«Vor skoles styrke har været dens lærerpersonale.»

Ved Aars og Voss skoles 25-årsjubileum i 1913 holdt Peter Christiansen Voss en festtale. Den rommer en setning som har gått igjen i program og debatter i århundrer. Som sådan har den nok vært lite mer enn en frase:

«Vor skoles styrke har været dens lærerpersonale.»

Når rektorer og skolepolitikere har uttalt slik ros lenge nok, kan det lure noen til å tro at her gir de uttrykk for troen på en usvikelig permanent styrke. Slik er det jo ikke. Det er derfor Voss siteres her. For ved hans skole satte de alt de eide og mer til inn på å sikre seg de beste lærerne.

Jeg får dårlig samvittighet når jeg minnes mine egne lærere. Dem burde da både jeg og de andre vært litt nysgjerrige på. Hva slags fagpersoner var de; hvem og hva var de utenfor skolen? Langt på vei nøyde vi oss dessverre med rykter, men da helst bare med de dårlige. De slo igjennom.

Jeg minnes et og annet ufrivillig besøk på lærerværelset; på veggene hang det mørke bilder av tilårskomne med et umiskjennelig preg av forlesthet. Hvorfor overså jeg fortiden på det stedet hvor jeg høstet gratis lærdom i fem år? Hvorfor gjorde vi det; de andre elevene var nok like uobservante.

"Hva skulle vi med dem, og de med oss?"

Jeg tror vi var like blinde som skoleungdom i alle større byer er og har vært, blinde for nær og lokal historie, med hodene bøyd over epokehefter med pensum: Antikkens guder og helter, Tredveårskrigen, Den industrielle revolusjon.

Blinde fordi det bare er sånn. Hos de aller fleste unge er umodenheten noe naturgitt og varer til siste skoledags slutt. Så i 1950–55 nøyde vi oss med ett høyst levende fortidsminnesmerke. Vaktmesteren var ingen ringere enn Henry «Tippen» Johansen, målvakt på Norges bronselag i Berlin-olympiaden i 1936.

Det utvalget av lærere som ble vårt i gymnaset, forekom oss grått og gammelt. De gikk i frakker for å beskytte seg mot krittet. Hva skulle vi med dem, og de med oss? De bar på lærebøker som kanskje var det eneste de leste.

Selvfølgelig tenkte vi ikke utelukkende på denne måten, men vår pliktfølelse var en sterkere drivkraft i det daglige enn forventning eller nysgjerrighet. Man ville gjerne bli artianer og fikk ta med seg det lille som denne heller krøkkete gjengen hadde å by på.

«Ta med seg det lille de hadde å by på»! Ja, slik tenkte jeg, jeg hadde ikke den dannelse som krevdes for å erkjenne velsignelsen i det våre fremragende lærere drev med. For fremragende, det var de. Hvis vi bare hadde lagt oss litt i selen, kunne vi ha sett det og mobilisert det monnet av ærbødighet som disse menneskene fortjente.

"Jeg fastslo at de tre årene hadde bydd på mye mas.»

Men nei. En av de siste dagene før examen artium hadde vi en uformell avskjedsstund med klassens lærere. Jeg ble utpekt til å si noen ord og tydde sløvt til den banale uskikken med å ytre tøylesløs glede over å avslutte den plagsomme skoletiden.

Jeg fattet meg i korthet og fastslo at de tre årene hadde bydd på mye mas og ikke minst «utallige longører». Jeg husker det siste fordi min sidekamerat etterpå ville vite hva longører var for noe.

Lærerne visste imidlertid hva ordet betydde. De satt oppstilt mellom kateteret og tavlen, mens jeg sto nonchalant støttet til en pult, med hendene i lommen. Uten å overlevere gaver, og uten annen takk enn noen puerile russetidsord. Så prøver jeg å takke her og nå. Men hvor mye er etterpå-takknemlighet egentlig verdt?

Kanskje finnes det en liten unnskyldning. Noen unge, kanskje til og med mange, har opplevd en skoletid hvis betydning de ikke hadde forutsetninger for å fatte der og da, men som ufortjent kan komme dem til gode senere.

Olaf Bull var elev ved Aars og Voss skole. Utenfor klassevinduet hans sto det et kirsebærtre. Lærerne likte å omtale treet som en helligdom; det var alltid det første som blomstret i hovedstaden. Så Bull skrev et dikt:

Kirsebærtræet, snehvidt til examen,
var hørt av himmelen alt, paa kryds og tvers –
og himmelen vet hvad visdoms svar det ga, men
Gud, hvor det vældet av friske, hvite vers! 

