- Overordnet del er langt mindre siterbar og innbyr ikke til sammenhengende lesning

«Ja, vi elsker dette landet, som det stiger frem. Furet værbitt over vannet, med de tusen hjem!»

Dette er vår nasjonalsang. Hvis vi skulle oversette den til et departementalt språk, så ville det kanskje blitt noe slikt: «Vi har et positivt emosjonelt forhold til staten Norge, et land med lang kystlinje preget av eldre geologiske strukturer og med en befolkning på rundt 5 millioner innbyggere.» Mer presist, men neppe egnet til å begeistre.

Vi har nettopp fått en ny overordnet del til læreplanen. Denne erstatter den tidligere generell del. Selv om innholdet etter et omfattende arbeid med mange involverte er oppdatert og modernisert, så er kanskje den mest påfallende endringen språket og presentasjonen. Den opprinnelige generell del kommuniserte ikke bare med ord men også med bilder. Språket nærmet seg en litterær stil med arkaiske ord og vendinger som kunne oppfattes som gammeldagse, og dermed som en form for pedagogisk høystil. Man kunne lese høyt fra den, og mange skolefolk har uttrykt entusiasme og stolthet over generell del. Den er blitt sett på som en tekst som garanterer for at skolens brede danningsoppdrag og lærerens behov for handlingsrom ikke skal bli glemt, og i den forstand er det et visst samsvar mellom tekstens form og den rollen man etter hvert har tillagt den.

Til sammenligning er den nye overordnet del holdt i et språk som ligner det vi finner i stortingsmeldinger. Mange håper at også denne skal bli en garantist og påminnelse om skolens brede danningsoppdrag, men det må vel kunne sies at den er langt mindre sitérbar og i langt mindre grad innbyr til sammenhengende lesning. Forskjellen i tekstenes uttrykk kommer nok av at generell del ble skrevet av én person (kanskje en myte, men det var i alle fall ikke mange forfattere). Overordnet del er et resultat av en demokratisk prosess med mange deltakere og justeringer. Så er det slik at demokrati og medbestemmelse nødvendigvis bare kan skape grå og pregløse tekster?

Lovtaler og andre tekster i høystil kan virke både komiske og malplasserte i mange sammenhenger. På den annen side er det visse sammenhenger der slike tekster har en klar funksjon. Mennesker kan samles om dem. At teksten er uklar, kan av og til være en fordel; man er fri til å dikte inn et innhold i dem, la dem representere noe annet enn de opprinnelig var ment for. Ta for eksempel «Mitt lille land» av Ole Paus, som ble gitt en helt annen betydning etter 22. juli. Vi skal ikke her kreve at departementet skal slå seg inn på poesien i sine styringsdokumenter, men likevel – mange vil savne noe når den generelle delen av læreplanen forsvinner ut. Petter Aasen ved Høgskolen i Vestfold karakteriserte en gang læreplanens generelle del som et vakkert barn av sin tid. Hvor fins de vakre barna i vår tid?