det kan være vanskelig å skaffe seg oversikt, oppdage sammenhenger og fange opp forventninger knyttet til sosialt samspill. Mangelfullt utviklet språk gjør det ekstra krevende å forstå sosiale koder og følge regler i samspill (Utdanningsdirektoratet, 2017).

En spesialpedagogisk oppgave kan være å lære barn gode strategier for å inngå i positivt samspill, for eksempel hvordan de kan takle uenighet med andre barn, inngå kompromisser og regulere følelsesmessige reaksjoner. Barn som ofte havner i konflikt, trenger hjelp til å håndtere utfordringer i barnehagens hverdag. Et spesialpedagogisk vedtak utløser ressurser til barnehagen. En ekstra voksen som har full oppmerksomhet på leken, kan gripe inn og styre leken inn på et spor som fører til mestring og sosial læring. Spesialpedagogisk hjelp kan også gi barn støtte til å utføre alle leddene i en handlingsrekke i rutinesituasjoner som toalettbesøk, håndvask og påkledning.

Spesialpedagogiske metoder

Barn med kommunikasjonsvansker har lovfestet rett til å få bruke alternativ og supplerende kommunikasjon, ASK, i barnehagen (Utdanningsdirektoratet, 2018). Noen barn trenger «knagger» å henge tanker på, og bilder eller konkreter hjelper barn til å huske det de har lært. En del barn går glipp av informasjon i barnehagens hverdag, særlig når informasjonen blir gitt som todelte kollektive beskjeder, for eksempel «Alle må gå bort til porten, for nå skal vi gå på tur».

Bildestøtte kan hjelpe barn til å oppnå forståelse for innholdet i en aktivitet. Barn som strever med å holde på oppmerksomheten, kan også ha nytte av visuelle hjelpemidler som konkreter og bilder. Bildestøtte og eventuelt tegn-til-tale kan bidra til å forberede barna på ulike aktiviteter. Spesielt ved utflukter er det viktig å konkretisere hva som skal skje, hvor vi skal gå, hvem som skal være med av barn og voksne, hva vi skal gjøre, og hvor lenge vi skal være der. Det er også viktig å forklare barn hva som forventes av dem på utflukter, om det blir mye venting, og om de skal spise lunsj på stedet. Det kan være lurt å forklare barna på forhånd hvordan barn og voksne i barnehagen skal komme seg til et ukjent sted.

Utflukter, overgangssituasjoner og samlinger med mange barn er situasjoner som fort blir uoversiktlige. Uforutsigbarhet kan føre til at noen barn kan bli spesielt stresset og urolige. Bildestøtte og avklaring av forventninger kan bidra til at barna blir tryggere på hva som skal skje, og gir dem muligheten til å kommunisere sine ønsker og behov. Dette kan bidra til at barna føler seg sett og forstått, og bidrar til at de fungerer bedre i gruppen. Gjennom bruk av ASK får disse barna større utbytte av turer og andre aktiviteter i og utenfor barnehagen.

Ting vi voksne antar at barn forstår, stemmer ikke nødvendigvis med barns virkelighetsforståelse. Spesialpedagogisk arbeid innebærer å observere og reflektere over barns forforståelse og hva barn trenger for å utvikle seg videre. Selv om hjelpemidlene ser like ut, er barnas behov for støtte ulikt. Hvis den spesialpedagogiske hjelpen skal virke, må måten vi bruker hjelpemidlene på, tilpasses hvert enkelt barns språklige og sosiale utfordringer.

Tilnærmingsmåter

Tilnærming dreier seg om tenkemåter og arbeidsmåter som inneholder faglig kunnskap og personlig kompetanse. Personlig kompetanse kan være holdninger og egenskaper som respekt, tålmodighet og forståelse. Faglig kunnskap er innsikt i hva vanskene til barnet innebærer, kunnskap om hvilke tiltak som kan hjelpe, og forståelse for at vanskene til barnet er reelle. Tilnærming handler om å ha en bevissthet rundt egen væremåte og inntoning. Å arbeide med tilnærming krever mentaliseringsevne og evne til å ta barnets perspektiv (Killén, 2012).

