Om et mulig lovforslag om et nasjonalt forbud mot ansiktsdekkende plagg i utdanningssituasjoner

Uttalelsen kom etter anmodning fra Kunnskapsdepartementet, som ønsket en vurdering av et nasjonalt forbud som rettet seg mot «personer som bruker nikab og burka, og mot personer som dekker ansiktet tilnærmet helt på en annen måte», jf. JDLOV-2016-6700. Det er viktig å presisere at hijab, som dekker håret og halsen, men ikke ansiktet, ikke vil være omfattet av et mulig forbud. Et eventuelt forbud vil rette seg mot både ansatte i utdanningsinstitusjoner og barn/elever/studenter.

Det er ikke første gangen Lovavdelingen, som er et juridisk ekspertorgan for regjeringen og sentralforvaltningen, har vurdert om et mulig forbud mot ansiktsdekkende plagg i utdanningsinstitusjoner vil være i strid med utøvelse av religionsfriheten. Lovavdelingen behandlet spørsmålet i 2007 da det var tale om å innføre et forbud mot ansiktsdekkende plagg i ordensreglement for skolene og voksenopplæringssentrene i Oslo kommune. Problemstillingen dukket også opp da Lovavdelingen tok stilling til om et forbud mot hijab på norske skoler ville være i strid med religionsfriheten, noe som var usikkert.

Lovavdelingen har vurdert om et nasjonalt forbud strider mot bestemmelsene om religionsfrihet. Religionsfriheten er en menneskerettighet og er blant annet hjemlet i Grunnloven § 16 og den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 9.

Det første spørsmålet Lovavdelingen vurderte, var om bruken av plaggene kan anses som utøvelse av religion. Lovavdelingen konkluderte med at religionsfriheten omfatter retten til å bruke ansiktsdekkende plagg.

Som grunnlag for å gjøre inngrep i retten til å bruke ansiktsdekkende plagg, ble det vist til Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD)s avgjørelse S.A.S mot Frankrike (EMD-2011-43835). Lovavdelingen tolker den nevnte avgjørelsen dit hen at EMK art. 9 hjemler en vid adgang til å forby ansiktsdekkende plagg på offentlig sted, såfremt forbudet er begrunnet i hensyn som omfattes av «andres rettigheter og friheter».  EMD slo i avgjørelsen fast at hensynet til sosial interaksjon og behovet for å kunne leve sammen i et samfunn faller inn under «andres rettigheter og friheter» etter EMK art. 9.

Hensynet til sosiale interaksjonen i skolen, herunder samhandling og kommunikasjon, ble særlig fremhevet av Lovavdelingen som en begrunnelse til å gripe inn religionsfriheten. Dette gjelder særlig dersom det er undervisningspersonalet som bærer plagg som nikab og burka. Lovavdelingen viser blant annet til problemer som kan oppstå for elever ved gruppearbeid og i samspillet med andre elever og studenter i friminutter og pauser.

Lovavdelingen konkluderte med at et forbud mot bruk av nikab og burka, begrunnet i hensynet til å sikre sosial interaksjon, læring og kommunikasjon, ikke strider mot EMK art. 9.

Det legges til grunn at et slikt forbud også med all sannsynlighet vil gjelde for private utdanningsinstitusjoner, på tross av mangel på rettspraksis på området. De samme hensynene som gjør seg gjeldende for forbud i offentlige utdanningsinstitusjoner, gjør seg gjeldende for de private.

Lovavdelingen vurderte også hvorvidt et nasjonalt forbud vil krenke andre menneskerettigheter, som retten til privatliv og ytringsfriheten. Lovavdelingen konkluderte med det ikke er holdepunkter for at et forbud vil være i strid med de nevnte menneskerettighetene. Heller ikke hensynet til barnets beste etter barnekonvensjonen ble ansett for å forhindre et forbud mot bruk av ansiktsdekkende plagg. Det samme gjelder for Grunnloven. § 16, som ikke anses for å strekke lenger enn det EMK gjør.

Da gjenstår det å se om det faktisk vil komme et lovforslag om et nasjonalt forbud mot ansiktsdekkende plagg i utdanningssituasjoner og om en slik lov vil bli brakt inn til rettsapparatet.

• Henriette Cecilie S. Breilid er advokatfullmektig i Raugland Advokatene