Setter bærekraft på timeplanen

Kina er svaret. Spørsmålet var hvor de fleste klærne til elevene er produsert. Veien fra fabrikken i øst til butikken på Hamar er lang og forteller en lite bærekraftig historie.

Utenfor vinduene til Børstad ungdomsskole på Hamar er det fortsatt mørkt. Silhuettene av frosthvite trær tegner seg mot grålysningen. Noen av elevene i 8 A gjesper. Samfunnsfaglærer Marianne Drag er imidlertid morgenfrisk og går i gang med dagens tema: bærekraftig utvikling.

Det handler om forbruk. Elevene har hatt i hjemmeoppgave å sjekke hvor klærne deres er produsert. Nå setter de seg i grupper og sammenfatter. På topp er Kina. Andre land på lista er Tyrkia, Thailand, Bangladesh, India, Indonesia og Asia generelt.

– Hva sier dette oss? spør Marianne.

– Det er fattige land i forhold til Norge.

– Ja, og hvorfor er det så mye som produseres der?

– Fordi det er billig arbeidskraft.

 

Økologisk fotavtrykk

Marianne Drag styrer samtalen til hvordan klærne kommer til Norge.

– Se her på kartet, hvor er landene?

De er langt fra Norge, kan elevene slå fast. Dermed må klærne antagelig fraktes både med fly, båt og lastebil, med alt det medfører av utslipp av klimagasser.

– Nå skal dere lage historien om et klesplagg, ei jakke, en bukse eller et annet plagg. Se på merkelappen på et plagg dere har på dere. Sjekk hva det er laget av og hvor det er produsert. Skriv historien om hvordan plagget er produsert og hvordan det kom til Norge, sier Marianne.

Elevene samarbeider ivrig om oppgaven. Nå har de virkelig våknet, praten går, merkelapper på klærne undersøkes, historier skrives.

Etterpå leser de opp historiene sine, mens Marianne Drag noterer på tavla hvilke forurensende ledd som er involvert. Det er ikke få. Plaggene er fraktet med lastebil, båt, fly, bil. Det er pumpet opp olje for å produsere kunstmaterialer, det er brukt kunstgjødsel på bomullsåkre, og fabrikkpipene har sendt ut klimagasser.

– Er dette en bærekraftig måte å produsere på? Er det miljøvennlig? spør Marianne.

Klassen er samstemt om at svaret er nei.

– Kunne klærne vært produsert i Norge?

– Det ville blitt dyrere for oss, påpeker en elev, og får raskt oppfølgingsspørsmål fra læreren: – Hva kunne vært positivt med det?

– Jo, at vi kjøpte færre klær.

Etter hvert går Marianne over til FNs bærekraftsmål og åpner FN-sambandets nettside Globalis på den interaktive tavlen fremst i klasserommet.

– Har dere hørt om økologisk fotavtrykk? Det måler hvor mye hvert enkelt land bruker av ressurser. Vi i Norge bruker så mye at vi ville trenge 2,7 jordkloder hvis alle i verden skulle leve som oss. I Bangladesh bruker de 0,4 jordkloder, sier Marianne Drag og klikker seg mellom nettsidene.

Elevene får i oppgave å lage en liste over gode tiltak som kan sørge for at vi bare bruker én jordklode. Gjennomgangen viser at det er mye elevene vet at de kan gjøre: bruke mindre penger, lage biler som kan kjøre på vannkraft eller elektrisitet, gå eller sykle mer, installere solcellepanel, bruke vann- eller vindkraft og handle mindre på nettsteder.

 

Fast opplegg

Ved Børstad ungdomsskole har bærekraftig utvikling vært høyt prioritert i mange år. Elevene følger et fast opplegg: Åttende trinn lærer om bærekraftig forbruk, niende trinn tar for seg klima og fornybar energi, og elevene på tiende trinn lager en stor prosjektoppgave med utgangspunkt i FNs bærekraftsmål.

