Fra praktisk til estetisk − om å ta sansene i bruk i undervisningen

For et par år siden avsluttet jeg en doktorgrad der jeg strevde med begrepet praktisk. Praktisk undervisning, praktiske læringsformer eller arbeidsformer, en mer praktisk skole; hva betyr det, hvordan gjør vi det, og ikke minst, hvorfor?

Jeg synes ikke jeg fant noe godt svar, for praktisk viste seg å kunne dreie seg om alt fra å yrkesrette skolen til det lærer Olga sa i et intervju: «For noen er det jo praktisk at vi er i gangen og har en matte der vi skal forflytte oss, altså bruk av hele kroppen [...].» [Se note 1] Og når vi da kommer til spørsmålet hvorfor (hvorfor rulle rundt på ei matte?), så kan svaret noen ganger rett og slett være at elevene trenger et avbrekk fra klasserommet. [Se note 2] Ja, jeg vet: Dette er satt på spissen. Men der står det kanskje godt for å illustrere vanskelighetene med å forstå hva praktisk undervisning er.

Det siste året har studentene mine laget undervisningsopplegg i norskfaget med utgangspunkt i blant annet musikk og skjønnlitteratur. Dette arbeidet har økt min forståelse av betydninga av for eksempel musikk i læringssammenheng. Her har jeg også basert meg på Hetland og Lundes rapport fra 2021 som gir mange gode argumenter og forskningsbelegg for å ta i bruk sansene i læringsarbeid. [Se note 3]

Det er nå begrepet estetisk kommer inn i bildet. Begrepet estetisk har den ulempen at det gjerne blir forstått som noe som er vakkert eller tiltalende. [Se note 4] Jeg kaller det en ulempe, for hvordan eller hvorfor skal læringa jeg planlegger, være vakker?

Estetisk kan ha en annen betydning også, i alle fall etymologisk: «den kunnskap som kommer gjennom sansene». [Se note 5] Og mens vi er inne på tvetydige ord: Også ord som følelse kan ha flere betydninger. Vi kan føle en ruglete overflate med fingrene, og vi kan føle oss redde, glade, osv. Ordet berørt bærer også i seg begge betydningene; du kjenner en berøring når noen kommer borti armen din, men vi snakker også om å bli pinlig berørt.

Det å reagere emosjonelt på det du sanser, trenger altså ikke å ha utgangspunkt i noe vakkert. Det kan være stygt, skremmende eller bare «sterkt». Men akkurat der, når det gjelder emosjonene, så smelter de to betydningene av estetisk sammen. Det kan være noe du lærer ved å sanse (med øre eller øyne) som samtidig skaper en emosjonell reaksjon.

Å lære i skogen – eller i et klasserom

Poenget her er at en forbedret skole, en bedre undervisning, bør involvere sansene. Læring involverer naturligvis sansene, og i klasserommet er alle sansene i bruk. Men hva er sansene rettet mot? Det er der vi bør konsentrere innsatsen.

En elev som skal lære om fugler, og som observerer fuglen i skogen, vil ha sansene rettet mot fuglen og skogen. Han kan høre fuglekvitter, se fuglen, trær og maur, og kjenne skogbunnen under beina, lukte furu eller myr osv. Og han vil kunne høre en lærer som forteller om fuglen. Å reflektere over det man sanser, er en forutsetning for læringa.

Men verken lukter eller lyder i klasserommet har noe med fuglen å gjøre. I klasserommet vil eleven rette synssansen mot det latinske alfabetet, det skrevne navnet på fuglen, og han vil høre norsk eller latinsk språk når læreren sier navnet på fuglen. Kanskje vil han også få se et bilde, eller høre et lydopptak av kvitringen. Men ellers vil sansene fylles av klasserommet; han vil se og høre elever som hvisker og skraper stoler mot gulvet, kjenne lukt av gymbager eller appelsinen hos naboeleven, han vil kjenne temperaturen i klasserommet og et glatt underlag mot føttene.

Få elevene ut

Det å kunne rette sansene mot det man lærer, forsterker læringa. Det er derfor man heller burde gå ut og oppleve en levende fugl, framfor å bare snakke om den i klasserommet. Jeg er sikker på at dette harmonerer med erfaringer lærere har, at dette er kjent stoff. Men å legge til rette for at sansene kan rettes mot det som læres, tar tid i en travel skolehverdag.

Det tar tid å utvikle og prøve ut nye undervisningsopplegg som kan gi sansbare opplevelser, særlig om det vi ikke kan se, eller røre ved, som norsk middelalder eller grammatiske kategorier. [Se note 6] Og når det som etterspørres, er elevenes resultater av det vi kan måle (lesehastighet, tekstforståelse osv.), så er det enklere å forsvare arbeid med tekst i klasserommet enn sansemessige opplevelser, emosjoner og refleksjoner.

Men forskning støtter ideen om at læring bedres ved å bruke sansene, og da er det kanskje mulig å snu den offentlige samtalen om læring i skolen litt bort fra enkle tester?