Å benytte ulike tilnærmingsmåter som metode krever at voksne er bevisst på sine egne følelser, reaksjoner og triggere i samspill. Dette arbeidet krever en god del praktisk øvelse. Å styre sine egne reaksjoner kan være utfordrende fordi barns atferd kan trigge følelser i oss som brått kommer til overflaten. Voksne og barn bærer med seg usynlige ryggsekker med emosjonell bagasje som gjør at samspillssituasjoner kan være vanskelige å håndtere. Relasjonsbaserte arbeidsmåter som rollemodellering og positiv forsterkning kan ha god effekt hvis vi allerede har etablert en trygg relasjon med barnet. Hvilken tilnærming vi skal bruke i barnehagen, avhenger av barnets alder, hva vi ønsker å oppnå, og hvordan samarbeidet og dynamikken på barnets avdeling fungerer.

Lavaffektiv tilnærming går ut på å fremstille krav på en måte som ikke skaper et nytt problem i samhandling med barnet. Metoden tar sikte på å gi barnet tid og rom til å tenke og handle. Lavavffektiv tilnærming tar utgangspunkt i at alle barn ønsker å samarbeide, men at noen barn trenger ekstra tid til å omstille seg fra en situasjon til en annen. Lavaffektiv tilnærming kan beskrives som en problemløsende metode. Kjernen i lavaffektiv tilnærming er at den voksne toner seg inn ut fra hva som er vanskelig for barnet, og åpner opp for muligheten til å finne gode løsninger sammen med barnet (Hejlskov & Edfelt, 2019).

Anerkjennende tilnærming bekrefter barnets følelser og handlinger. Gjennom benevning setter vi ord på det som foregår uten å tolke. Benevning kan brukes for å tydeliggjøre forventninger, bekrefte barnets initiativ og dele felles oppmerksomhet. Å ta barn på alvor innebærer å lytte til og bekrefte deres reaksjoner og behov for kontakt, noe som igjen gir barnet følelsen av å være verdifull.

Å bli sett og møtt på følelser er viktig for at barn skal utvikle indre selvforståelse og et positivt selvbilde. I barnehagen forsøker vi å lære barn å forstå hvordan andre barn opplever en situasjon. Å forstå seg selv er et viktig steg på veien mot å utvikle evne til empati og forståelse. Når vi anerkjenner barns behov for å forstå seg selv og sine egne reaksjoner, støtter vi barnets emosjonelle utvikling (Øiestad, 2011).

Løsningsfokusert tilnærming (LØFT) er en metode som tar utgangspunkt i det som allerede fungerer, og bygger videre på dette. Ressursorienterte løsninger og positive erfaringer vektlegges i endringsarbeid. Opprinnelig ble LØFT utviklet som en metode for bruk i familieterapi. En forutsetning for å benytte denne metoden er troen på at enkeltpersoner er i stand til, og ønsker, å ta ansvar for eget liv, uten for mye styring og ytre kontroll (Langslet, 1996).

Multimodal tilnærming innebærer at tiltak iverksettes på flere arenaer samtidig. Hensikten er å hjelpe barn til å fungere bedre både i barnehagen og hjemme. Voksne som er samkjørte i sine handlinger og reaksjoner, skaper forutsigbarhet og trygghet. Mindre «sprik» i fremgangsmåter og metoder gjør at barnet blir tryggere på hva det kan forvente. Stabilitet, en fast ramme rundt tilværelsen, er særlig viktig for barn som strever i samspill.

Kommunikasjon som bygger broer

En del spesialpedagoger møtes med urealistiske forventninger fra barnehagene: at deres oppgave er å «fikse barnet» og snu en uheldig utvikling. Denne innstillingen kan bunne i manglende innsikt i spesial- pedagogisk arbeid.

En spesialpedagog kan hjelpe barnehagen med å kartlegge ulike problemstillinger og gi råd om tilpasninger og tilrettelegging av miljøet rundt barnet. For å forebygge misforståelser er det viktig å avklare forventninger på forhånd og informere om mulige spesialpedagogiske metoder.

