1000-kunstneren: Kjell Erik Killi Olsen

For rundt åtte år siden dyttet Kjell Erik Killi Olsen en rullestol rundt i Trondheims gater. I rullestolen satt hans mor. De to hilste på alle de møtte. Selv møtte jeg dem flere ganger og fikk store smil da jeg sa hei tilbake.

Den blide mannen med designerbriller er fortsatt like blid.

– Det var naturlig for meg å flytte tilbake til Trondheim da hun ble syk. Vi gikk tur to ganger om dagen etter at hun havnet på sykehjem. Vi hadde mye moro av å si hei til alle vi møtte. Vi pleide å si at de som ikke hilste tilbake, var overlegne, sier han og ler godt.

Moren døde for åtte år siden. Faren har vært død i ti år. Kjell Erik er enebarn, faren var forretningsmann som selv hadde tatt over forretningsvirksomheten fra sin far.

– Det ble nok ventet at jeg skulle ta over, men de skjønte vel etter hvert at det ikke var aktuelt.

– Ble din far skuffet?

– Muligens. Føler vi ikke alle at vi skuffer foreldrene våre?

Historisk grunn

Killi Olsens nye hjem ligger i åssiden over Vågåmo i Gudbrandsdalen. Gården han har kjøpt, er over 500 år gammel og består av 19 bygninger, deriblant et kapell. Fra gården kan en skue ned mot bygda og mot det asurblå Vågåvatn. På andre siden troner fjellene som har fått hvite hatter på.

– Er det ikke flott?

Lett i steget kommer kunstneren gående. Han har vært ute og luket nede ved kapellet. Ved tunet holder to sauer til i en innhegning, to værer lånt fra nabobonden. De kommer brekende når de ser Killi Olsen.

– De heter Brun og Grå, sier han, lener seg over skigarden og klør de raggete ursauene, som har imponerende horn.

– Man blir et bedre menneske av å omgi seg med dyr.

Han viser stolt rundt. Stue etter stue er fylt av gjenstander fra en svunnen tid. I noen av rommene er tak og vegger dekorert, i andre er de gigantiske tømmerstokkene bare. Han har fyrt opp i peisen i flere av rommene og byr på en kopp varmende te og sjokolade.

Kjell Erik liker å være vert og spør og graver. Innimellom lurer jeg nesten på hvem som intervjuer hvem.

– Så moro at moren din heter Ruth! Jeg hadde en hamster en gang, uten pels. Den het Ruth. Jeg har laget mange bilder av henne. På ett av dem er hun solbrent. Det blir man fort hvis man ikke har pels.

Mange hjem og hus

Små og store ting forundrer mannen som gjerne snakker litt med seg selv mens han går for å legge på mer ved eller rette på røsslyngen på bordet.

– Du får ikke ta bilder inne. Jeg vil ikke at hjemmet mitt eksponeres for alle.

– Har du rukket å gjøre det til ditt eget?

– Ikke helt. Det er bare to måneder siden jeg tok over her. Jeg har tatt med en del gjenstander fra huset mitt i Frankrike. Jeg har på følelsen at Kjell liker det.

Han snakker ikke om seg selv i tredjeperson, han refererer til den forrige eieren.

– Tenk så moro! Jeg er Kjell nummer to her.

Med på kjøpet fulgte flere tusen gjenstander. Her står skapsengen som kong Haakon VII sov i under urolige aprildager i 1940. I den store spisesalen henger langøkser og vitner om tiden dette var et riddersete.

– Jeg leser meg opp. Jeg vil nok bruke lang tid på å bli kjent med alt det som er skrevet ned.

Kunstneren har hatt mange hjem og hus.

– Gården min i Frankrike er over 1000 år. Jeg ser det som min oppgave å ta vare på bygningene jeg har, slik at kommende generasjoner også kan glede seg over dem. Jeg er så heldig at jeg får forvalte dem en kort periode.

Veslevoksen

Kjell Erik har arvet betydelige summer fra sine foreldre. Bladet Kapital anslo at han var god for 180 millioner kroner i 2008.

Penger vil han ikke snakke om.

– Jeg har jobbet, og jobber den dag i dag, hardt og mye. Kunst skaper seg ikke selv. Men jeg har selvfølgelig vært heldig også. Jeg har hatt mine foreldre i ryggen hvis det røynet på. Jeg ville likevel klare meg selv og har blant annet bodd i kollektiv i perioder. Det burde forresten alle prøve en gang i livet.

– Savner du søsken?

– Jeg kan ikke huske å ha savnet søsken, men å vokse opp med så mange voksne rundt meg gjorde meg veslevoksen. I konfirmasjonen min var det utelukkende voksne gjester. Men jeg fikk jo være barn også: Jeg lekte med ungene i gata og på skolen.

Trekker mot sør

Han har søkt Riksantikvaren om å få bygge om låven innvendig til atelier.

– Planen min er å skape et kunstsenter her igjen. For eksempel bodde og malte Edvard Munch her i sin tid. Nå håper jeg å kunne jobbe her også.

I Frankrike har han atelier og drar snart dit for å jobbe.

– Jeg liker å jobbe alene. Jeg har hatt assistenter, men de bør være selvstendige og jobbe med egne ting. Det blir lange dager, jeg luker litt i hagen som avbrekk. Har det helt utrolig fint. Leser. Jeg har ikke mye tid til å være sosial. Jeg har få, men gode venner.

Barndomsvennen Egil Bauck-Larssen utdyper:

– Kjell Erik er en trofast venn. Han støtter deg og husker hva du har snakket om, men han snakker deg ikke etter munnen. Jeg får ærlige meninger fra ham, han er sånn mot alle, sier Bauck-Larssen til Utdanning.

