Praktiske arbeidsformer i norskfaget

Lærer Torbjørn skal undervise niendeklassen sin i lyrikk. Ett av målene hans er å undervise dem i begreper som «metafor» og «lyriske virkemidler», og han har bestemt seg for å vise klassen en musikkvideo. Musikk og lyrikk henger sammen. Er han heldig, får han elevene til å se sammenhenger mellom de tekster de selv lytter til, og de tekstene som står som pensum i litteraturhistorien. Han setter på videoen, og klassen lytter oppmerksomt. Det er norsk hiphop-musikk. Artisten synger, snakker og danser breakdance (breiker). To av guttene i klassen begynner uventet å breike i klasserommet.

Hva nå? Kan man danse i klasserommet? Er dette uro? Eller kan dette være en «praktisk arbeidsform i norskfaget»?

I 2012 ga Stortinget sin tilslutning til ungdomstrinnsmeldingen, og med den at både praktiske og teoretiske elementer skal inn i alle skolens fag. Daværende kunnskapsminister Kristin Halvorsen sa i en pressemelding at elever, foreldre og lærere nå skulle få innfridd ønsket om en mer praktisk ungdomsskole.

Hva betyr det for et fag som norsk? I mitt doktorgradsarbeid kartlegger jeg begrepet «praktisk» som i uttrykket «praktisk arbeidsform i norskfaget». Jeg ser på hvordan begrepet «praktisk» brukes og forklares i blant annet ungdomstrinnsmeldingen, i artikler og i rapporter. Dessuten har jeg hatt samtaler med noen skoleledere, lærere og elever. Her skal jeg dele noen av mine foreløpige funn.

Er det å skrive en tekst en praktisk arbeidsform?

Praktiske arbeidsformer i norskfaget tenkte jeg kunne være for eksempel: Undersøkelser av lokale dialektforskjeller, utforskning av slang, bruk av storyline, prosjektarbeid, dramatiseringer, eller bruk av musikkvideo, slik Torbjørn gjorde. Men så møtte jeg spørsmålet om ikke skriving faller inn under dette, det er jo praktisk?

Å skrive, uansett fag, har åpenbart et praktisk element i seg. Det er taktilt, kroppslig, kanskje manuelt, enten det skjer på tastatur eller med blyant. Men hva med det å uttrykke ideer, opplevelser, kunnskap eller følelser, altså å få det du har av tanker eller følelser ned på papiret sånn at du er fornøyd; er det en praktisk arbeidsmåte? Å skrive et dikt? Å beskrive en solnedgang? Å plukke fra hverandre et ulogisk resonnement? Eller er det både – og, både teoretisk og praktisk? Her dukker et nytt spørsmål opp: Hva det vil si at en arbeidsform er teoretisk?

Én måte å se det på, er at det teoretiske er det du tenker og det praktiske er det du gjør. Men det er ikke så lett å holde fra hverandre, det vil si det er ikke så lett å gjøre noe uten å samtidig tenke. Kanskje litt lettere å tenke uten å gjøre noe, men likevel ikke helt. Kroppen min, altså jeg, holder balansen, registrerer temperatur, lys, lukt og lyder rundt meg uten at jeg har oppmerksomheten min rettet mot det. Er det teoretisk arbeid jeg driver med da, når jeg tenker og samtidig sanser? Er sansing teoretisk eller praktisk, eller begge deler? Eller ingen av delene?

Jeg finner det altså vanskelig å definere, eller avgrense, praktiske arbeidsformer. Og måten ordet «praktisk» brukes på i det materialet jeg har sett på, viser stor bredde. Ett eksempel på avstand finnes mellom ungdomstrinnsmeldingen og Bokmålsordboka, når førstnevnte sier at praktisk og teoretisk er to sider av samme sak, mens ordboka forklarer praktisk og teoretisk som motsetninger. Et par eksempler fra NIFU-rapporter (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning) viser dessuten at det er sprikende oppfatning av i hvilken grad vi er enige om hva praktisk betyr.

Én rapport fra NIFU sier at det er «relativt stor felles forståelse av begrepet praktisk undervisning», mens en annen NIFU-rapport sier at det er vanskelig, «om ikke umulig, å komme frem til en entydig definisjon av hva praktisk undervisning er». I den ene NIFU-rapporten sies det at det praktiske betyr at undervisningen forankres i elevenes hverdag og forestillingsverden, og at det ikke trenger å være noe taktilt. I ungdomstrinnsmeldingen sies det at praktisk opplæring kan bety at elevene er fysisk aktive, men deretter presiseres at den fysiske aktiviteten ikke er en forutsetning. Verken det taktile eller det fysiske er altså en betingelse i disse tekstene.

Elevaktivitet, derimot, ser ut til å være en forutsetning for at en arbeidsform skal betraktes som praktisk, både i ungdomstrinnsmeldingen og i andre sammenhenger.

Noen av informantene mine forsøker å definere begrepet. En 15-årig gutt sier det slik:

«Vi lærer gjennom det vi gjør, sånn praktisk. Vi lærer liksom det vi gjør». Mens en av de lærerne jeg har intervjuet, forklarer det slik: «Den praktiske biten består av at de kan bruke seg sjøl i større grad, bruke hender ... Altså, du skal hele tida bearbeide teori».