Det å lære et fag handler i stor grad om å erobre ordene og fagbegrepene. Det å bygge et begrepsapparat henger i stor grad sammen med førstehandsopplevelser.7

Vi snakker ofte om å gi knagger som læringa kan henge på. Noen elever kommer til skolen med mange knagger; de har gått i skogen og fjellet, de vet hvordan det føles å ha god gli under skiene, eller klissete bolledeig på fingrene, de har vært på en badestrand i Syden, de kjenner kirka, moskeen og det lokale museet. De har lest, lyttet og diskutert, de har sett, smakt og tatt på verden. De er fulle av knagger vi lærere kan bruke når vi skal forklare noe nytt.

Andre elever har færre slike førstehandserfaringer bak seg og må derfor lære mer bare gjennom ord og definisjoner, kanskje hjulpet av bilder og filmer. Men når hjemmet ikke har gitt elevene de knaggene som vil hjelpe dem å bygge begrepsapparatet sitt, så må skolen ta det ansvaret.

Dette er en henstilling til regjeringa. Vi har snakket om at skolen må bli mer praktisk, og det ser ut til at den rødgrønne regjeringa fortsatt har dette høyt opp på lista, heldigvis. Men som sagt er begrepet praktisk problematisk, fordi det betyr så mye forskjellig. Det jeg oppfordrer politikerne til, er å sette som mål at elevene i større grad må få mulighet til å rette sansene mot det som læres. I alle fag. Og gi lærerne tid til å utvikle, eller videreutvikle, undervisningsopplegg med utgangspunkt i at læring, sanser og emosjoner henger sammen og kan forsterke læringa.

Det betyr at skolen må bli mer estetisk, læringa mer sansbar. Og hvis elevene får se, høre, ta på, lukte, kanskje smake på noe av det de lærer om, og hvis de kan forholde seg også emosjonelt til det de lærer, ja, så vil skolen faktisk bli mer praktisk. Bruk av musikk og bevegelse forsterker opplevelsen av å høre til og inviterer til deltakelse på mange nivåer.8

Å bruke sansene i læringa involverer elevene mer, det vil gi mer elevaktivitet.

Og vi vil slippe at noen sier at elevene må rulle rundt på ei matte fordi de trenger avbrekk og avkobling. Elevene trenger ikke å bli koblet av læringa, de trenger å bli koblet på.

Noter

1 Marit Krogtoft (2019). Praktiske arbeidsformer i norsk på ungdomstrinnet: en studie med utgangspunkt i ungdomstrinnsmeldinga: Vol. nr. 31–2019. Nord universitet, Fakultet for lærerutdanning og kunst- og kulturfag, s. 174.

2 Se også Knut Westlies kronikk i Bedre Skole 25. juli 22 (Kroppsøving – et fag for utvikling av demokrati og medborgerskap), der han innleder med å beskrive kroppsøvingsfagets tradisjonelle rolle som nettopp en pause.

3 Jorunn Hetland og Katrin Lundes rapport Nytt perspektiv på andrespråkslæring (2021) anbefales! Kan leses her: https://9pdf.net/document/z3doxl8d-nytt-perspektiv-på-andrespråkslæring-kritisk-undersøkelse-lozanov-metoden.html

4 Estetikk kan være «kvalitet som behager sansene», se https://ordbokene.no/bm/13175/estetikk

5 Etymologisk sett betyr det «den kunnskap som kommer gjennom sansene», se Eivind Tjønneland: estetikk i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 18. juli 2022 fra https://snl.no/estetikk

6 Lærer-i-rolle? Rollespill? Fortellinger? Film? Bilder? Museumsbesøk? Kunstopplevelser? Lage og smake på matretter (fra middelalderen)? Konsertopplevelser? Dans? Se også i denne forbindelse Knut Westlies kronikk, der han drøfter kroppsøving som inngang til demokrati­opplæring (i Bedre Skole 25. juli 22).

7 Se f.eks. Anne Høigård (2019). Barns språkutvikling – muntlig og skriftlig. Universitetsforlaget.

8 Se f.eks. Nora Kulsets publikasjoner, eller Natallia Bahdanovich Hanssen og Marit Krogtofts artikkel «Musikkaktiviteter i barnehagen for barn med språkvansker – noe å satse på?» I: Kunstens muligheter i spesial­pedagogisk arbeid (2022) redigert av N.B. Hanssen, R.M. Hassel, T. Haugen og M. Sæther (Universitetsforlaget).

Om forfatteren

Marit Krogtoft er førsteamanuensis i pedagogikk ved Nord universitet i Bodø. Hun har hovedfag i nordisk språk og litteratur, og har undervist i videregående skole og lærerutdanning i norsk og norsk som andrespråk. Hun har også undervist i norsk som andrespråk for flerspråklige elever og studenter, og for lærere i voksenopplæring. For tiden har hun emneansvar for Nord universitets tilbud i basiskompetanse i universitetspedagogikk.