De to har kjent hverandre i over 50 år og kjenner hverandres familier og venner.

– Han har alltid vært ekstremt blid. Av og til når han ligger over her blir jeg forundret over at det går an å være så blid, til og med tidlig om morgenen.

– Han har vel mørke sider?

– Ja, bare se på kunsten hans. Men når han ringer fra Frankrike, er han alltid blid og positiv. Han har forklart meg at han ikke ringer når han ikke er blid.

Barnebarn

Bauck-Larssen har vært på besøk i Vågå og er full av beundring over Killi Olsens pågangsmot.

– Han er den rette eieren for et sånt sted. Jeg blir av og til bekymret over alt han tar på seg, i tillegg jobber han ekstremt mye. Han har utrolig pågangsmot og er full av energi, sier vennen som bor i Trondheim og som selv er en etablert kunstner.

– Jeg tror han trenger periodene i Frankrike der han jobber alene. Han gir så mye av seg selv i samvær med andre. Han ser hele mennesket. Det tror jeg han bruker i kunsten sin. Han har tort å gå egne veier og ta originale valg. Det har nok ikke alltid vært lett.

Vi sitter ved kjøkkenbordet, pyntet med store fat med frukt. Krukkene med røsslyngen som Kjell Erik har plukket, står fint til det rustikke rommet.

– Har du kjæreste?

– Nei, verken dame eller mann. Se, så fint det er ute.

Dagen før kom han tilbake fra Vilnius, der han deltok i avdukingen av en av sine skulpturer.

– Se, er ikke disse fine?

Han holder frem linkjoler i ulike størrelser.

– De kjøpte jeg til barnebarna mine. Jeg har tre stykker, jenter.

Datteren som har gitt ham barnebarna, bor i Oslo.

– Hun er en vidunderlig datter. Vi ses noen ganger i året, i sommer besøkte de meg i Frankrike.

Multikunstner

Han anslår at han har bodd utenlands minst halvparten av livet. I tillegg til mange år i Frankrike kan en nevne Marokko, Milano og Polen, men det er mange fler.

– New York var utrolig spennende. Vi var del av en ny kunstbølge. En heftig tid. Med mye makeup og en del utagerende festing.

I Store norske leksikon står det: «Killi Olsens tid på Manhattan falt sammen med den korte kunstneriske høykonjunkturen for bydelen East Village, der han både bodde og stilte ut. Nordmannen ble snart et navn i det unge kunstnermiljøet, som forløste et oppkomme av kreativ energi og la grunnlag for en egen galleriscene.»

I tillegg til å være maler, tegner og grafiker er han også skulptør. Ett av hovedverkene hans er den skulpturelle installasjonen «Salamandernatten», laget til São Paulo-biennalen 1989. De 72 mørkt patinerte og langlemmede polyesterfigurene, over tre meter høye, er gruppert tett i tett som en døende urskog. Installasjonen befinner seg i dag i Trondheim.

Stadig flere av kunstverkene har ankommet Trondheim.

– For morsarven min kjøpte jeg tilbake flere samlinger av egne verker. Det tror jeg hun hadde likt. Disse skal jeg nå gi til Trondheim, sier mannen som er født og oppvokst i trønderhovedstaden.

Tårer over Dovre

Kjell Erik har fått påvist altfor mye jern i blodet. Derfor må han hver uke dra nordover til Trondheim for å tappe blod.

– Sist satt jeg nede ved kapellet og kjente at det var her jeg ville være. Da jeg kjørte over Dovre, kom tårene. Selv om det er fint å komme til Trondheim og utpakkingen av kunsten min, vil jeg tilbake hit.

Kunsthistoriker og konservator ved Trondheim Kunstmuseum, Cathrine Hovdahl Vik, bistår Killi-Olsen og katalogiserer samlingen. Hun beskriver kunstneren som ærlig og rå.

– Han behandler flere tabubelagte emner, og kunsten hans er veldig sår. Samlingen strekker seg helt tilbake til 1970-tallet frem til i dag. En helt unik samling, har hun sagt til NRK.

– Flott at Cathrine kan bistå. Jeg har vært med på å pakke opp og forundres over ting jeg har skapt. Av og til kjenner jeg på følelsene jeg hadde da jeg skapte akkurat det og det kunstverket, sier kunstneren.

Han er nå på jakt etter en egnet tomt eller bygg som kan romme samlingen.

Et samtalesenter

– Ja, jeg skal gi alt til Trondheim, men jeg ønsker noe mer enn et galleri. Så mange kunstnere får ikke vist seg frem. Jeg vil synliggjøre dem, gi dem en arena. Et sted der jeg og andre kan kommunisere med unge mennesker. Kanskje jeg skal arrangere vorspiel med lapskaus og øl for studenter fra NTNU?

Kjell Erik Killi Olsen har et stort nettverk. Det har han tenkt å bruke når det gjelder det planlagte sentret. Han ønsker at kunst skal bli viktig for langt flere.

– Det skal være plass til flere enn meg. Gjerne kunstnere som provoserer. En må tørre litt og ville mye.

Dagen har mørknet i kveld. Kunstneren kokkelerer. Tenner tykke kubbelys, henter frem dekketøy og nyinnkjøpte linservietter.

– Min mor sa at man alltid skulle dekke med tøyservietter.

Og det blir det.

Når han kommer ned til Frankrike skal han la seg hypnotisere. Han vil kvitte seg med å ta en røyk eller fem om kvelden.

– Jeg har så mye jeg skulle ha gjort. Jeg har lyst til å bli 110 år. Skal jeg bli det, bør jeg stumpe røyken helt, sier han og tenner en sigarett.