I en tid hvor delvis inkompetente politikere skal avgjøre vår framtid, trenger vi en ny standard.

Vi trenger hopetall av ansvarlige politikerspesialister som overlater fagkunnskapen til de som har den og tar ansvar for nasjonen i kommende år. Hva skal skolen med lærerspesialisten når politikerne ikke forstår at inkompetanse ser ut til å være på de politiske arenaene?

Egen skoletid danner ofte grunnlaget for hvordan vi oppfatter skolen i dag. Det ser ut til at enhver ny regjering ønsker å sette sitt navn i margen på skoleutviklingen for å markere et spor etter seg i historien.

I denne iveren er det tydeligvis vanskelig å se at skolen endres hele tiden gjennom oppdaterte og nyutdannede lærere.

I tillegg utvikler lærerne en formidabel kompetanse gjennom egen praksis og samarbeid med andre for å utvikle skolen i tidsriktig retning gjennom faglig ansvarlighet, ikke politiske underlige vedtak som for eksempel å rydde plassen for en lærerspesialist på hver skole.

"Det kan se ut som om den enkleste måten å markere sine politiske vyer på er å angripe lærerne som inkompetente."

Lærerne viser ansvarlighet
Det kan se ut som om den enkleste måten å markere sine politiske vyer på er å angripe lærerne som inkompetente. Det er lett å falle for fristelsen til å drive sammenligninger av resultater både faglig og økonomisk.

Nasjonale prøver og internasjonale tester som viser elevenes kunnskapsnivå brukes for å begrunne dårlige resultater på grunn av lærernes innsats og manglende kompetanse.

Politikere skyter seg selv i foten gjennom dette fordi de har blandet seg inn i det lærerne er eksperter på.

"Ansvaret for resultatene ligger hos de politiske vedtakene, ikke lærerne."

I dagens situasjon kan det heller se ut som at ansvaret for resultatene ligger hos de politiske vedtakene, ikke lærerne.

Når lærerne styres på detaljnivå med stadig økende oppgaver utenom å undervise, blir handlingsrommet lite og mulighetene begrenset.

På den annen side ser det ut til at tilbud om videre- og etterutdanning faller i god jord. Tusenvis av lærere benytter anledningen til å utvikle sin kompetanse.

Lærerne viser ansvarlighet når de får muligheten til det. Slik kompetansesatsing gir resultater. Det burde inkompetente politikere også tenke over for sin egen del.

Krevende lærerutdanning
Dagens lærerutdanning er en krevende øvelse. Den femårige utdanningen ender opp i en mastergrad i et skolefaglig emne som i neste runde skal komme elevene til gode.

Denne ordningen startet opp før det var gjennomført en evaluering av forrige reform som utvidet lærerutdanningen fra tre til fire år.

Men denne ordningen fikk ikke samme store konsekvenser som den femårige masterutdanningen som regjeringen er så fornøyd med. Samtidig som oppdateringen av den avskiltede lærerstand startet som følge av politisk innspill, startet også satsing på masterfag med høye forventninger.

I 2022 slippes de store kullene fra vår moderne masterlærerutdanning løs i by og bygd. Underveis kjemper lærerutdanningene med store utfordringer. Masterutdannede lærere krever førstekompetente utdannere (doktorgrader og førstelektorer) og toppkompetanse innenfor hvert fag (dosenter og professorer).

"Det er ingen selvfølge at det utdannes lærerutdannere med erfaring fra barnehage og skoleområdet. Bare lønnsforskjellen gjør det stadig vanskeligere."

Dermed dukes det for at doktorgrader (PhD) og førstekompetanse blir det nye «must» i lærerutdanningen. Dette betyr en stor omlegging av det akademiske kravet til de som nå skal være lærerutdannere.

Det er ingen selvfølge at det utdannes lærerutdannere med erfaring fra barnehage og skoleområdet. Bare lønnsforskjellen gjør det stadig vanskeligere.

Nå er det er ikke lenger en selvfølge at de nyutdannede lærerne har møtt en lærerutdanner som kjenner praksisfeltet, selv om de har en dyp faglig innsikt.

Studenten må som tidligere selvsagt fordype seg i litteratur og fagemner, og velge sin mer eller mindre smale vei til et masteremne, godt fulgt opp av veiledning fra sine utdannere.

Selv om mange av veilederne ikke kjenner skoleverket, har de dyp kjennskap til studentenes forskningsemne. Men hva trenger praksisfeltet og for eksempel seksåringene? Og hvordan skal lærerne utvikle relasjonell kompetanse, klasseledelse og ansvar for elever med store utfordringer?

Det er lett å forstå at skolene står med åpne armer og ønsker de nye masterlærerne velkommen med sin dype kompetanse og sitt forskningsblikk.

Men mange av dem møtes av lærere med flere studiepoeng i faglig fordyping enn de har oppnådd i sin egen masterutdanning og mange flere års erfaring fra klasserommet.

Nå skal de også møte en Lærerspesialist som skal fortelle dem hvor «hunden ligger begravet».

"Nærmest som lyn fra klar himmel kommer det penger i massevis til hver skole for å skape en spesialist som skal tjene mye mer enn andre uten at det engang er fundamentert i tariffavtaler og forhandlinger."

Lærerspesialisten eller politikerspesialisten?
Regjeringen var ikke fornøyd med lærernes innsats og mente at de var så inkompetente at de måtte «avskiltes» om de ikke tok et personlig ansvar.