Det spesialpedagogiske tilbudet i barnehagen omfatter veiledning både til barnehagepersonalet og barnets foreldre. Veiledning er en kommunikasjonsmetode som gir veisøker en mulighet til å oppnå ny innsikt og bedre forståelse når situasjoner oppleves fastlåste. Målet med veiledning er å få øye på nye muligheter og løsninger. Foreldre kan få hjelp til å bryte uheldige samspillsmønstre og reparere relasjonen til barnet. Kommunikasjon og dynamikk både hjemme og i barnehagen påvirker barnas fungering, og foreldrene er barnas viktigste sosialiseringsagenter (Kvello, 2012).

Foreldrene har stor innflytelse på barnas atferd og utvikling, derfor må fagfolk også lytte til dem. Hvis vi som fagpersoner leter etter det som er bra, kan vi støtte foreldrene i det som fungerer. Da kan vi også etablere en felles forståelse av hva som fungerer, og hvorfor. Slike begrunnelser kan føre til refleksjon over handling. Den som vet hvorfor, har gode forutsetninger for å utvikle ny innsikt (Nilsen, 2014).

Spesialpedagogisk hjelp innebærer også veiledning til barnehagene. En utfordring for spesialpedagoger kan være at barnehagepersonalet ikke virker mottagelige for nye tanker og innspill. Personalet kan ha en fastlåst oppfatning om at det de gjør, fungerer godt nok; de har blitt «husblinde». Ved å være åpne og nysgjerrige kan barnehagepersonalet bidra til at den spesialpedagogiske hjelpen når frem til barnet.

En felles tiltaksplan som utarbeides i samarbeid, og som gjøres tilgjengelig for hele personalgruppen, kan bidra til å sikre god arbeidsflyt og dialog (Nilsen, 2014). Når alle ansatte på avdelingen har innsikt i mål og metoder, øker sannsynligheten for at tiltakene virker.

Dersom metoder og arbeidsmåter dokumenteres og konkretiseres i en tiltaksplan, kan spesialpedagogen sammen med barnehagepersonalet og foreldrene evaluere om tiltakene er virksomme. Samtidig bidrar planen til å synliggjøre det arbeidet som blir gjort, som ellers ikke er synlig. Når personalet rundt barnet føler eierskap til tiltakene, kan de lettere «koble seg på» situasjoner rundt barnet og være tryggere på hva de skal gjøre. På den måten kan spesialpedagogiske tiltak inngå i et helhetlig pedagogisk tilbud (Urnes & Eckhoff, 2009).

Konklusjon

Det spesialpedagogiske innholdet må utformes og tilpasses ut fra det enkelte barns behov. For å utforme virksomme tiltak er spesialpedagoger avhengig av å først bli kjent med barnet og så få til et samarbeid med andre som kjenner barnet. For å utføre arbeidet sitt trenger spesialpedagogen relevante innspill fra barnehagen og foreldrene. Det er de som vet hvor skoen trykker. Barnehagepersonalet og spesialpedagogen må utveksle informasjon om barnets utfordringer og allerede utprøvde tiltak. For å gjøre individuelle tilpasninger må barnehagen være villig til å endre på rutiner og prøve ut nye tiltak i samråd med spesialpedagogen.

For å bli samkjørte kreves det pedagogiske diskusjoner om fremgangsmåter og prioriteringsområder. Hvis dialogen utvikler seg til en diskusjon om hvem som har rett, er kommunikasjonen kommet på avveie. Dårlig dialog og mangelfull informasjon gjør samarbeid vanskelig. Ulike yrkesroller og ulik oppfatning av hva som er til barnets beste, kan stå i veien for et konstruktivt samarbeid.

Veiledning kan bidra med nyttige innspill til barnehagen og foreldrene, som kan åpne opp for nye tanker om hva som trigger og opprettholder relasjonelle problemstillinger. Veiledning til foreldre er en frivillig sak. Spesialpedagoger som skal veilede, må jobbe med sine egne holdninger og samarbeidsevner. Vi må reflektere rundt hva som skal til for å opprette positiv kontakt, skape tillit og utvikle et konstruktivt samarbeid, både i barnehagen og med barnas foreldre. Hva skal til for at barnas foreldre skal ønske å motta veiledning?

