Oppsigelsesbrevet fra en rektor: Hvordan frustrere en entusiast

Vi hadde hørt om brevet som ble skrevet for noen år siden, rektoren i Halden som i oppsigelsesbrevet sitt øste ut det som hadde bygget seg opp over tid av frustrasjon. Og det var ikke lite, nærmere en hel katalog av momenter som kan bidra til å få en rektor til å kaste inn håndkleet. Her et lite utdrag fra brevet hun sendte sin arbeidsgiver:

De siste årene med omorganiseringer, uro og uklare roller, dårlig kommunikasjon og manglende medbestemmelse, en ovenfra-og-ned-prosess med dårlig ledelse, slik jeg oppfatter det, har tappet meg for arbeidsglede og motivasjon. Vi var forespeilet spennende utfordringer og muligheter uten at disse løftene noen gang har blitt innfridd. I stedet har tiden vært preget av nedskjæringer og innstramninger uten at arbeidsoppgavene har blitt færre, snarere tvert imot.

Vi ønsket å møte denne rektoren for å få vite hva som egentlig lå bak denne dramatiske oppsigelsen. Vi ønsket en beskrivelse som var litt nærmere rektors hverdag en de generelle betraktningene vi ofte hører om «tidsklemma», «tidstyver», «manglende tid til pedagogisk ledelse» osv. Hvordan oppleves det egentlig å være rektor når jobben bli umulig?

Jeg vil alltid være lærer

Berit Lindstrøm tar imot meg i sitt trivelige hus, et gammelt tøffelmakerverksted, midt i Halden sentrum. Før vi har fått satt oss begynner hun å fortelle om hvor morsomt det er å undervise, og hvordan hun driver med frivillig leksehjelp og norskundervisning av flyktninger.

– Jeg er lærer, jeg vil alltid være lærer, sier hun. Jeg har holdt på med dette siden jeg sluttet som rektor, jeg har blant annet vært fast vikar på et kompetansesenter i tre år.

Berit beskriver seg selv som en som elsker å hive seg på nye ting, slik var hun som lærer, og dette var også grunnen da hun besluttet å søke jobben som rektor, midt på 1990-tallet.

Hun forteller om fine dager som rektor på en relativt liten barneskole. I sin rolle som pedagogisk leder syntes Berit det var en god idé å fortsatt undervise noen timer, og hadde derfor en førsteklasse i matematikk det første året for å holde kontakten med elevene. Men det ble vanskelig å holde fast på etter hvert.

– Jeg fikk klar beskjed fra det andre lærerne på trinnet om at det var best at jeg sluttet å undervise, jeg var stadig på møter og det gjorde samarbeidet med de andre lærerne vanskelig.

Men hun innførte blant annet skolevandring og tilbrakte timer i alle klassene. Ifølge henne selv en utmerket forberedelse til medarbeidersamtaler. Hun startet uteskole og familiegruppe. Kort sagt, Berit trivdes godt som rektor og pedagogisk leder. Hvordan kunne det da ende opp med en rektortilværelse som til de grader var uutholdelig?

En fatal omorganisering

– Det dreide seg rett og slett om en omorganisering. Man besluttet å innføre områderektorer. De ti barneskolene i kommunen ble underlagt tre områderektorer, mens de tre ungdomsskolene kom under én områderektor. Jeg har aldri skjønt hvorfor de gjorde dette. Vi fikk aldri noen begrunnelse.

Det var i alle fall neppe økonomien, mener hun, for dem som var ansatt fortsatte i stillingene sine, det ble bare innført et ekstra nivå. Men de praktiske konsekvensene av dette nivået var at antallet møter økte drastisk.

– Det var stadig faste møter der vi skulle «informeres», for dette var ikke snakk om dialogmøter. Jeg har ofte lurt på hvorfor de ikke like gjerne kunne sende oss et skriv der vi raskt kunne sette oss inn i det de ville si. Men i stedet skulle vi sitte og lytte. Jeg har av og til tenkt at det å være leder i dag først og fremst blir oppfattet som å ha rett til å innkalle til møter.

Møtene tok tid, og bidro til at det ble vanskeligere å fungere som pedagogisk leder for elevene. Dessuten fikk hun som leder for skolen stadig mindre mulighet til å ta avgjørelser.

– Vi hadde blant annet en utbygging der vi skulle få nye klasserom og plass til SFO. Det eneste punktet jeg fikk anledning til å uttale meg om når det gjaldt denne utbyggingen, var fargen på taksteinene, sier hun lattermildt.

– Men når det senere viste seg at det ble litt knapt med penger til innredningen, ble jeg kalt inn på teppet fordi jeg hadde bestilt en overheadprojektor til hvert av de fire klasserommene. Man mente at hun burde ha klart seg med én.

Berit opplevde at hun som rektor måtte stå til ansvar for latterlige bagateller, mens hun ikke fikk være med å ta avgjørelser som var vesentlige for hvordan skolen skulle drives. Det endte med at hun sa opp stillingen som rektor.

Budsjettene blir viktigere enn elevene

– Men er det ikke typisk at en slik utblåsing kommer idet du slutter, kunne du ikke meldt fra før?

– Jeg hadde jo sagt ifra om frustrasjonene mine i møter, men jeg gikk aldri til avisene. Man vet jo aldri hvordan det vil slå ut, ytringer vil bli vridd og vendt på, og det vil generere en mengde spørsmål, sier hun.

Lindstrøm sier at «man er jo også opptatt av skolens omdømme».

– Jeg har ofte tenkt på om jeg skulle ha gått ut tidligere, men det gjorde jeg altså ikke. Vi sier ikke fra. Jeg tror vi kunne lære av helse og sosial. De går stadig med underskudd, men argumenterer med at de rett og slett må, fordi det dukker opp pasienter som har rett til behandling etter loven. Det kunne også skolene gjøre. Vi har elever som har rett til tilpasset opplæring etter loven. Vi burde gå hardere ut på vegne av elevene. Men det gjør vi ikke, vi er snille og flinke og vi er altfor opptatt av å holde budsjettene våre, avslutter hun.