Marianne Drag har sitt eget mål. Når elevene går ut av tiende, skal de skjønne at de er viktige i verden og i samfunnet, men de skal også forstå at deres liv ikke er viktigere enn andres liv.

– En ungdom i en klesfabrikk i Kambodsja er like viktig som dem. Det skal de ha noen tanker om. De skal også reflektere over at de kan påvirke verden, at de kan påvirke familien sin og operere som medborgere.

– Når du målet?

– Jeg opplever at alle elever har større bevissthet når de går ut av tiende. For å nå det store målet er det viktig at det brekkes ned, slik som i klasserommet i dag.

Marianne er spent på de nye læreplanene og hvordan bærekraftig utvikling vil komme til uttrykk. Hun har meldt interesse for å sitte i læreplangruppa i samfunnsfag. Etter hennes mening bør bærekraftig utvikling knyttes til kompetansemål i praktisk-estetiske fag, i tillegg til samfunnsfag, naturfag og kristendom, religion, livssyn og etikk (KRLE) slik det er nå.

– Hva er det viktigste elevene skal lære? Skal vi ruste dem til å bli framtidige borgere, er bærekraftig utvikling, og også medborgerskap, ett av de andre tverrfaglige temaene, viktig.

– Har dere på Børstad reflektert over om utdanning for bærekraftig utvikling kan være moraliserende og indoktrinerende?

– Det har vi ikke diskutert i kollegiet, men det er en tanke å gjøre det. Nå fikk jeg litt å tenke på, sier Marianne Drag, og gjør nettopp det.

Etter en tenkepause fortsetter hun: – Uten å ha den innfallsvinkelen peker vi i niende trinn på at det er noen som bestrider klimaforskningen. Men vi støtter oss til at 98 prosent av forskerne sier at klimaendringene er menneskeskapt. Og innenfor emnet forbruk, ja, det berører jo akkurat dette, spør jeg elevene om de vil snakke om dette hjemme. Men jeg kommer jo ikke til å følge opp om de gjør det eller ei.

 

 

– Vi må læres opp 

– Det burde ikke være lov å sende norsk fisk til Kina for å fileteres, mener Herman Gillund Knudsen fra 8 A ved Børstad ungdomsskole. 

Sammen med (f.v.) Ingeborg Jorde Petersheim, Pernille Østrem Kristiansen, Anne Engli Støldal og Emma Olivia Ophus (alle på bildet ovenfor) møtte han Utdanning til et intervju etter at de hadde hatt undervisning om bærekraftig utvikling og forbruk.

– Det er viktig at skolen lærer oss opp, mener Anne.

De andre er enige.

– Vi lærte altfor lite på barneskolen, sier Pernille.

Herman synes at skolen burde begynne i første klasse. Ingeborg er redd for at det ville skremme de unge elevene.

– De må skremmes passe mye, er oppfordringen fra Emma Olivia.

– Hva betyr det å være bærekraftig, da?

– At vi kan leve på en måte som funker for oss uten at vi ødelegger for dem som kommer etter oss, svarer Emma Olivia.

Bak elevene henger FNs bærekraftsmål og verdenskartet. Begge deler er ifølge lærer Marianne Drag gode verktøy i undervisningen i bærekraftig utvikling.

 

 

 

– Kantinen by på skinkebaguetter innpakket i plast

Hvis elevene skal lære å tenke bærekraftig, kan ikke kantinen by på skinkebaguetter innpakket i plast. – Hele skolens drift må involveres, sier Astrid Sinnes.

Astrid Sinnes er glad for at bærekraftig utvikling skal prioriteres i fornyelsen av Kunnskapsløftet. Samtidig poengterer hun at skolens dokumenter lenge har inneholdt føringer for dette.

– Det nye ville nå vært om dette får gjennomslag i skolen. Hvordan har kunnskapsministeren tenkt å få til det? undrer Sinnes.

Etter hennes mening må de nye læreplanene inneholde sterke forpliktelser til å prioritere bærekraftig utvikling for å endre situasjonen.

