Fra nederlag til mestring for synshemmede Erlend

Gode hjelpere er en undervurdert ressurs i arbeidet for økt inkludering og mangfold. Det er en gave å møte noen som ser og anerkjenner oss som vi er. I denne artikkelen belyser vi hvordan det å «se» andres behov og strekke ut en hjelpende hånd kan få uvurderlig betydning. 

Vi vil i tillegg til å fortelle Erlends historie også illustrere dette med å trekke inn eventyret om Dumbo som ble ertet for sine store ører.

Fortellingen om elefantungen Dumbo

Har du hørt historien om elefantungen Dumbo med de store ørene; han som ble utsatt for daglige krenkelser fra de andre elefantene i sirkuset? I generasjoner har mennesker hatt stor glede av denne fortellingen. Vi tror det er fordi den setter søkelys på hvordan vi med støtte fra gode hjelpere kan snu det som ser ut som en mangel eller «feil», til noe positivt.

I eventyret om Dumbo benyttet han ørene sine på en måte som til slutt gjorde at han høstet stor ære. En elefant kan jo ikke fly. Den tanken utfordrer fantasien, men fortellingen om Dumbo viser oss at også utrolige ting kan skje.

Eventyret om elefantungen Dumbo er skrevet av forfatterne Helen Aberson-Mayer og Harold Pearl og kom ut i 1939, men den ble raskt fanget opp av Walt Disney. Historien er i dag mest kjent gjennom Walt Disneys to tegnefilmer fra henholdsvis 1941 og 2019. 

Filmen handler i korte trekk om en elefantunge som har kolossale ører – så svære at han blir mobbet og får navnet Dumbo, det vil si «dumming», av de andre sirkuselefantene – som om fornuften sitter i ørene! På tross av morens kjærlighet og sterke innsats for å beskytte Dumbo mot andres ubetenksomme kommentarer blir han daglig plaget.

Vi trenger alle gode hjelpere på livets vei (Fugelli, 2015), og Dumbo får etter hvert hjelp av en mus og en kråke, som lærer ham å fly. Slik ender antihelten Dumbo opp som sirkusartist med stor suksess.

Erlends fortelling

Som i dyreverdenen skal det ofte ikke store avviket til for at også mennesker kan bli møtt med skepsis fra omgivelsene. Det som skiller seg fra «normalen», kan for noen være vanskelig å forholde seg til. De tar avstand fra det og kan gjerne også si ifra hva de tenker. Det kan skje i møte med kortvokste personer, mennesker med cerebral parese eller andre synlige fysiske kjennetegn eller personer med hvit stokk, slik som Erlend fikk oppleve.

Erlend er en synshemmet elev på sjuende trinn. Han er født med albinisme (se sluttnote 1), noe som gjør at han mangler pigmenter i hud, hår og øyne. På grunn av dette er han sterkt svaksynt og bruker hvit stokk. Han er også lysømfintlig og liker å bruke filterbriller både inne og ute uansett vær. Erlend synes at han da får best nytte av synsresten sin, fordi filterbriller gir økt kontrast for den som lett blir blendet.

Erlends mamma

Da Erlend var yngre, husker han at folk, og særlig barn, påpekte utseendet hans. Han husker at han følte seg annerledes, og at han ble såret når fremmede snakket om ham og ikke til ham – som om synshemmingen hadde noe med fornuften eller språket hans å gjøre? 

Ubeskjemmet kunne de spørre Erlends mor, når de to var ute sammen, hvorfor huden og håret hans var så lyst? Noen var også interessert i hvorfor han hadde «solbriller», til og med inne i butikken? 

Da han var veldig liten og skulle lære å bruke hvit stokk, kunne Erlends mor få spørsmål om det kunne være nødvendig og forsvarlig at han «veivet rundt med en pinne», han som var så liten? De lurte på om han ikke da lett kunne falle og slå seg, eller slå til noen andre med den.

