Veronica og Camilla har kjent hverandre siden barnehagen – vennskapet blomstrer i klasserommet

Helt frem til Klaudia Puchala var 16 år, bodde hun på et lite sted i Polen der alle kjente hverandre. Men så flyttet moren

til Norge, og etter et år ble savnet for stort. Da ungjenta kom til Ås kunne hun ikke et ord norsk, og hun kjente ingen på sin egen alder. To år senere sitter hun ved siden av Christine Ottersen i klasserommet og småprater. Det kommer mer om de to, men først tilbake til utgangspunktet.

Denne fotoreportasjen handler om vennskap, og under første besøk i klasserommet er bordet til Christine og Klaudia fylt med papirblomster og en stor, hvit snegle som troner på en bjørkesokkel. De har også med seg klassevenninnen Egle Budrikyte i gruppen. Jentene går Vg2 interiør og utstillingsdesign på Ås videregående skole, og nå har klassen i oppgave å dekorere et butikkvindu. Stikkordet er trendy. Det har vært snakket om stil og farger, og kontaktlærer Kirsti Findsen har tatt med en del ferske interiørblader. Nå blir teorien forvandlet til dyprøde roser, en trekantet klokke og mye annet det kanskje blir bruk for. De 14 elevene skal løse oppgaven sammen.

Veldig like

Klassen er ikke en stor vennegjeng, men stemningen er god og det er mange som har hverandre. Camilla Berg og Veronica Karlsen sitter side om side. De to Drøbak-jentene har kjent hverandre siden de var fem år og har alltid gått på samme skole.

– Vi er veldig like og har aldri kranglet, sier de nesten i kor.

– Hva skal til for at vennskapet skal spekke?

De to jentene ser på hverandre, men ingen av dem finner noe svar.

– Tror dere det kan skje hvis den ene tar kjæresten til den andre?

Camilla og Veronica spontanler på likt.

– Nei, når det gjelder gutter har vi ulik smak, og vi stoler på hverandre.

Lite steg unna

Klassestyrer Kirsti Findsen beveger seg rundt i klasserommet og gir råd og veiledning der det er behov for det. Denne dagen skal det lages små, naturtro interiørmodeller fra ulike stilepoker.

– Spiller det noen rolle om elevene i klassen er gode venner?

– Det betyr mye å ha en hyggelig stemning, og et godt miljø må bygges opp fra starten av skoleåret. Elevene bor spredt rundt i Follo-regionen, og det er viktig at de finner sine grupper i klassen. Jeg tillater ingen spydigheter, og merker jeg tilløp til skurring, må jeg ordne opp, sier kontaktlæreren, som har sin utdannelse fra London.

– Hvor nært mener du det skal være mellom lærer og elever?

– I fjor var vi en liten klasse på bare sju elever, og da ble vi nesten for mye venner. Du må holde deg et lite steg unna, så det ikke blir for personlig, sier Kirsti Findsen, Hun har en lavmælt og god tone med elevene, og er alltid parat til å finne løsninger.

Fant hverandre

Det er matpause, og Christine, Klaudia og Egle skynder seg over til butikken, som ligger rett over veien for skolen. De taster på telefonene, ler og lurer på hva de skal kjøpe.

– Kanskje vi ble så gode venner fordi jeg er en åttendedel polsk. Oldefar måtte rømme fra Polen til Norge under krigen, og der traff han oldemor, sier Christine Ottersen, litt på fleip. Hun kommer fra Vestby og kjente ingen i klassen da hun begynte sist høst.

For Klaudia Puchala har veien vært enda lengre. Hun vokste opp som enebarn på et lite sted i Polen med venner og kjente på alle kanter. Da hun var 15 år, flyttet moren sammen med kjæresten, som bodde og jobbet i Norge.

– Jeg ble igjen sammen med morfaren min et ett år, men savnet mamma veldig og bestemte meg for å flytte til henne da jeg var ferdig med ungdomsskolen, forteller 18-åringen.

Klaudia kunne ikke et norsk ord og startet i en innføringsklasse. Nå snakker Klaudia så godt som flytende norsk, med lett aksent.

– Det går greit å prate, for jeg er trygg i klassen.

Tillit og åpenhet

– Hva kjennetegner et godt vennskap?

– Du kan stole på den andre og snakke om alt. Hvis en har en dårlig dag og sier noe stygt, blir ikke den andre sur. Du vet også når det bare er tull, sier Klaudia og Christine nikker.

– Hvordan holder du kontakt med vennene dine i Polen?

– Mest via Facebook. Jeg vet at jeg har dem der og skal tilbake til sommeren, sier jenta, som har planer om å fortsette med interiørstudier.

Da de tre jentene kommer inn igjen etter pausen, tar de med seg en stor bukett hvite papirroser og en sprayboks med rød maling til lakkrommet.

Må forstå hverandre

Oppgavene skifter fra uke til uke hos elevene som går interiør og utstilling. Nå skal to og to ha hverandre som kunder. Duoene er satt sammen ved loddtrekningen, og de jobber med å redesigne rommene til hverandre. Alle har målt opp og skissert hvordan de har det hjemme, og så bytter to og to tegninger. Kundemøter hører også med.

– Der må de fortelle om ønsker og behov og tolke stilen til hverandre. Oppgaven er ikke løst før elevene har funnet frem til konkrete produkter som passer inn, så det hjelper ikke hvis drømmesofaen er 30 centimeter for lang til rommet, sier kontaktlærer Kirsti Findsen.

Julie Karoline Glosli og Emily Drewes Høgåsen skal lage rom for hverandre, og de synes det er moro å se hvordan det hele utvikler seg. Smaken til de to jentene er helt ulik, så her gjelder det å lytte til hva den andre har å si.

– Jeg liker det koselig i varme toner, forklarer Emely. Som også har tenkt å ta det tredje året innen faget.

– Og så har du sagt du vil ha grå eller blå vegger og lyse tremøbler som en motvekt, oppsummerer Julie, som har en helt annen stil.

– Jeg er veldig glad i mosegrønt og leser masse. Det må derfor være hyller til bøker og mye annet. Og vi har faktisk funnet løsningen på noe jeg har slitt med. Det er blitt plass til en TV, sier Julie.

Hun skal bygge på utdanningen for å få studiekompetanse, og målet er å bli animatør eller spilldesigner.

Når elevene samarbeider om en så konkret oppgave, lærer de også mye om hverandre. Men foreldrene kan ta det med ro. Det er ikke noe krav om å pusse opp alle ungdomsrommene der ute.