Sarah Zahid: Heidi ga meg troen på at jeg kunne skrive

Det er et hjertelig gjensyn mellom Sarah Zahid og hennes tidligere norsklærer og kontaktlærer utenfor Holmlia ungdomsskole i Oslo. Seks år er gått siden Sarah gikk ut av 10. klasse her. I dag er Sarah jusstudent i Bergen, politiker i Unge Venstre og nyslått forfatter.

De to har ikke sett hverandre siden Sarah Zahid gikk ut av skolen. Men Heidi har fått med seg at hennes tidligere elev denne sommeren har debutert litterært. Det både gleder og rører henne.

Det gjør også tittelen på diktsamlingen: «La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve».

– Det er en klok tittel og en fin ting å minne seg selv på ganske ofte, sier Heidi.

– Jeg tror dette er en tittel alle kan kjenne seg igjen i, noe som kan være litt lett å glemme, sier Sarah selv og utdyper:

– Den understreker det universelle, nemlig det vanskelige ved å være menneske.

Sarah er opptatt av at hennes litterære debut ikke skal oppfattes som en bok om det flerkulturelle.

– Selv om man har en flerkulturell bakgrunn, trenger ikke det automatisk bety at man kommer med en politisk bok som handler om tvangsekteskap eller sosial kontroll. Jeg synes selv ikke jeg har lest en tekst om en flerkulturell jente med en helt vanlig hverdag, understreker hun.

Læreren får mye av æren

De 70 diktene reflekterer en glede over å vokse opp på Holmlia, blokkleiligheter fulle av søskenbarn, Bollywood-musikk, bønnerop mikset med vestlige kulturelle samtidsreferanser fra Knausgård til Chris Martin, i en selvbiografisk, leken stil.

Heidi har lest diktene og sier: – Denne samlingen leser jeg som dikt fra en ung jente som tar meg inn i hennes verden og reflekterer rundt livet. Så er det spennende å bli kjent med nye sider ved deg. Jeg blir veldig stolt.

Heidi Marianne Sveipe Bahmanyar får en stor del av æren for at diktsamlingen «La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve» ble til.

Den Sarah som begynte i åttende klasse, var veldig glad i å lese. Men skrivelysten var det Heidi som odlet frem: – Jeg trodde aldri jeg kunne skrive før jeg fikk de oppgavene Heidi ga oss, sier Sarah.

Hun husker fortsatt den første oppgaven: «Slik håper jeg at framtida mi kommer til å bli».

– Det vekket noe i meg. Selv om jeg fikk mange kommentarer i rødt, ble jeg etter hvert veldig sikker på det jeg ville fortelle. Du var litt streng, men jeg opplevde at du så hvor jeg var svak og hadde tillit til at du trodde jeg kunne forbedre meg. Dermed ble det ikke håpløst selv om det var røde kommentarer, fordi du hele tiden ga håp og så hvor jeg var god, sier 22-åringen.

– Jeg har alltid vært opptatt av å fortelle elevene mine at språk er makt. Ingen kan ta det fra dem. Har du språket på plass, kan du føle deg trygg på så mange andre arenaer. Det er kanskje ekstra viktig her på Holmlia, med 47 nasjonaliteter på skolen med ulike utgangspunkt til å utvikle seg. Det blir det viktig å vise verden utenfor. Har man begrepsapparatet på plass, står man så mye sterkere, mener Heidi.

– Digg å kunne nynorsk

To sider ved norskfaget var ikke Sarah Zahid like klar for: Sidemål og den muntlige aktiviteten.

– Det var så enkelt å søke om fritak fra sidemål. Jeg var litt kritisk til nynorsk til å begynne med, men med fire i hovedmål, fikk man ikke unntak. Det er jeg glad for i dag. Jeg synes det er digg å kunne nynorsk, sier hun.

– Og du med din poetiske klangbunn burde prøve å skrive dikt på nynorsk. Det er en sånn musikalitet i det som vil kle diktene dine godt, sier Heidi.

Diktgleden fant Sarah først i hyllene hos Deichmanske bibliotek etter videregående.

– Jeg ble ikke knyttet til lyrikken på ungdomsskolen mellom Ibsen og Ivar Aasen. Men det som skulle bli forlaget mitt senere, Flamme forlag, hadde noen diktantologier i hyllene på hovedbiblioteket som fikk meg til å tenke: «at dikt kunne være så hverdagslig, at det kunne være så sjukt 2017?»

Ett år senere hadde hun altså selv sin diktdebut.

Stille og sjenert

Den samfunnsengasjerte Sarah Zahid fikk ikke Heidi øye på i ungdomsskolen. Norsklæreren måtte jobbe hardt for å få den sjenerte, men sterke eleven på banen i det muntlige.

– Du var veldig i deg selv og delte ikke mer enn det du skrev. Jeg visste jo at du hadde det i deg og jeg ville gjerne ha det ut. Norsk muntlig er jo én av tre karakterer i norsk, og i det skriftlige ble du en sekserelev.

– Vi hadde flere fagsamtaler, husker jeg. Jeg var stille og sjenert på den tida, sier Sarah.

– Ja, jeg kunne jo ha lyst til å si «kom igjen da, Sarah», men jeg valgte nok å bruke faget ut fra kompetansemålene, det er jo måleinstrumentet mitt. I øvrig muntlig aktivitet legger jeg ikke vekt på hvor mange ganger man rekker opp hånda, men hva man kommer med, sier Heidi Marianne Sveipe Bahmanyar.

Se den enkelte elev

På videregående dukket plutselig Sarah Zahid opp som en aktiv samfunnsdebattant i Aftenpostens Si;D-spalte.

– Jeg forandret meg veldig i videregående. Jeg tror ingen av lærerne der ville kalt meg sjenert, ler Sarah.

– Ungdomsskolen var nok noen modningsår, der du fikk prøve ut et nytt terreng i deg selv. Så kan det skje mye de neste årene, bare i den overgangen der, sier Heidi.

– I hvilken grad har du gått dine egne veier som lærer, Heidi?

– Jeg vet ikke om dette skiller meg fra andre lærere, men jeg har alltid vært opptatt av enkeltindividet og å utvikle den enkeltes potensial. Målet mitt har alltid vært at alle skal få muligheten til å bli den beste utgaven av seg selv.