Selv etableringen av femårig masterutdanning tar tid for en utålmodig minister, og straks er lærerspesialisten født.

Nærmest som lyn fra klar himmel kommer det penger i massevis til hver skole for å skape en spesialist som skal tjene mye mer enn andre uten at det engang er fundamentert i tariffavtaler og forhandlinger.

Det kan være grunn til å undres på om dette vil bidra til å skape ro og kvalitet i skolesystemet. En lærer er en spesialist, burde han vite!

Når de nyutdannede fagspesialiserte masterutdannede lektorene inntar manesjen, møter de en lærerspesialist som er betalt for å vite og kunne mer. Scenariet kan minne om å slippe to hannkatter inn i samme bur. Det kan bli et interessant møte!

Kan hende at disse friske midlene til lærerspesialistutdanningen hadde satt dypere spor etter seg om de blir brukt til å utdanne flere lærere i en situasjon der det mangler titusener av faglærte?

"De samme myndighetene aksepterer likevel at våre barn like godt kan undervises av ufaglærte i hopetall."

De samme myndighetene aksepterer likevel at våre barn like godt kan undervises av ufaglærte i hopetall. Da er ikke kompetanse så nøye, og nå har regjeringen vist at penger finnes, - bare ikke politisk vilje. Det er bare klokskapen som forsvant i iveren etter å sette et merke i margen i skolehistorien.

At elevene gjorde det dårlig på nasjonale og internasjonale tester, var lærernes «feil». Ministeren mente at det må en kraftanstrengelse til, og i disse dager viser siste tall at lærertettheten i forhold til antall elever pr. lærer er blitt litt bedre. Uansett er dette godt, men om det skyldes økt kompetanse eller flere penger investert i skole, kommer ikke fram.

"Tidligere kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen ville ikke snakke om lønn i skolesektoren. (...) Som næringsminister forsvarer han høye lønninger med at det er sammenheng mellom lønn, kvalitet og kompetanse."

Tidligere kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen ville ikke snakke om lønn i skolesektoren, men overlate det til partene.

Som næringsminister forsvarer han høye lønninger med at det er sammenheng mellom lønn, kvalitet og kompetanse. Jaså? Gjelder ikke dette i lærerutdanningene og skolene?

Skolene fylles av kompetanse. Det er håp for den oppvoksende slekt. Men det er underlig at noen fremdeles vil bli lærer eller fortsette som dette.

Politisk mobbing av læreryrket er smittsomt, og det kan se ut som om lærerne får dette igjen helt inn i klasserommet og i møte med foreldre og deres advokater.

I lokalsamfunnet møter lokalpolitikere med samme innstilling og begrenser lærernes rett til å snakke om skoleforhold.

Det kan se ut som om lærere som er reflekterte, kompetente og dyktige, utsettes for trusler og revansjelystne «dommeravgjørelser» dersom de ikke følger politiske vedtatte begrensninger for lærernes frirom.

Tidligere var lærere beskyttet mot politiske hevnaksjoner gjennom en solid tilsetting. Selvsagt gjorde dette utslag både på godt og vondt, men lærerne hadde en stemme som ble lyttet til.

Nå er lærerstemmen nesten bort i samfunnsdebatten. Politikerne ansetter ledere med bedriftsøkonomiske blikk som sjangler gjennom et skoleår og frustreres over at skoleåret deler kommunebudsjettet deres i to, og som pålegger skolene og lærerne ikke å klage om noe er galt.

Det er nærliggende at holdningen til skolen gjør at lærerne er de som må bære byrdene når elever og foreldre er misfornøyde.

"Alle med politiske verv betalt av offentligheten må etterutdanne seg innenfor samfunnsfag/samfunnsvitenskap eller politiske områder med minst 60 studiepoeng, i minste fall 30."

Vi trenger en politikerspesialist
Det hjelper ikke å kalle en spade for en spade når det er andre verktøy som må til. Øverst på ønskelista står kompetanseheving. Men denne kompetansehevingen skulle også være rettet mot politikere på alle nivåer.

Vi trenger virkelig en politikerspesialist i alle politiske organer som får noen kroner mer enn de andre og som gjennom folkelig oppførsel, dannelse og saksframlegg viser at man vet hva man snakker om, samt fremtrer med forbilledlig atferd for yngre nyinnsatte politikere.

Alle med politiske verv betalt av offentligheten må etterutdanne seg innenfor samfunnsfag/samfunnsvitenskap eller politiske områder med minst 60 studiepoeng, i minste fall 30.

For å komme inn på Stortinget bør alle partier bare nominere kompetente politikere som i tillegg også har yrkesbakgrunn og politiattest, samt praktiske beståtte øvinger på demokratisk framferd, debattkultur og saklighet.

Har de ikke dette, bør de forplikte seg til å videreutdanne seg til politikerspesialist.

En liten skvett ansvarlighet og empati i tillegg ville gjort at både skolen, helsevesenet og politiet kunne fått fred til å gjøre jobben sin på en verdig og profesjonell måte.

Massevis av utdannere står klare på landets universiteter og høgskoler til å hjelpe til med kompetansehevingen. Regjeringen har vist at pengene finnes, og akademia er oppdatert!

Det kunne ført til at skolen ble utviklet av kompetente skolefolk med støtte fra kompetente politikere. Den vet best hvor skoen trykker som har den på!