Moren til Erlend var klok, og hun svarte bestandig rolig og tålmodig på spørsmålene som kom. Hun forklarte både det med albinisme og mangel på pigment, og at det er fint for Erlend med filterbriller, som ser ut som solbriller, slik at han ikke så lett blir blendet. Hun forklarte også poenget med å bli vant til å bruke hvit stokk tidligst mulig. «Du forstår, stokken fungerer som Erlends forlengete pekefinger», forklarte hun. «Den kompenserer litt for at han ikke ser så godt. Da kan Erlend isteden kjenne med stokken hvordan ting er.»

Erlend husker godt at han ikke likte denne utspørringen. Han opplevde at andre var opptatt av at han var annerledes og «feil». Samtidig lærte han – med moren som modell – å respondere på andres oppmerksomhet rundt sitt handikap med åpenhet, ro og fatning. 

Erlends mor gjorde også noe annet smart etter hvert som han ble litt større. Hun oppfordret de som lurte på ting, til å spørre Erlend direkte, slik at han fikk mulighet til å svare for seg selv. Dermed lærte han å være åpen på en naturlig måte, og som skolegutt var Erlend utadvendt og sosial.

Erlends hjelpere

Erlend var på alle måter en ressurssterk elev, noe flere lærere visste og støttet ham på. Foreldrene hadde tidlig fått god informasjon fra PP-tjenesten og Statped om hvordan de skulle takle Erlends synsnedsettelse. De hadde også laget en plan for skolestarten og hatt god dialog i forkant med skolen Erlend skulle begynne på. 

Lærerne og foreldrene hadde vært på kurs, og sammen hadde de laget en plan for både faglig og sosial oppfølging. Det var viktig for foreldrene at Erlend fikk oppleve et klassefellesskap.

Gymlæreren

I gymtimene hendte det ofte at alle elevene i klassen fikk bind for øynene (blindfold), fordi de skulle øve på å ekkolokalisere (se sluttnote 2). Det var noe Erlend hadde øvd på siden han var liten, og her kunne han briljere med sine kunnskaper og ferdigheter. Han kunne lokalisere hvem som helst hvor som helst i gymsalen. Medelevene hans ble imponert og ville også lære å orientere seg og navigere som flaggermus og delfiner. 

Erlend beskrev og forklarte og satte dem i gang med å øve og ga dem oppmuntring og ros når de klarte å løse oppgavene. Han lærte villig bort sine kunster. Det hendte også ofte at gymlæreren hentet fotballen med en innebygd bjelle og delte klassen i to lag. Da ville «alle» være på Erlends lag, fordi de visste at når de selv spilte fotball med bind for øynene, var det han som var lagets toppskårer. Erlend hadde øvd i mange år på ekkolokalisasjon og orienterte seg raskt og effektivt etter lyden av ballen, og han hadde til enhver tid full kontroll på hvor målet var plassert i rommet.

Sjakktreneren

På fritiden spilte Erlend sjakk i den lokale sjakklubben. Her fikk han god bruk for sin godt utviklete orienteringsevne, og han ble tidlig en habil sjakkspiller. 

Inspirert av Erlends evne til mental orientering og oversikt over egne og motspillerens brikker på brettet arrangerte sjakktreneren turnering med bind for øynene en gang i året. Treneren mente det var en stor fordel for de seende spillerne å gjøre seg mindre visuelt avhengige av sjakkbrettet, fordi de da utviklet økt kreativitet i spillet og kunne reagere raskere i hurtigsjakk og lynsjakk. 

Erlend beskrev hvordan han kunne «se» situasjonen på brettet mentalt, og beskrev smarte måter å utvikle slike evner på.

Mors kjærlighet

I fortellingen om Dumbo er avviket så synlig at ingen kan unngå å legge merke til hans store ører. I fortellingen er det tydelig at hans mor, Mrs. Jumbo, elsker ham for den han er. Hun gjør ikke noe vesen ut av ørene hans, og det er bare i møte med elefantsamfunnets «standard ørekrav» at dette blir et problem. 

