Nøkkelfaktorer for en vellykket yrkesretting

For Jorunn Dahlback ved Høgskolen i Oslo og Akershus er ikke yrkesretting noe som bare angår fellesfag. Det dreier seg i like stor grad om å yrkesrette programfagene slik elevene møter dem i første klasse på videregående.

– Dette er elever som har forventninger om å gjøre noe praktisk og relevant, noe annet enn de drev på med på ungdomsskolen. Jeg mener ikke at elevene skal slippe å møte teori, langt derifra, men de må få erfare en undervisning som de opplever som relevant for det yrket de sikter seg inn på, og da er det for eksempel ikke tilstrekkelig å holde på med generell fargelære hvis du har tenkt til å bli møbelsnekker, frisør eller blomsterdekoratør, sier Dahlback. Fargelæren må spisses mot det yrket elevene ønsker å utdanne seg mot, eventuelt er nysgjerrig på, hvis de enda ikke har tatt et endelig valg.

Det læreren ifølge Dahlback må gjøre, enten det dreier seg om en lærer i fellesfag eller programfag, er å kartlegge klassen. Hva ønsker elevene å bli? Eller hvis noen ennå ikke har bestemt seg, hvordan motivere eleven til å ta et bevisst valg?

– Det er uhyre viktig at læreren gjør denne kartleggingen og analysen i starten av og underveis i skoleåret, og at det hun finner ut blir liggende til grunn for undervisningen. Det betyr at læreren hvert år må justere planene etter hvilke elever som befinner seg i klassen, sier hun.

Lærerne må bevege seg inn i hverandres fag

I tidlige forsøk på yrkesretting var det en tendens til at man så dette som et prosjekt for fellesfaglærerne, der disse skulle sette seg sammen og finne fram til hvordan de kunne tilpasse fellesfagene til yrkesfagelevene. Det fungerte ifølge Dahlback ikke særlig bra. Når yrkesfaglærere og fellesfaglærere har de samme elevene, så må de samarbeide. Det innebærer at fellesfaglærerne må gjøre seg kjent med det elevene møter i sin yrkesutdanning, og yrkesfaglærerne må gjøre seg kjent med målene i fellesfagene og trekke disse inn i yrkesopplæringen. Alle lærerne må altså bevege seg ut av sitt eget fag og et stykke inn i de andre fagene.

– Men for å få til dette må lærerne oppleve at de kommer i en vinn-vinn-situasjon. Det vil si at undervisningen blir bedre både innenfor fellesfagdelen og yrkesfagdelen, og det er akkurat det som pleier å skje når man får til et vellykket samarbeid. Jeg hører stadig lærere snakke om hvor mye mer motiverte og entusiastiske elevene blir når de opplever en vellykket yrkesretting, og dette blir en viktig motivasjon for lærerne til å fortsette med dette, sier hun.

Må få tak i de riktige lærerne

En viktig forutsetning for samarbeid er at rektor er bevisst i sin måte å rekruttere lærerne i fellesfagene på.

– Alle nye lærere må spørres om de faktisk er motivert for å arbeide på tvers av fag. Det er ikke hvem som helst som egner seg for å jobbe på denne måten. En lærer som aller helst ville arbeidet på studiespesialiserende, vil kanskje ikke egne seg så godt i dette samarbeidet, sier hun.

Kun to studieretninger per lærer

Men selv når man har en gruppe lærere med den rette innstillingen, er man ikke helt i mål. Ledelsen ved skolen må inn og sørge for en organisering som gjør et fruktbart samarbeid mulig.

– Lærere jeg snakker med legger vekt på at ledelsen må finne tid og rom for samarbeid. I praksis bør en lærer i fellesfag konsentrere seg om én, eller i høyden to, studieretninger. Ellers blir det altfor mye å sette seg inn i, og altfor mange å samarbeide med. Det er også viktig at timeplanen blir satt opp på en slik måte at lærere som har de samme elevene kan få anledning til å møtes, og til å løse opp timeplanen for å jobbe tverrfaglig sier Dahlback.