Dets levende vækst var vor! Den mørke foten
sat vi i drøm og stirret paa, som smaa –
men mindre barn kom til, og vi forlot den,
for jevnt at stige med stammen mot det blaa,
og slutte en deilig dag, der træet slutter,
i blomster og lys og luft, som voksne gutter!

Også jeg kunne beundre den trofaste skjønnheten fra mitt gymnasvindu. Men i 1969 ble treet drept av dem som reiste SAS-hotellet. Presse og lokalpolitikere ble nedrent av klager, og etter noen år bekostet eierne et nytt tre. Det råtnet på rot i 2009. Så gikk det en stund før kommunen plantet nok et tre. Denne kopi nummer to står der, litt blek, i dag – ved siden av en byste av Olaf Bull.

"Kan en interpellasjon redde en lærerstand som visstnok strever med å blomstre?"

Den siste plantingen skjedde etter at en opprørt Erling Folkvord interpellerte i bystyret. Nå spør jeg: Kan en interpellasjon redde en lærerstand som visstnok strever med å blomstre?

Vokterne av kunnskapens tre har også røtter og grener. Går det ikke an å sammenligne lærerstandens skjebne med kirsebærtreets? Kan man ikke finne en linje som samsvarer med historien om kirsebærtreet?

Treet blomstret uforstyrret i nærmere hundre år. Lærernes regime var stabilt like lenge. Det styrket seg i takt med skolens vekst på 1800-tallet og vedvarte til etter andre verdenskrig, i et videregående skoleverk uten andre organisatoriske rystelser enn linjedeling og uten andre skjellsettende hendelser enn latinens fall og realfagenes komme.

"Jeg var noe."

Da jeg ble lektor ved Arendal gymnas i 1966 og for første gang besøkte byens bokhandel, sto eieren klar: «Kan jeg være så fri å tilby Dem noe av årets nye litteratur, lektor Johnsen?», sa han og bukket nesten. Jeg var noe.

Så falt treet i 1969, og like etter falt en tradisjonsrik skoleordning. Mens man ventet på et nytt tre i St. Olavs gate, ventet lærerne på den næring, les offentlig anerkjennelse og god lønn, som skulle bære dem gjennom 1970-årenes dyptgripende reformer i grunnskole (ungdomsskolen) og gymnas (videregående skoler med en praktisk profil).

"De (...) opplevde en ny type skygge; den administrative."  

De ventet rett nok ikke i skyggen av et dystert hotell, men opplevde en ny type skygge; den administrative. Hele apparatet utenfor skolen ble forvandlet. I stedet for Gymnasrådet, som levde et fornemt, okkult liv i en leiegård i Skovveien på Frogner, kom det nå serier av råd og komiteer og med tiden et direktorat.

Anerkjennelse og lønn uteble. Det var ille å bli skyteskive straks de skjerpede kravene i skoleverket ikke ble innfridd. Verre var risikoen for å pådra seg en kronisk lidelse som heter uselvstendighet. Den har en tendens til å bre seg i takt med veksten i administrative tiltak. Men standen gjennomførte løpet. Man holdt ut.

Det ville være misvisende å si at lærerstanden har råtnet på rot i tiåret før og etter årtusenskiftet. Men hele dens jordsmonn blir nå utsatt for påkjenninger som truer med at så kan skje, akkurat som det siste kirsebærtreet risikerer å sykne hen i hovedstadens dårlige luft. Det skyldes dels hyperaktivitet fra ambisiøse maktpersoner og dels en halvblind medieverden.

La meg begynne med våre sprengkåte statsråder, la meg gå tilbake til 1997:

1 Det meningssøkende menneske
2 Det skapende menneske
3 Det arbeidende menneske
4 Det allmenndannede menneske
5 Det samarbeidende menneske
6 Det miljøbevisste menneske
7 Det integrerte menneske

Sitatet er fra Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen. Det første kapitlet redegjør for hva slags mennesker skolen bør produsere. Målet er, som vist, sjudelt. Det står 36 sider om dette menneskeidealet i planen.

Første side viser et fotografi av Kristus på korset i Ishavskirken i Tromsø. På den siste av sidene rir prinsessen, integrert, av sted på Kvitebjørn kong Valemon. Ja, de vakkert utstyrte boksidene var fengslende som et eventyr: «De unge må integreres både personlig og i samfunnslivet på en moralsk sammenfelt måte.»

Moralsk sammenfelt, sto det. Selvsagt kunne man flire av alle de nye eventyrformuleringene, både de fisefine og de sammenfelte. Det var ikke vanskelig å se at store ord rant som fett flesk nedover sidene. Og likevel, tenkte jeg, likevel ruvet det en velvillig ånd bak all innfløktheten.