 

– Lite forskning på bærekraftig utvikling i norsk skole

Sinnes har skrevet boka «Utdanning for bærekraftig utvikling. Hva, hvorfor og hvordan?». Hun er førsteamanuensis i realfagsdidaktikk ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), hvor hun har vært sentral i arbeidet med å utvikle lektorstudiet som har bærekraftig utvikling som en viktig plattform.

– Du har tidligere pekt på at PISA-testen har påvirket skolen i mye større grad enn FNs tiår for bærekraftig utvikling. Hva er ditt inntrykk av dette nå?

– PISA-testene i seg selv er en liten sak i norsk skole. Dette handler mer om konsekvensene av hvordan testresultatene brukes av medier og politikere og hvordan dette igjen påvirker skolen, sier Sinnes.

Hun forteller at forskningsprosjekter fra ulike deler av verden har vist at internasjonale tester og rangeringer fører utdanningen i retning av mer testdrevne skoler.

– Konsekvensene av en testdreven skole blir mer faglighet enn tverrfaglighet, fordi elevene testes innen fagene, sier Sinnes.

Dette får hun kontinuerlig bekreftet av studenter ute i praksis: Det viktige er innlæring av alle kompetansemålene som elevene skal ha på prøver.

– Derfor er det positivt at de nå skal kutte ut noen av kompetansemålene. Det blir spennende å se hva de sitter igjen med, hva de anser som det viktige.

Ifølge Sinnes er det gjort lite forskning på bærekraftig utvikling i norsk skole. Derfor er det lite kunnskap om hva som foregår.

– Men det vi vet, som det finnes forskning på, er at det må jobbes helhetlig i skolen hvis bærekraft skal bringes i fokus. I organiseringen av det pedagogiske innholdet kan man for eksempel legge til rette for mer tverrfaglig arbeid. I skolens drift kan man sørge for at elevene får god mat som er bærekraftig når de skal spise i kantinen. Når de skal reise på tur, kan de gjøre det på en bærekraftig måte. Det kan legges opp til at elever og lærere skal komme seg til skolen på en bærekraftig måte, foreslår Sinnes.

 

– Lære elevene å tenke selv

Hun mener det er på tide å tenke på hva vi trenger for å leve i fremtidens verden.

– For eksempel: Skal vi ha mindre forbruk, må vi lære oss å reparere det vi har. Kanskje vi da må lære det på skolen? Kan hver skole ha sin «makerspace» for eksempel? Altså et verksted hvor elevene kan reparere eller finne opp ting,

Sinnes mener den store didaktiske utfordringen knyttet til utdanning for bærekraftig utvikling er å formidle alvoret i problemet uten å skape motløshet. For å oppnå det er det viktig å ta utgangspunkt i handling, hvordan vi kan leve på en måte som er bærekraftig, men god.

– Hva er det gode i livet? Hvilke ting er det som gjør oss glade? Vi tenker ofte på alt vi må slutte med. Vi må snu på det, og heller legge vekt på alt som er godt og bærekraftig.

I sin bok peker Sinnes på at utdanning for bærekraftig utvikling er blitt kritisert for å være moraliserende og indoktrinerende. Hun refererer blant annet til den amerikanske professoren Bob Jickling. Han mener at en utdanning som tar sikte på å utvikle et spesielt sett med holdninger og verdier hos elever, i prinsippet er u-utdannende. Sinnes argumenterer mot Jickling i boka.

Til Utdanning utdyper hun: – Det er viktig at elevene lærer å tenke selv, men de må bli presentert for dilemmaene. Det er utrolig viktig at vi ikke blir indoktrinerende, men hvorfor er det mer indoktrinerende med sykkelparkering enn bilparkering? Og hvorfor er det mindre indoktrinerende å gå i skolekantina og kjøpe en skinkebaguette pakket i plast enn mer grønnsakbasert mat med servise som kan resirkuleres? Er det bare fordi det er noe nytt at det er normativt? spør Sinnes.

