Til Norges lærere: tør å eksperimentere med undervisningen

Det er godt kjent at mange klager på norske skoler, men det går ikke på mobbing slik det gjorde tidligere. Nå dreier det seg om at det er for mange prøver, for lite fokus på personlig utvikling og for mye fokus på karakterer. Det har i det siste vært utallige tekster fra jenter som er lei av kroppspress, av å være toppkarakterstudenter og av å «måtte være» perfekt. Det har vært fokus på det som ligger bak depresjonen, utmattelsen og det å ikke orke å gå på skolen. Dette er et steg i riktig retning, men jeg mener at de fleste lærere må gjøre mer, blant annet gjennom å involvere seg mer i elevene, gjøre skolehverdagen mer variert og mindre fragmentert, og dermed mindre tung.

Misforstå meg rett: det er selvfølgelig utrolig mange flinke lærere i dette landet, og hver enkelt elev setter jo spesielt stor pris på noen lærere fremfor andre. Det jeg tror dagens lærere sliter med, er at de føler seg knyttet til tradisjoner. Tradisjoner kan selvsagt være bra, men de har også sine følger. De holder verdiene til den norske skolekulturen i balanse, men de gjør at lærerne er låst fast i en posisjon der de verken tør å prøve noe nytt eller høre på andres ideer om å prøve noe nytt.

En spesielt god lærer

Dette skoleåret har jeg vært velsignet med utrolig gode lærere. Noen bedre enn andre, og noen som ikke kan måle seg med resten. Jeg skriver ikke dette for å klage på de lærerne som ikke kom seg til toppen av lista mi, men for å fremheve spesielt den ene som skilte seg ut. Denne læreren har ikke bare vært nyskapende i sin rolle, men også vært mottakelig for kritikk, tatt våre ideer på alvor og vært forståelsesfull i situasjoner der ting ikke gikk helt som planlagt. Det denne læreren har utført av undervisning i norsk, har gjort meg til en mye bedre skriver – og også en bedre samfunnsborger. Jeg reflekterer mye mer over alt jeg ser, leser og hører, og er i mye større grad kildekritisk. Når jeg oppsummerer dette skoleåret og norskfaget, ser jeg hvor variert og nyskapende undervisning denne norsklæreren har gitt oss – jeg har aldri har vært med på lignende. Det har vært rart, men også spennende og gøy. Det har fått meg til å tenke over mine egne meninger, om hva jeg egentlig synes, uten å ta hensyn til hva alle andre synes.

Anonym retting

Noe av det som har påvirket undervisningen i dette faget mest, har vært at læreren har praktisert anonym retting. Det høres nok veldig skummelt ut for mange lærere, rett og slett fordi det er ukjent. Jeg har aldri hatt en lærer før som har gjort det, og det er ganske lite praktisert her i landet. Etter min mening er dette genialt, hvorfor gjør ikke alle lærere dette? Det skal jo ikke gjøres forskjell mellom elev og elev; gutt og jente; flink og dårlig, rettingen skal jo i praksis være den samme. Jeg tviler på at noen lærer kan nekte for at de en eller annen gang har gitt en elev en ufortjent god eller dårlig karakter, basert på hvem eleven er. Når en lærer ser navnet som står skrevet i hjørnet på prøven eller innleveringen, vil lærerens holdning bli påvirket, ubevisst eller ikke.

Nå er det jo selvfølgelig sånn at ikke alle lærere favoriserer, men de aller fleste gjør det, uten å tenke over det. Anonym retting er heller ikke særlig vanskelig å gjennomføre, da de fleste læringsplattformer allerede er programmert slik at anonym retting er mulig å gjennomføre på datamaskin. En annen bra ting med dette opplegget er at elevene vet at de fortjener karakteren de får.