Så kom jeg imidlertid til enkeltfagene, som viste seg å bli dolket i ryggen av denne planen.

Det begynte da lærernes førende representanter skrev planutkast som ble blankt avvist av ledelsen. Folk på gulvet evnet ikke å gripe intensjonene. Her krevdes én styrende hånd.

«Det viste seg da også at høringer ble over-høringer, og at planskriver etter planskriver ble overkjørt.»

Jeg husker godt all uroen som oppsto under planarbeidet. Det gjaldt både Reform 94 (videregående) og Reform 97 (grunnskolen). Jeg ble innkalt til et toppmøte om norskfaget i videregående. Alle var der, Finn-Erik Vinje, Karsten Alnæs, lederen av Landslaget for norskundervisning, og jeg. Og statsråden.

Vi ble bekymret da det viste seg at statsrådens ører ikke hadde passasjer som våre fortellinger kunne ankomme via. Gjentatte ganger sa han: «Ja, jeg vet at finnes flere her som har viet sitt liv til norskfaget. Men altså …»

Slik argumenterer en jetmaskin når den overflyr en hop med trillebårer. Det viste seg da også at høringer ble over-høringer, og at planskriver etter planskriver ble overkjørt.

Denne holdningen på departementets tinde, og denne praksis, innledet et nå tjue år gammelt raid mot lærerstandens faglige og pedagogiske status.

"Alle ni har hatt kullsviertro på administrasjon som et universalmiddel."

Siden 1990 har Norge hatt ni skoleministre. Alle ni har hatt kullsviertro på administrasjon som et universalmiddel. På den måten utgjør deres regimer en kontinuitet. Men de er eneggede også i en annen forstand. Hver for seg har de uttrykt begeistring for lærerne, ja, de har utnevnt dem til skolens viktigste ledd, akkurat slik Aars og Voss i sin tid gjorde det.

De offisielle stikkordene for vår moderne skole-statsrådstradisjon blir med andre ord to; styring og lærere. Man ser raskt at det kan være vanskelig å forene de to hensynene.

Hvor mange tiltak kan høyeste hold igangsette uten å overkjøre lærer-selvstendigheten; nerven i enhver pedagogisk gjerning?

De lengst sittende av våre statsråder har ikke mestret balansegangen. De har klamret seg til tiltakene i stedet for å respektere lærerrollen. Kroneksemplene finner vi i hver ende av tidslinjen; de heter Gudmund Hernes (1990–1995) og Torbjørn Røe Isaksen (2013-).

Den første valgte det dristigste av tiltak, han skrev nye læreplaner. Først kom Reform 94 for videregående, og senere bidro han, som helseminister, i sterk grad til ny læreplan for grunnskolen. Jeg anmeldte et sted den siste som en visjonær roman. Den megalomane teksten druknet jo i sin egen skrytfeldighet.

"Jeg så ikke den gang hvor gjennomsyret planen var av elitistisk akademisk tankegang, akkurat som tvillingplanen for videregående fra 1994."

Jeg burde slått hardere til, for jeg så ikke den gang hvor gjennomsyret planen var av elitistisk akademisk tankegang, akkurat som tvillingplanen for videregående fra 1994.

De færreste så vel klart at den planen la grunnlaget for det skolefrafallet som siden har plaget landet. Hernes’ etterfølgere ga kjøtt og blod til hans prestasjonsdokumenter.

Planer og forordninger, meldinger og innstillinger og titusen skriv – de har ikke vært tiltenkt elever og lærere flest. De stammer fra Store Ledere og er unnfanget til beste for målrettet styring av teoretiske intelligenser fra halvferdige universitetsmiljøer.

Slik er Skole-Norge blitt en verden preget av måleanordninger, rundskriv, statistikk og kontrollmani.

Torbjørn Røe Isaksen tar ikke slike jafs av skolen som sin forgjenger. Han skriver ikke læreplanromaner, men tygger i stedet på små biter – et utall biter. Også han er en strålende begavet energibunt; han lanserer tiltak på tiltak. Det må ha vært minst to hver måned siden han tiltrådte.

"Straks medier i hovedstaden påpeker problemer, rykker statsråden ut."

Straks medier i hovedstaden påpeker problemer, rykker statsråden ut. Sammen med landets største byråkratimaskin, Utdanningsdirektoratet, tilbyr denne velmenende unge mannen tiltak mot alt, mot mobbing, karaktersvikt, matteangst, foreldreforsømmelser, overvekt, fagfordelingsubalanse, barnehagespråkmangler, forskjellsbehandling, rektorfadeser, klasseskille, lesevegring, entreprenørskapsforsømmelse, skrivesperrer, dårlig kosthold og pengenød.

