Forskning og bruk av forskning i fag- og yrkesopplæringen

Etter å ha jobbet med yrkesfaglærerutdanning i snart 25 år tenker jeg stadig oftere på forholdet mellom resultatene av forskning og hvilken betydning denne forskningen har for fag- og yrkesopplæringen i skolen eller arbeidslivet.

På nettsiden til Senter for kunnskap om yrkesfag (SKY) ved OsloMet har vi for eksempel over 320 rapporter, notater og artikler fra de siste fem årene. 

Disse beskriver blant annet elev-, lærling-, deltaker- og lærerperspektiver når det gjelder inkludering, organisering og utbytte av opplæring. Mye forskning er også knyttet til utdanning av yrkesfaglærere og mer generelt til organisering av fag- og yrkesopplæring i Norge og andre land. Det er lagt ned mye arbeid i disse 320 arbeidene, men hvordan dette materialet brukes i praksisfeltet, er mer eller mindre et blindt felt.

Bruk av forskningsresultater

Jeg har stor forståelse for at yrkesfaglærere og ledere av annen opplæring innenfor fag- og yrkesopplæringsfeltet ikke kaster seg over internasjonale tidsskrifter og finleser dem for å sjekke ut siste nytt innenfor sitt felt. Spørsmålet er om vi som arbeider med forskning på og med deltakere i fag- og yrkesopplæringsfeltet, kommuniserer i for stor grad med forskningsfeltet og for lite med praksisfeltet? 

Vi kaller det publisering når vi får artikler på trykk i et såkalt vitenskapelig tidsskrift, og formidling når vi publiserer i et fagblad eller bidrar med faglige innspill på skoler, seminarer eller lignende. Publisering telles og verdsettes ved for eksempel opprykk, mens formidling ligger mer på siden selv om det oppfattes positivt å delta i et offentlig ordskifte.

Problemet med denne ordningen er at jeg er usikker på om den forskningen vi bidrar med, virkelig har betydning for praksis i fag- og yrkesopplæringsfeltet vi forsker på og med. Hvordan kan vi bidra til at funnene i forskningen faktisk finner veien tilbake til praksisfeltet og får betydning der? Hvilken impact får forskningen vår i det praksisfeltet vi betjener? Dette er, for meg, et område jeg tror vi har mye å hente på.

Slik jeg ser det, er det flere muligheter for å knytte forskningen som for eksempel gjennomføres ved Institutt for yrkesfaglærerutdanning ved OsloMet, tettere til praksisfelt.

Flere formidlingsarenaer

Å utvikle en formidlingsstrategi kan være en måte å nå lærere og andre aktører på som ikke nødvendigvis leser vitenskapelige tidsskrifter. Det kan handle om å formidle populariserte forskningsresultater på ulike flater, for eksempel Senter for kunnskap om yrkesfag, fagblader som Yrke, innlegg på ulike på skoler og konferanser, tekster til Store norske leksikon og også bruk av sosiale medier, podkaster og lignende. 

En slik spredningsstrategi kan treffe yrkesfaglærere, instruktører og andre aktører i fag- og yrkesopplæringen bedre enn publiseringer i de vitenskapelige tidsskriftene.

Bruk av forskningsresultater

At undervisningen ved yrkesfaglærerutdanningene skal være forskningsbasert, er selvsagt, men hvordan forskningsresultater operasjonaliseres og brukes i undervisningen ved yrkesfaglærerutdanningen, er ikke gitt. 

Generelt er det gode muligheter til å «oversette» forskningsbasert kunnskap til et aktivt handlingsrepertoar for studentene, men det er ikke nødvendigvis ett fasitsvar på hva som er (god) forskningsbasert praksis som lærer. 

Kanskje er det nettopp utvikling av lærerskjønn som er viktig, men hva skal dette skjønnet bygges på? I en tid med fake news, alternative fakta og ikke minst det som beskrives som faktaresistens, er det nødvendig med et repertoar av forskningsbasert kunnskap. Her tror jeg det er mer å hente.

Vi må ta utgangspunkt i aktuelle forskningsbehov

Skal forskningen oppleves, og faktisk være, relevant for det vi kaller praksisfeltet, er det nødvendig å ta utgangspunkt i hva ulike målgrupper som skole(eier), arbeidsliv, opplæringskontor, politiske myndigheter etc. uttrykker av forskningsbehov. Hva er det disse gruppene trenger å vite mer om for å kunne videreutvikle sine opplæringsstrategier og -planer?

I fortsettelsen av dette kan forskningen vi gjennomfører, utvikles tydeligere mot det å levere beslutningsstøtte til ulike aktører som bidrar til utvikling av planverk eller konkrete opplæringsopplegg i både skole og arbeidsliv. Det å se på forskningen som beslutningsstøtte kan bety noe for designet av forskningen og ikke minst for hvordan resultatene presenteres.

Utprøving og utviklingsorientert forskning

Å utvikle forskningsdesign med større fokus på utprøving over tid på skoler og arbeidsplasser kan også være med på å bidra til en forskningsbasert utvikling av fag- og yrkesopplæringen enten det er i skole eller arbeidsliv. 

Forskning som beskriver et fenomen, kan være nyttig beslutningsstøtte, men faktisk utprøving kan bidra å teste ut tidligere forskning og knytte forskning og praksisfelt tettere sammen.

Lærerutdanningen er kort, karrieren er lang

I Overordnet del i LK20 skrives det mye om profesjonsfellesskap og utvikling, noe som kan oppfattes som et ledelsesstyrt fokus på utvikling av den skolebaserte yrkesopplæringen. Personlig tror jeg det er vel så viktig å trene studenter i yrkesfaglærerutdanningen, enten det er den treårige yrkesfaglærerutdanningen eller PPU-y, i å integrere forsknings- og utviklingsarbeid i sitt daglige lærerarbeid. 

Forskningsmetode handler i stor grad om å systematisere innsamling og analyse av data og at resultatene skal bidra til å bedre valg og avgjørelser i hverdagen. Det kan dreie seg om noe så enkelt som å kartlegge elevenes læring etter en undervisningsøkt, det kan være kartlegginger der elevene blir spurt hvordan de ønsker å arbeide med lærestoff, eller hva de har lært i YFF, eller en systematisk dokumentasjon av elevenes kompetanse som skal ende i en standpunktkarakter. 

FoU-strategier kan også brukes som en læringsaktivitet ved at elevene selv gjør undersøkelser med yrkesfaglæreren i en veilederrolle.

Den forskende læreren

Den forskende læreren er altså en lærer som hele tiden stiller seg kritisk spørrende til sin egen undervisning og elevenes læring. Siden lærerutdanningen er kort og karrieren lang, vil jeg hevde at det å trene yrkesfaglærerstudentene i hvordan FoU-arbeid kan integreres som en naturlig del av lærerarbeid, er særdeles viktig. 

Denne hverdagsforskningen kan suppleres med videreutdanning, mer systematisk forskning samt prøving og utvikling slik at flere kan ha utbytte av resultatene. Målet må være at hverdagsforskningen og den mer systematiske forskningen bidrar til å supplere, støtte og forsterke hverandre for sammen å utvikle fag- og yrkesopplæringen.