Veiledning er en arbeidsform hvor utvikling av tillit står sentralt. Tillit i relasjoner handler om å stole på at den andre vil deg vel. En lyttende innstilling skaper tillit og trygghet i kommunikasjon med andre (Eide mfl., 2011).

Som fagpersoner og spesialpedagoger må vi reflektere rundt kommunikasjonskulturen i sektoren. Begrepet respekt innebærer anerkjennelse og likeverd. Antagelsen om at foreldrene er «en del av problemet», kan hindre oss i å få øye på muligheter og ubrukte ressurser. Vi må isteden se på foreldrene som en del av løsningen. Vi må kunne møte dem som medmennesker, med åpenhet og forståelse for at situasjonen rundt barnet kan være utfordrende (Eide mfl., 2011).

Ordet respekt betyr ærbødighet eller aktelse. Ordet er avledet av de latinske ordene spici og spectare som begge er varianter av verbet «å se» eller «å skue fremfor seg». Satt sammen med forstavelsen «re-», som i ordet repetere, kan ordet respekt indirekte bety «å se etter en gang til». Repetisjon og det å være i forkant er spesialpedagogiske metoder.

Å yte spesialpedagogisk hjelp er en holdningsbasert arbeidsform. Vårt eget og barnehagepersonalets verdisyn har betydning for om samarbeidet fungerer. Samarbeid er således nøkkelen til å lykkes med spesialpedagogisk arbeid og tidlig intervensjon.

Nina Sælen arbeider som støttepedagog i PPS Nord i Bergen kommune. Hun er utdannet barnehagelærer med fordypning i pedagogisk ledelse og har videreutdanning i atferdsvansker og systemisk veiledning og gestaltveiledning ved Høgskolen i Bergen.

Denne artikkelen har tidligere vært publisert i Spesialpedagogikk nr. 2, 2021. Hvis du vil lese flere artikler eller abonnere på tidsskriftet Spesialpedagogikk: Klikk her

Referanser

Eide, S.B., Grelland, H.H., Kristiansen, A., Sævareid, H.I. & Aasland D.G. (2011). Fordi vi er mennesker. En bok om samarbeidets etikk. Bergen: Fagbokforlaget.

Hejlskov, B. & Edfelt, D. (2019). Rabalder i barnehagen. Om lavaffektive tilnærminger. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS.

Killén, K. (2012). Profesjonell utvikling og faglig veiledning – et fellesfaglig perspektiv. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

Kvello, Ø. (2012). Oppvekstmiljø og sosialisering. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Langslet, G.J. (1996). Løsningsfokusert tilnærming til organisasjonsutvikling, ledelsesutvikling og konfliktløsning. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Meld. St. 6 (2019–2020). Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO.

Nilsen, V.D. (Red.) (2014). Spesialpedagogisk hjelp i barnehagen. Oslo: Cappelen Damm.

Utdanningsdirektoratet (u.å). Veilederen. Spesialpedagogisk hjelp. Hentet fra: https://www.udir.no/laring-og-trivsel/sarskilte-behov/spesialpedagogisk-hjelp/Spesialpedagogisk-hjelp/Retten/

Utdanningsdirektoratet (2017). Språk i barnehagen – mye mer enn bare prat. Hentet fra: https://www.udir.no/laring-og-trivsel/stottemateriell-til-rammeplanen/sprak-i-barnehagen--mye-mer-enn-bare-prat/

Utdanningsdirektoratet (2018). Rettigheter for barn i barnehag- ealder med behov for ASK. Hentet fra: https://www.udir.no/laring-og- trivsel/sarskilte-behov/ask/ask-i-barnehagen/rettigheter/

Urnes, A.G & Eckhoff, G. (2009). Nonverbale lærevansker. Oslo: Universitetsforlaget.

Øiestad, G. (2011). Selvfølelsen hos barn og unge. Oslo: Gyldendal Akademisk.