Barnehagers ritualer og tradisjoner er i stadig endring. Figurerer fra populærkulturen farger lek og prosjekter, og noen får mer gjennomslag enn andre. I denne artikkelen skal jeg beskrive hvordan Rampenissen har inntatt norske barnehager, hva opphavet hans er, og drøfte hva som kan skje når barna blir overbevist om den lille nissens eksistens i en barnehage. For mens få hadde hørt om Rampenissen for ti år siden, er han nå tilsynelatende «overalt».
Rampenissens historie
Rampenissen kan minne litt om norske husnisser. De er små vesener, i utgangspunktet harmløse, men kan også gjøre ugagn. Trass den vage likheten ser likevel opphavet til Rampenissen ut til å være kommersielt. I den amerikanske barneboken «The Elf on the Shelf: A Christmas tradition» skrevet av Carol Aebersold og Chanda Bell (2005) beskriver forfatterne på rim hvordan Rampenissen hver dag gjennom adventstiden dukker opp ulike steder i huset. Boken ble solgt i et bokssett som inneholdt en liten nissedukke; en oppmuntring til familiene om å selv iscenesette leken. Konseptet ble en salgssuksess, og gradvis utviklet det seg en trend hvor folk iscenesatte rampenissestreker.
Trenden fant etter hvert veien til norske hjem og barnehager. Gjennom søk i databasen Retriever fant jeg figuren nevnt for første gang i bisetninger i to lokalaviser i 2012. Samme år begynte butikker å selge hobbysett som forestiller Rampenissens hus, og i løpet av de neste årene ble ideer og bilder i økende grad delt i stadig større grupper i sosiale medier.
Fra å være en obskur figur ser Rampenissen nærmest ut til å ha blitt allemannseie.
I 2019 ble Rampenissen omtalt 73 ganger i 30 ulike publikasjoner, primært lokalaviser. I 2020 dukket Rampenissesett opp i flere butikker, og i skrivende stund er dagligvarebutikkene fylt av Rampenissebøker, dukker og sjokolader. Fra å være en obskur figur ser Rampenissen nærmest ut til å ha blitt allemannseie.
Rampenissen i barnehagen
Da jeg høsten 2019 gjorde feltarbeid i forbindelse med doktorgraden min om religion i barnehagesammenheng, var Rampenissen relativt ukjent for meg. Det var han derimot ikke for barn og voksne i barnehagen. De ansatte frydet seg tydelig over å iscenesette rampestreker for barna, og barna uttrykte glede og spenning i møte med den underlige skapningen. Men mens de voksne åpenbart så det som en lek, var det mer uklart hva barna tenkte. Trodde de virkelig på Rampenissen?
Jeg ønsket å undersøke nærmere hva som gjør at barn blir overbeviste over om at noen karakterer finnes og andre ikke, og hvordan synet på Rampenissen utviklet seg i barnegruppa. Jeg fulgte barn og voksne i barnehagen i 37 dager, før jeg seks måneder etter jul intervjuet 30 av barna om Rampenissen. Da virket de fleste barna overbevist om at Rampenissen faktisk eksisterte.
Mens voksne som regel har klare skiller mellom statusen til populærkulturelle, religiøse og faktiske figurer, viser studier at barn ofte setter likhetstrekk mellom disse, tidvis til voksnes bestyrtelse (se f.eks. Clark 1995). Spørsmål om hva barn tror på og hvorfor, er kompliserte å besvare, dels fordi barn stadig leker og later som. Det betyr likevel ikke at barn mangler evnen til å skille virkelighet og fantasi fra hverandre, verken i lek eller når det kommer til vurderinger av populærkulturelle figurer. Omfattende forskning argumenterer tvert imot for at barn har nyanserte syn på i hvilken grad ulike figurer som julenissen, tannfeen, Elsa fra Frost, og enhjørninger faktisk finnes.
Med utgangspunkt i en rekke studier argumenterer Woolley og Ghossainy (2013) for at barn slett ikke er lettlurte, men like gjerne kan være skeptiske til fenomener de ikke har egen erfaring med. Når barn i ulike undersøkelser forteller at de tror på ulike figurer er det grunn til å tro at det er systematiske kulturelle faktorer som leder barna til denne overbevisningen. Den dominerende analysen er at når barn tror på flere figurer enn voksne, handler det ikke primært om kognitive evner, men om hvilke faktorer barna har tilgjengelig for sine vurderinger.
Utvikling av troen på Rampenissen
I min undersøkelse oppdaget jeg at de fleste barna gradvis ble overbevist om at Rampenissen faktisk fantes. De gledet seg over rampestrekene hans, lette etter sporene hans i snøen, kjeftet på han for å farge melka grønn og rosa, hvinte av begeistring da han angivelig hadde prompet i kakeboksen, luktet undrende (luktet det promp eller pepperkake?), og så med skrekkblandet fryd på en film av Rampenissen som stjal en pose ostepop fra personalrommet.