Du som er lærer, tenker sikkert at dette eksperimentet kan gå galt. Ja, det kan gå galt, på samme måte som med alle eksperimenter. Det kan også gå bra, slik det etter min mening gjorde i vår klasse. Hvorfor ikke ta sjansen, det er jo ikke så vanskelig å bare prøve dette ut én gang. Heldigvis vet jeg at læreren har hatt støtte fra skolens ledelse, så det er jo noen som faktisk er interesserte i å prøve å gjøre måten vi retter på her i landet, litt mer rettferdig.

Samarbeidsskriving

Noe annet læreren har praktisert, har vært samarbeidsskriving. Dette vil si at under heldagsprøver, der vi i dette faget skriver tekster, har vi hatt lov til å snakke og reflektere med de andre elevene i klasserommet, samt med læreren selv. Dette kan høres ut som galskap, det reneste juks, men er det nå egentlig så dumt da? Vi har reflektert en del rundt dette i klassen, og vi ser ikke egentlig noen dårlige sider ved det, hvis vi ser bort fra kritikken det får. Du lærer bedre av å lære av andre, samtidig som du lærer bedre av å lære bort. Å dele kunnskap er ikke kopiering, dessuten leverer alle en tekst som er helt deres egen. Vi sender ikke flere avsnitt med tekst til hverandre, vi prater rett og slett bare sammen om oppgavene og gir hverandre ideer, samtidig som vi oppmuntrer hverandre. Jeg mener at dette ikke på noen måte er juks, det er bare en annen måte å praktisere en prøve på, noe jeg har funnet spennende og veldig lærerikt. Jeg er overbevist om at dette er et opplegg som kan hjelpe mange elever og studenter, ikke til å få en bedre karakter fordi de får hjelp av andre elever, men til å lære mer. I stedet for å sitte helt stille i fem timer, drikke altfor mye iskaffe og se med tomt blikk på din egen tekst så lenge at du ikke lenger klarer å vurdere den objektivt, kan du få synspunkter fra en annen elev. Jeg vet at det er mange som kommer til å si «nei, dette blir for dumt», «dette går ikke an», «dagens skole er for enkel», «curling-generasjonen får maten på sølvfat» og så videre. Hvis det er dette du som leser tenker, er mitt svar til deg: bare prøv. Det skader absolutt ingen å bare prøve det ut på neste heldagsprøve. Den anonyme rettingen og samarbeidsskrivingen går egentlig hånd i hånd. De legger grunnlag for hverandre, og de legger grunnlag for at det kun er teksten som er i fokus.

Tør å prøve!

Samarbeidsskriving er én ting, denne ideen er ganske ny. Men det fins mange andre ideer som har vært mye diskutert lenge innenfor utdanning. Det har vært snakk om å ha karakterer helt fra 1. klasse, hvilket mange land praktiserer. Fraværsgrensa er et meget aktuelt tema i dag. Vi overveier å fjerne nynorsken. Utdanning er ofte i media, likevel føler jeg som elev at lite blir gjort. Ingenting blir gjennomført. Ufattelig mange ideer blir lagt fram for så å bli lagt bort. Mange er kanskje ikke mulige å gjennomføre, men alle elever og studenter har en stemme, så derfor sier jeg: bruk den! Ønsker dere en annerledes skolehverdag med variert undervisning, så må dere jammen stå opp for dere selv og si ifra om hva dere vil, ellers blir det ingen forandringer.

Til slutt, kjære lærere, ta gjerne dette med en klype salt. Jeg hevder ikke at slike eksperimenter nødvendigvis vil forandre livet til de som deltar eller på andre måter skape revolusjon innenfor utdanning. Men jeg sier heller ikke at det ikke kan skje. Prøv å gjøre noe annerledes, prøv noe nytt. Hva som helst. Jeg kan nesten garantere deg at elevene dine vil sette stor pris på litt forandring i undervisningen. Overrask dem, få dem til å tenke nytt, eller i hvert fall få dem til å virkelig tenke. Tør å prøve!