Handlingen i fortellingen er lagt til et sirkus der en kanskje kunne forvente at annerledeshet ble sett på som en ressurs? Bak fasaden er det likevel ikke slik. Også der er det trange rammer for hva de andre elefantene definerer som innenfor og utenfor normen. Det er streng justis i elefantflokken.

Tilsvarende mekanismer finnes også i menneskeflokker. Ulike litterære tekster, og kanskje i særlig grad eventyr og fabler, gir oss ofte det skrittet til siden og synsvinkelen som gjør at vi kan observere og forstå ulike mekanismer bedre, for eksempel det med utestenging og utenforskap.

En mor som elsker sitt barn, er ofte blind for andres påpeking av feil og mangler ved barnet. Mrs. Jumbo elsker barnet sitt ubetinget, men selv om hun øser kjærlighet over Dumbo, greier hun ikke å bygge opp selvbildet hans som vern mot de andre elefantenes erting og trakassering. Dette bekymrer mammahjertet, og hun ser barnets tårer over uforskyldt å bli eksponert for andres ubetenksomhet og misnøye.

Dumbo får etter hvert rollen som klovn i sirkusteltet, en rolle der han skal feile for å få andre til å le. Denne rollen passer han ikke til, og den gjør Dumbo ulykkelig. Ikke kan han være i verden slik han er, og han blir ulykkelig av den rollen han tildeles. Mange barn med funksjonsnedsettelse kan kjenne igjen denne følelsen (Grue, 2021). I fortellingen om Dumbo ekskluderer han seg selv ved å gjemme seg. Men en dag folder Dumbo ut de store ørene sine, og da oppdager han at han kan fly.

Gjennom andres vennlige dytt og en hvit løgn oppdager Dumbo sin styrke. Det som har vært til plage for ham før, er nå transformert til styrke. Ørene er så store som de er, fordi han skal bruke dem til å fly med. Ørene blir dermed en fordel for ham! Det er en mening med dem, en mulighet som har ligget der hele tiden, men som han ikke i sin villeste fantasi har kunnet forestille seg. Dumbo har nå endelig fått troen på seg selv!

Ekskludering

Dumbo reagerte på utenforskap med selvekskludering. Han trakk seg bort fra det sosiale livet av frykt for å bli ekskludert (Portes & Rumbaut, 2006; Valenta, 2008). Det å bli ekskludert oppleves så vondt og uutholdelig for den enkelte at vedkommende heller ubevisst eller bevisst ekskluderer seg selv – før andre får sjansen til å gjøre det. Resultatet blir egentlig det samme, og den som (selv)ekskluderes, blir ensom og må greie seg selv. 

Ensomhet er et av samfunnets største problemer, hevder psykolog Peder Kjøs (Kjøs, 2020). Det å ikke få være en av flokken og ikke ha tilhørighet oppleves som vanskelig. Spesielt er dette sårt for barn. I undersøkelser kan barn fortelle at det viktigste på skolen er å ha venner (Kermit, 2018). Fugelli sier noe tilsvarende når han snakker om flokken vår – at det viktigste i livet er å ha tilhørighet til en flokk der vi får lov å være noe for andre (Fugelli, 2015).

Så hvordan kan vi vite om et barn ekskluderer seg selv? Hvis vi observerer at et barn trekker seg unna andre barn i gruppesammenheng eller i friminuttet, kan det være et signal som er verd å undersøke. Og ikke minst er det viktig å snakke med barnet det gjelder.

Erlend skiller seg også ut fra «mengden» med et litt særegent utseende, filterbriller og sin hvite stokk. Tidlig følte også han på en utilstrekkelighet. Jan Grue, som selv har en fysisk og synlig funksjonsnedsettelse, påpeker at det å føle på egen utilstrekkelighet fordi en er annerledes enn andre, kan være en utrolig vond opplevelse for den det gjelder (Grue, 2018).