Elevaktivitet – en minimumsdefinisjon

Ikke alt som knyttes til begrepet praktisk, passer like godt sammen. Er teoretisk og praktisk motsetninger, eller to sider av samme sak? Kan det være begge deler, omtrent som for- og baksida på et ark? Må elevens «bruk av hendene» knyttes til å bearbeide teori, eller er det nok å lære å gjøre noe? Og kan jeg bruke elevens definisjon i norskfaget, at elevene skal lære det de gjør? Eventuelt at de skal lære gjennom det de gjør? Det kan fungere bra for et område som det tidligere nevnte skriving, eller utarbeiding av en spørreundersøkelse, men hva med et emne som litteratur i tidligere tider, eller en syntaktisk funksjon som indirekte objekter?

Et minste felles multiplum ser ut til å være at praktiske arbeidsformer er noe annet enn tradisjonell tavleundervisning med påfølgende oppgaveløsning, og at det praktiske er knyttet til elevaktivitet. Likevel kan ikke elevaktivitet være en fullgod forklaring på hva praktiske arbeidsformer er. Hvis så var tilfellet, kunne vi vel nøyd oss med begrepet elevaktivitet? Videre kan man sette spørsmålstegn ved om å skrive, å lese og å arbeide i gruppe er gode eksempler på praktiske arbeidsformer som skal oppfylle elevenes, lærernes og foreldrenes ønske om en mer praktisk ungdomsskole, som Kristin Halvorsen lovte dem. Mer skriving i skolen skaper neppe en mer praktisk skole.

Etter mitt syn tømmes begrepet «praktisk» for innhold dersom det kan bety gruppearbeid. Verken variasjon, gruppearbeid eller oppgaveløsning trenger å være praktisk. Dette er heller ingen nyhet i skolen, og det er vanskelig å se at det vil gjøre ungdomsskolen mer praktisk. At praktisk arbeid kan forutsette oppgaveløsning eller gruppearbeid, og at praktisk arbeid vil representere variasjon i en skole som preges av tavleundervisning og oppgaveløsning, står ikke i kontrast til dette synet.

Som en tilleggsutfordring kan jeg nevne at det finnes noe forskning som konkluderer med at praktiske arbeidsformer (eksemplene kommer fra naturfag) ikke fører til bedre læring av noe annet enn prosedyrer og fremgangsmåter. Man søker å forene to områder – en virkelig verden med fysiske objekter og en idéverden der elevene skal forstå det ikke-sansbare. Men det er ikke så ofte skolene lykkes med de praktiske arbeidsmåtene som en døråpner til det ikke-sansbare, ifølge noen forskere.

Det finnes antakelig noen betingelser som må oppfylles for at så skal skje, det kan dreie seg om språkliggjøring, om refleksjon, om autentiske samtaler, om lærerens evne til å sannsynliggjøre sammenhengen mellom det sansbare og det ikke-sansbare.

Når lærer Torbjørn nærmer seg begreper som «metafor» i lyrikktimen gjennom å starte med en musikkvideo fra samtidig norsk populærmusikk, så forankrer han pensum i elevenes hverdag ved hjelp av et kunstuttrykk. Når han lar dem bruke sanser som hørsel og syn, bevegelse og rytme i opplevelsen, og gir dem muligheter til å reagere følelsesmessig (med glede, overraskelse, irritasjon osv.), så inviterer han elevene inn i fagstoffet på mange måter. Torbjørns forståelse av og kunnskap om lyrikk kan bidra til at elevene kobler sin egen opplevelse av dagens musikk til litteraturteori og -historie. Sånn er Torbjørns time etter mitt syn et eksempel på en praktisk arbeidsform i norskfaget.

Men hva med dem som begynte å breike i klasserommet? Kjenner jeg meg selv rett, hadde jeg hysjet på dem og bedt dem sette seg. Men nå, i ettertid, kan jeg gruble videre på situasjonen og lese om sjangeren. Hiphop, rap og breakdance kan kobles til disse stikkordene: kunstnerisk uttrykk, på gata, selvhevdende, konkurransepreget, musikk, muntlige ord, skriftlig graffiti, akrobatisk kroppsspråk (breakdance), gatespråk, gate-klesmote osv. Guttene som begynte å breike i klasserommet, reagerte kroppslig, og på en måte som må sies å kommunisere godt med sjangeren. De avdekket og viste fram en sjangerkunnskap som fortoner seg som høyst relevant.

Jeg er redd for at min kunnskap om dette kunstuttrykket ikke er god nok til at jeg hadde klart å improvisere og bruke guttenes breiking som utgangspunkt for den samtalen som kunne skape forbindelser mellom det sansbare i hiphop-kulturen og det ikke sansbare i litteraturteorien.

FORFATTER 

Marit Krogtoft er førstelektor i norsk og stipendiat ved Nord universitet i Bodø, der hun underviser i lærerutdanninga og på master i praktisk kunnskap. Hun skriver doktoravhandling om praktiske arbeidsformer på ungdomstrinnet, med utgangspunkt i ungdomstrinnmeldinga. Marit Krogtoft har hovedfag i nordisk, samt PPU, fra Universitetet i Oslo og har tidligere arbeidet som norsklærer i videregående skole.