Mens han ble introdusert og regissert av personalet, ble han etter hvert også omtalt av barna. Barn som i utgangspunktet var skeptiske, ble etter hvert overbevist. Hvis noe var borte, stod antagelig Rampenissen bak. Og på spørsmål om hvorfor vi skulle tenne det tredje lys, var et av svarene «for Rampenissen». Rampenissen ble, parallelt med juleevangeliet, lystenning, kalendertrekking, gavelaging og pepperkakebaking, et sentralt element ved juleforberedelsene.
Da jeg intervjuet barna i etterkant, ga nesten alle uttrykk for at de så på Rampenissen som levende. Det var svært forståelig, siden de voksne hadde brukt en rekke virkemidler for å overbevise dem om nettopp det. Noen ble indignert da jeg gjenga et annet barns poeng om at nissen bare var en dokke. Barna hadde ulike oppfatninger av detaljer om hvem han var, hvor han kom fra, og hvordan han luktet, men de fleste virket overbevist om at han faktisk levde.
Gjør det noe?
Gjør det noe at barna blir overbevist om at Rampenissen eksisterer?
Så er spørsmålet: Hva så? Gjør det noe at barna blir overbevist om at Rampenissen eksisterer? Forståelsen av at barnehagepersonale kan overbevise barn om at Rampenissen finnes, hviler på en felles enighet hos voksne om at det er «harmløst» å overbevise barn om at fantasifigurer eksisterer.
Dette er mulig å problematisere, både fra pedagogiske, religiøse og kulturelle perspektiver. Et eksempel på dette finner vi hos Andersen og Sand (2012: 54-62), hvor en mor er kritisk til at hennes barn har blitt overbevist om nissens eksistens i barnehagen.
Det er en rimelig kritikk, all den tid foreldre har rett til å oppdra barn i henhold til egne overbevisninger. Det som er noens tro, kan være andres overtro, og det som er noens lek, kan være andres virkelighet. Ikke alle er enig i at det er riktig å overbevise barn om at fiksjon er sann, og rent psykologisk bør vi ha i mente at slike fabrikkeringer kan påvirke både barns virkelighetsforståelse i øyeblikket, og hvordan de ser på fortiden (Principe og Smith 2007).
Samtidig hadde også fabrikkeringen av Rampenissen tydelig positive konsekvenser i barnehagen jeg observerte. På mange måter fremsto iscenesettingen av Rampenissen som en fellesskapsskapende aktivitet. Selv om barn og voksne forholdt seg til Rampenissen med ulike forståelsesrammer, så de ut til å møtes i en felles fryd over fenomenet.
Adventsperioden er en tid som kan skape såre følelser hos barn med minoritetsbakgrunn, og som i større grad gir barn som selv feirer jul hjemme en kontekst å speile seg i. Dette var også tilfelle i mine observasjoner. Men i motsetning til mange av juletradisjonene som preget barnehagen fra midten av november og ut desember måned, var Rampenissen en karakter barna så ut til å møte med relativt like forutsetninger.
Religiøse og etablerte kulturelle juletradisjoner er tettere knyttet til identitetsspørsmål. Rampenissen er en relativt fersk fiktiv karakter som få barn har et forhold til utenfor barnehagen. Han bidro til å la de voksne delta i lekaktiviteter med barna, og skapte et felles fokus uavhengig av bakgrunn. Slik sett kan Rampenissen sees å ha hatt en samlende funksjon i en periode hvor det var tydelig at enkeltbarn falt utenfor fellesskapet grunnet familiens kulturelle eller religiøse tilhørighet.
Litteratur
Andersen, C. E og Sand, S. (2012): Utforskning av flerkulturelle praksiser i barnehagen: idéhefte med erfaringer, refleksjoner og ideer fra forskningsprosjektet «Den flerkulturelle barnehagen i rurale strøk». Vallset: Oplandske bokforl.
Clark, C.D. (1995): Flights of Fancy, Leaps of Faith: Children's Myths in Contemporary America. Chicago: University of Chicago Press.
Principe, G.F, og Smith, E. (2008): The Tooth, the Whole Tooth and Nothing but the Tooth: How Belief in the Tooth Fairy Can Engender False Memories. Applied Cognitive Psychology, 22(5), 625–642.
Woolley, J.D. og Ghossainy, M.E. (2013): Revisiting the Fantasy / Reality Distinction: Children as Naive Skeptics. Child Development, 84(5), 1496–1510.