Som Dumbo har også Erlend en tigermor som alltid har gått i bresjen for ham. Hun var også en klok mor som møtte spørsmål og kommentarer om Erlends utseende og synsvansker med stoisk ro og tålmodige forklaringer. Med moren som trygg modell lærte Erlend å bli trygg på egen identitet som funksjonshemmet. Han ble den i sin flokk som ikke bare trengte noe ekstra selv, men som også hadde noe ekstra å tilby andre.

Dagens prestasjonssamfunn

Fortellingen om Dumbo er skrevet i en annen tid – en tid som for lengst er forbi. Likevel er det trekk i fortellingen som kan gi oss noe å tenke på i dag. Både i skolen og i det norske samfunnet jobbes det for å få til et inkluderende fellesskap. Likevel faller mange både barn, voksne og eldre utenfor og opplever dermed utenforskap. 

Forskere har laget et utenforregnskap og har beregnet hvilke kostnader og konsekvenser dette har for oss som samfunn. En beregning viser at 20 prosent av 25-åringene verken går på skole eller er i arbeid (KS, 2021). Dette er urovekkende.

Dumbo kan gi oss en mulighet til å forstå hvordan det å ikke bli akseptert rammer selvfølelsen hardt, og hvordan vi er helt avhengig av å ha noen som hjelper oss, når vi selv ikke ser en vei ut av vårt uføre.

Gode hjelpere trenger vi alle. Slik er det med Erlend også. Han har store planer for høyskoleutdanning og fast arbeid etterpå. Han vet at unge med funksjonsnedsettelser har lavere gjennomføringsprosent i videregående skole og høyere utdanning (Knudsen, 2021). Erlend leser med interesse FNs bærekraftsmål, og han liker at utdanning og arbeid blir fremstilt som veien videre, og at visjonen er at i 2030 skal dette være oppnåelig for alle (FN, 2015).

Det formelle og virkeligheten

En annerledeshet, som en funksjonsnedsettelse fører med seg, kan bli et problem i møtet med samfunnets normer og krav. Det er noe fortellingen om Dumbo og Erlends historie viser. I samfunn der det er godt tilrettelagt for annerledeshet og mangfold, vil det som ellers kan være en barriere, utlignes. 

Heis og tilrettelagte trapper, ramper og fortau uten kanter, trinnløse busser og tog og trikker for rullestolbrukere er eksempler på hvordan fysisk tilrettelegging kan bryte ned barrierer og gjøre offentlige «rom» mer tilgjengelige for alle (Skarstad, 2019). Teksting av film og video og tegnspråktolk i skole og på jobb kan fremme likeverdig deltakelse for hørselshemmede og døve, og ledelinjer og synstolking kan gjøre deltakelse enklere for synshemmede (Statped, 2021).

Til tross for et betydelig arbeid for inkludering, både internasjonalt og nasjonalt, har Norge likevel en vei å gå før vi kan si at vi oppfyller målet om likeverdig deltakelse. Fortsatt kan foreldre til skolestartere oppleve at deres barn blir tilbudt en annen skole enn barna i nabolaget, fordi skolen ikke er tilrettelagt for eksempelvis rullestolbrukere (Knudsen, 2021).

Norge har skrevet under på FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (Barne- og familiedepartementet, 2013). Kjersti Skarstad (2019) hevder at funksjonshemmede har vært, og er, utsatt for mer omfattende og mer alvorlige menneskerettighetsbrudd enn personer uten funksjonshemminger.

I 2008 fikk vi lov om diskriminering og tilgjengelighet i Norge. I § 1, om formålet til loven, står det:

"Lovens formål er å fremme likestilling og likeverd, sikre like muligheter og rettigheter til samfunnsdeltakelse for alle, uavhengig av funksjonsevne, og hindre diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Loven skal bidra til nedbygging av samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer og hindre at nye skapes."

Loven skal altså både sikre at ingen blir diskriminert, og arbeide for nedbygging av samfunnsskapte barrierer.