 

 

– Bærekraftig utvikling handler om mye mer enn miljø

– Lærerne må spørre seg hva bærekraftig utvikling er, og hvordan kan vi jobbe med dette ved vår skole, sier Eldri Scheie.

 

Bærekraftig utvikling handler om mye mer enn miljø, ifølge Eldri Scheie i Den naturlige skolesekken.

– Ta temaet ulv, for eksempel. Hvorfor skal ulven skytes? Det handler ikke bare om miljøhensyn, det handler om oss mennesker, om bønder som mister sauer og lider økonomisk tap. Det er en sammensatt problemstilling, forklarer Scheie.

Hun er prosjektleder i Den naturlige skolesekken, en nasjonal skolesatsing som driftes av Naturfagsenteret. Under samlingene i Den naturlige skolesekken diskuterer de ikke om vi skal ha ulv eller ikke. I stedet viser de at her må det tenkes tverrfaglig og på alle perspektivene.

Siden 2009 har Den naturlige skolesekken delt ut midler og gitt veiledning og kompetanseheving til skoler som vil utvikle og gjennomføre undervisning for bærekraftig utvikling. Totalt 600 skoler har så langt deltatt.

Gjennom prosjektet har Scheie erfart at det mest krevende når skoler skal undervise i bærekraftig utvikling, er å jobbe tverrfaglig. Derfor er dette et viktig tema på samlingene for lærere som deltar.

– Da er det viktig at de respekterer hverandres faglige tradisjoner, samtidig som de kan gi og ta litt. De må ha en felles problemforståelse i bunn. Den må lærerne i fellesskap komme fram til. Samarbeid går ikke på bekostning av fagets egenart, det kan heller være en styrke for de forskjellige fagene, sier Scheie.

På videregående trinn 1 (vg1) er læreplanene i samfunnsfag, naturfag og geografi lagt opp med stor overlapping i kompetansemål. Dermed bør det være mulig å samarbeide på tvers, mener Karoline Mihle-Koller.

– Men min erfaring, både fra egen skolehverdag og fra samlinger i Den naturlige skolesekken, er at alle har nok med sitt, sier Mihle-Koller.

Hun er regionkontakt i Den naturlige skolesekken for videregående skoler og selv realfaglærer i videregående. Hun mener en løsning kan være å legge opp til tverrfaglig samarbeid gjennom å koble disse fagene sammen når skoleåret planlegges.

– Hva slags undervisning gir best forutsetninger for å lykkes med bærekraftig utvikling?

– Erfaringer og tilbakemeldinger viser at det er viktig å jobbe tverrfaglig, utforskende og å unngå vektlegging av bare ett aspekt. Altså ikke bare tenke miljø, ikke bare det sosiale, ikke bare økonomi og så videre, svarer Scheie.

Hun legger til at også samarbeid med eksterne aktører vektlegges, det å ha kontakt med lokalsamfunnet.

– Har dere forståelse for at noen kan mene at utdanning for bærekraftig utvikling er moraliserende og indoktrinerende?

– De som mener det, har ikke fått med seg at denne undervisningen er tverrfaglig og pluralistisk, sier Scheie.

I det legger hun at problemstillingen bør tas opp, utforskes og diskuteres med tanke på ulike sider av saken. Elevene må kunne delta i demokratiske prosesser og kritisk utforske saken nærmere.

– Slik tror vi at barn og unge i større grad vil utvikle handlingskompetanse for en bærekraftig utvikling.

 

 

– Skolen må gi framtidshåp

– Skolen har en viktig oppgave med å gi barn og ungdom framtidshåp og tro på at de kan påvirke samfunnsutviklingen.

 

Det mener de pensjonerte lærerne Linda Rundquist Parr og Nina Weidemann, som er aktive i Besteforeldrenes klimaaksjon.

– Jeg tror det kan oppnås gjennom å gjøre konkrete ting på skolen: sortere avfall, registrere energibruk, lære seg å lage kjøttfrie måltider og være ute i naturen, sier Parr.

