Norske og canadiske lærere utvikler bedre matematikkundervisning

NORCAN, det treårige prosjektet samarbeidsprosjektet mellom Norge og Canada går inn i sitt siste år, og resultatene begynner å komme. Mona Røsseland hadde opprinnelig ansvar for å støtte prosessene ved de tre norske skolene som er med i prosjektet, men etter hvert har arbeidet hennes i like stor grad blitt å dokumentere og forske på det som har skjedd.

– Utdanningsforbundet ville at deltakerne skulle skrive logger, slik at vi kunne dokumentere eventuelle effekter. Disse loggene har vist seg å bli svært verdifulle for oss, særlig ettersom vi nå vet hva lærerne tenkte også før prosjektet startet. En lærer kommenterte for eksempel: «Jeg skjønner ikke hvordan vi skal kunne involvere elevene i dette!». Bemerkningen var ganske typisk for holdningen da, senere holdningene endret seg betraktelig, sier Røsseland.

Etablering av matteråd

Canadierne ble svært inspirert av den norske formen for elevråd, særlig når de hørte en av elevrådslederne fortelle om dette. En av de canadiske deltakerne ble så entusiastisk at da han kom hjem, så etablerte han straks noe han kalte et Math Council ved skolen sin. Dette er et matteråd, der elevene kan gi råd til lærerne sine, for eksempel: Hva er det som fungerer i matteundervisningen?

Denne videreutviklingen av elevrådsideen, gikk så tilbake til Norge igjen, med det resultat at matteråd er blitt etablert ved alle de tre prosjektskolene. Røsseland forteller at en av elevene i matterådet fikk en aha-opplevelse når det plutselig var noen som spurte: «Hvordan lærer du best?» Det hadde hun aldri blitt spurt om før, og det hadde hun aldri tenkt over før.

Et annet eksempel på ideer som vandrer frem og tilbake var bruken av None Permanent Vertical White Board. Canadierne var imponert over teknikken der norske elever samarbeider om matematikk på hvite tavler som henger på veggen med tusjer som lett kan viskes bort. På den måten kan læreren raskt se nøyaktig hvor man er i prosessen. Canadierne hentet hjem teknikken for å prøve den ut, men ble overrasket over at denne arbeidsmetoden, som de hadde plukket opp i Norge, opprinnelig var utviklet i Canada. De hadde altså gått over bekken etter vann.

Gjensidig speiling er fruktbart

– Vi har lært mye om oss selv ved å speile det norske og det canadiske systemet mot hverandre, sier Røsseland. Og hun slår fast, litt ubeskjedent, at vi har kommet mye lenger i matteundervisningen en man har gjort i Canada.

– Faktisk er vi ganske gode på matteundervisning her i landet. Vi har kommet langt i å innføre nye undervisningsmetoder med høy grad av elevinvolvering, mens man i Canada fortsatt mange steder har en stor grad av lærerstyrt undervisning der elevene er mer passive utenom oppgaveløsning, sier hun.

Samtidig er canadierne kommet langt når det gjelder organisert skoleutvikling, og det å få lærere til å forske på egen undervisningspraksis. Hvert år får lærerne et aksjonsforskningsskjema der de må beskrive hvilken deler av sin egen undervisning de velger å undersøke nærmere det neste året med tanke på forbedring. Dette blir samlet inn og fulgt opp av skolens ledelse.

Rektor Marianne Haagensen ved en av prosjektskolene, Børresen ungdomsskole i Drammen, legger i tillegg vekt på at de canadiske elevene har kommet lenger når det gjelder literacy innenfor matematikk. De må i mye større grad skrive, bevise og forklare gjennom føring av journaler. På den måten blir de langt flinkere til å beskrive sin egen måte å tenke på enn det norske elever vanligvis er.

Vurdering

En felt som har kommet stadig sterkere inn i løpet av prosjektet er vurdering. Prosjektskolene har tonet karakterer kraftig ned. Og når elevene tar en prøve, så vil de ofte få den tilbake for å kunne jobbe videre med den. Karakteren får de først etter andre innlevering. Elevene jobber mer i grupper, man gir åpne oppgaver og legger mer vekt på problemløsning.

– Alle elever har alltid en læringspartner, og hvis en elev rekker opp hånda med spørsmål, så sier alltid læreren: «har du spurt læringspartneren din?» Jeg kaller det «kognitiv kondis», man må la elevene stå i problemene i en lengre periode for å få til læring. Det motsatte er når læreren straks går gjennom problemet og gir eleven løsningen, sier Røsseland.

Et kapittel for seg er den norske måten å praktisere muntlig eksamen på. Canadierne har ikke hatt noe tilsvarende, og når de så hvordan dette blir praktisert i Norge, så tok de ideen hjem og fikk delstaten Alberta til å adoptere det norske systemet umiddelbart.

– For Alberta innebar dette en virkelig systemendring. De bevilget straks penger for å utvikle en muntlig eksamen i matte, og dette skal nå prøves ut i hele delstaten, sier Røsseland

Av og til en én ekstra time nok

Mona Røsseland er entusiastisk med hensyn til samarbeidet, men kan også fortelle om motgang underveis.

– Vi opplevde en treg start. Mens forskere og skolefolk som hadde besøkt Canada var svært entusiastiske, og ville komme i gang, så tok det tid å få med alle lærerne på skolene. Dessuten var det et problem noen steder at lærerne delte seg i to lag, de som arbeidet med prosjektet, og de andre, sier Røsseland. Å få med hele skolen ble en utfordring. Løsningen var, som så ofte før, tid og struktur til samarbeidet. Det som skapte endring av å sette av én time per uke der man skulle samarbeide om matematikkundervisningen.

– Denne ene timen skulle vise seg å bli avgjørende for skolenes utvikling, sier hun.

Imponert over norske skoler

Stephan Murgatroyd er canadisk forsker, og forteller at han er imponert over de norske skolene.

– De bruker 45 minutter på å undervise det jeg ville brukt 18 minutter på, sier han.

– Er du sikker på at det er så bra da?

– Ja, det dreier seg om dybdelæring, om å gi seg tid til å gå inn i problemstillingene, å lære på en grundigere måte. Jeg syns det er imponerende hvordan dere gjør det i Norge!