Slik kunne man fortsette å ramse opp minst femti enkeltelementer, med andre ord nok til minst ett nytt tiltak per uke.

Her bør det påpekes at Røe Isaksen på ingen måte overser lærerne. Han vier dem to fikse sideblikk.

Etablerte lærere som er i arbeid, må ut og lære mer. De som vil inn på lærerskolen, må erobre matematikken.

«Hvordan skal man ellers kunne forstå at årslønnen deres utgjør halvparten av en ingeniørs og tredjedelen av en leges?"

Hverken lærere eller studenter holder med andre ord mål. I fjor lot Aftenposten en tenåring føre an i hylekoret. Avisen utropte henne til vinner av en skrivekonkurranse for ungdom og trykket teksten som kronikk.

Der kunne leserne få bekreftet den innsikten som folk flest har med seg fra egen skolegang: Lærerne er så dumme at. Ja visst; hvordan skal man ellers kunne forstå at årslønnen deres utgjør halvparten av en ingeniørs og tredjedelen av en leges?

Lunkenhet til lærerstanden er et både uttalt og uuttalt fenomen i vårt politiske miljø. Styringsgalskapen til ni statsråder har modnet denne holdningen.

Skepsisen overfor lærere ligger ikke lenger bare og ulmer bak en tilsynelatende velvillig nasjonal og kommunal fasade. Med tiden har den fått sprengstoffs styrke. Den eksploderer riktignok ikke, men vokser i målrettet indre kraft for hvert statsrådstiltak.

Dermed synker lærerdekningen, og rekrutteringen står i stampe. Yrket i tradisjonell forstand er etter alt å dømme på vei ut.

Jeg har ikke sett en eneste skoledebattant som har påpekt det åpenbare, bortsett fra Kristin Clemet. Som skolestatsråd var hun i sin tid en ivrig målstyringskarakterløfter. Det vil si at hun i likhet med etterfølgerne var herjet av angst for PISA-undersøkelsenes negative desimaler og omskapte skolene til kamparenaer.

I fjor uttalte hun imidlertid følgende til Aftenposten: «Jeg lurer på om vi går i en liten felle når vi tar for gitt at det er mulig og skal være et mål å trekke alle gjennom en 13 års skolegang.»

13 år? Hvorfor kunne det ikke være nok med sju? Da ville vi forhåpentligvis ha mange nok lærere om tjue år, lærere som kunne utdannes, etterutdannes, veiledes, kurses, rapport-belegges, oppfølges, struktureres, innføres, sosialiseres, spesialiseres, veies og i det hele tatt tilføres nok impulser til å oppgi sin selvstendighet for godt.

" ... statusen kan synes svekket i offentligheten takket være ensidige mediers jakt på svart-hvitt,"

Men der er vi heldigvis ikke enda. For lærerstanden er et kirsebærtre; et tre som kommer igjen og kommer igjen, av egen kraft.

La gå at statusen kan synes svekket i offentligheten takket være ensidige mediers jakt på svart-hvitt, mest det første. Man tilbyr leserne én fast daglig spalte med forfall og undergang, og så, én gang i måneden, et oppslag om en superlærer som heter Tjora, den eneste som ikke ligger der med brukket rygg.

"Kan det hende at jeg er i ferd med å begå samme feil som i min egen elevtid?"

Jeg holdt på å gå i den samme mediefellen selv, men ble korrigert av en datter. I Oslo har hun og mannen ett barn på barnetrinnet, ett i ungdomsskolen og ett i videregående. – Hvordan går det med dem, spurte jeg forleden, – synes de det blir for ille på skolen om dagen?

Svaret kom prompte: – De har det aldeles utmerket! De eneste gangene de manner seg opp til å si noe negativt, er når du haler og drar i dem for å få stoff til en eller annen elendighetsbeskrivelse.

Touché!

La meg nevne at ingen av de tre elevene er dydsmønstre, og at de alle sokner til østkantskoler. Så jeg legger meg dette familiære vitnemålet på sinne:

– Kan det faktisk hende, sier jeg høyt, – kan det hende at jeg er i ferd med å begå samme feil som i min egen elevtid – at jeg undervurderer lærerne fordi jeg blendes av markskrikeriet fra departement og media og helt overser den banaleste av sannheter? Den sannhet, nemlig, at lærerrasen er liv laga uansettet? Uansett!

Et tre kan visne, og et styringsapparat kan forvitre. Men en lærerstand kan hverken visne eller forvitre, ganske enkelt fordi den består av lærere.

• Egil Børre Johnsen er dr.philos., pensjonert lektor og forsker