Hun bor i Nittedal og hadde anledning til å bli intervjuet i Utdanningsforbundets lokaler i Oslo sentrum.

Weidemann bor i Trondheim, men avstand er ingen hindring når moderne teknologi kan tas i bruk: med Weidemann på Skype er det som om hun er i samme rom.

– Vi snakker om framtidsfrykt og framtidshåp. Frykten er at menneskenes livsvilkår på jorda kan bli ødelagt hvis vi fortsetter som vi gjør. En annen måte å snakke om framtida på er framtidsfantasi, foreslår Weidemann.

Hun minner om at barn og unge er veldig flinke til å fantasere og drømme.

– De kan se for seg lavutslippssamfunn i framtida, på grunnlag av for eksempel solcelleteknologi. Mange av ideene kan bli realisert også. Ved å stimulere fantasi og tro på egen handling, både personlig og politisk, kan skolen bidra til å skape framtidshåp, mener Weidemann.

 

Besteforeldrenes klimaaksjon framhever ofte Grunnlovens paragraf 112, som de kaller miljøparagrafen. De mener det kan gi barn en trygghet å kjenne til paragrafen som forplikter staten til å sørge for at vi skal ha en levelig klode også for framtidige generasjoner.

– Etter at jeg gikk av, har jeg vært innom klasserom og snakket om bærekraftig utvikling, forteller Parr.

Da har hun avsluttet med paragrafen og sagt:

– Se! Dette er et redskap! De har lovet oss at verden skal bli tatt vare på.

 

 

– Forståelsen av bærekraftig utvikling må skje på de enkelte fagenes premisser

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) mener at forståelsen av bærekraftig utvikling må skje på de enkelte fagenes premisser.

 

– Den kompetansen man har som faglærer, er den viktigste kompetansen, også når det gjelder de fagovergripende temaene, mener Røe Isaksen.

– Ingen lærere har et fag som heter bærekraftig utvikling, men elementer som læreplanen skal synliggjøre i forskjellige fag, er med på å belyse temaet, sier han til Utdanning.

Han mener at den prosessen departementet har lagt opp til for fornyelsen av læreplanene vil sikre at skolene jobber mer planmessig, for eksempel med bærekraftspørsmål.

– De tre tverrfaglige temaene, bærekraftig utvikling, folkehelse og livsmestring og demokrati og medborgerskap, er viktige. De er også temaer som vil være aktuelle over lang tid. Derfor har vi sagt at de skal komme tydelig fram i læreplanverket. Jeg er opptatt av at vi sikrer at elevene får en grundig forståelse av disse problemområdene, men at det skjer på de ulike fagenes premisser. Men jeg vil minne om at det ikke er jeg som skriver læreplanene, sier Røe Isaksen.

– I Stortingsmelding 28 står det at ny teknologi og teknologisk utvikling skal være sentrale innenfor temaet bærekraftig utvikling. En rapport fra OECD viser at ny teknologi ikke er nok til å oppfylle klimamålene. Hva tenker du om prioriteringene innenfor temaet bærekraftig utvikling sett i lys av rapporten?

– Elevene skal ikke lære at teknologisk utvikling er den eneste måten å løse det på. Skolen skal også i henhold til sin formålsparagraf lære elevene forvalteransvar og respekt for naturen. Samtidig skal ikke skolen forfekte en bestemt politisk løsning for hvordan man skal løse klimakrisen. Elevene skal lære kritisk tekning og å analysere data, slik at de kan reflektere over hvordan vi skal løse klimakrisen. Det er ikke egentlig min jobb som kunnskapsminister å si hvordan.

– Ut ifra formuleringen i stortingsmeldingen kan det tolkes som en føring?

– Da er det i så fall en helt gal tolkning.

– Er det skolens oppgave å oppdra elevene til å bli miljøbevisste?

– Ifølge formålsparagrafen, ja. Og jeg er enig med skolens formålsparagraf. Men som sagt: det er ikke skolens jobb å være kanal for en bestemt måte å gjøre det på.