I 1994 kom det som regnes som det offisielle grunnlaget for inkludering, den såkalte Salamanca-erklæringen (UNESCO, 1994). 92 stater hadde som mål å komme med en erklæring om hva som måtte til for å oppnå inkluderende opplæring. Det vil si at skolen skal være for alle – og spesielt for de som trenger spesialundervisning. Salamanca-erklæringen viser blant annet til at det ikke er nok å ta ulikhet i betrakting, man må også handle med hensyn til disse ulikhetene. Sammenlignet med mange andre land i verden ligger Norge langt fremme med tanke på inkluderende læringsfellesskaper som visjon.

I NOU 2003: 16 (s. 85) er det slått fast:

"En inkluderende skole stiller store krav til skolen. I den tradisjonelle skolen har spørsmålet vært; Hva er galt med eleven? Når en elev ikke lærer som forventet bør heller spørsmålet være: Hva er galt med skolen?"

Det nye kapittel 9 i opplæringsloven, også kalt barnas arbeidsmiljølov, trådte i kraft 01.08.2017. Det gir elever eksplisitt rett til å bli hørt når de opplever at læringsmiljøet ikke er trygt og godt (Opplæringslova, 1998). Noen omtaler det nye kapitlet som mobbeloven. Statsforvalterne som håndterer klager knyttet til dette kapitlet, opplever stor pågang. Det viser at dette har vært et forsømt arbeidsfelt i skolen. Elever trenger å bli hørt fordi de har mange og ulike behov knyttet til opplæring. Dette handler både om læring og om trivsel. Antall klagesaker til statsforvaltningen om skolemiljø for 2020 var 1189. 1. januar 2021 fikk lov om barnehager en tilsvarende paragraf som skolen.

Den inkluderende skolen skal legge til rette for læring, vekst og trivsel for alle. Inkludering handler i så måte om at alle skal være delaktige i læringen og i klassemiljøet på sine premisser (Heide & Holimann, 2019).

Selv om de juridiske rettighetene er på plass i Norge, forekommer diskriminering. Det er altså forskjell på å ha rettigheter og å få disse oppfylt.

Skamtrigger

Når andre ser og påtaler annerledeshet, slik det skjedde for både Dumbo og Erlend, kan det ofte vekke en følelse av skam hos den som opplever det. Vedkommende kan føle seg som «feilvare» som ikke passer inn i fellesskapet. De opplever at det er noe er galt med dem, noe som de til stadighet påminnes ved andres blikk, ord og handlinger.

Dette kan utløse en eksistensiell skam – skammen over å ikke være som alle andre. Det å skamme seg over den man er, fordi samfunnet uttrykker skepsis og misnøye med personen, er ødeleggende både for selvbildet og selvfølelsen. I tillegg trigger det følelsen av utenforskap og det å føle at man ikke får lov til å være med.

Hos noen barn trigger også skammen følelsen av at de selv er skyld i det at de blir holdt utenfor, med referanse til den annerledesheten de opplever. Noen barn vil forsøke å kompensere med for eksempel å være ekstra flinke til å tilby hjelp til praktiske handlinger, eller ved å undertrykke sitt temperament slik at de kan passere som «snille» (Heide, 2021).

Dette med skyld, skam og ansvar kan vi kalle «den uhellige trekanten», fordi både skam, skyld og ansvar i denne sammenheng er forbundet med negative følelser. Følelsene er ofte så lammende og sammensatte at de er vanskelige å skille fra hverandre. En av disse følelsene trigger ofte de andre, og resultatet er at disse følelsene lammer handlekraften vår og fratar oss muligheten til å behandle det inntrufne rasjonelt.

Hvor sterkt følelsene «fyrer» i hjernen, avhenger av hvordan amygdala (sentret i hjernen som styrer følelsene) hos den enkelte er. Følelsene kan overmanne og overvelde når hippocampus (sentret der emosjonelt betingete minner ligger) «kjører svartebok» og kanskje trigges av tidligere episoder i livet der man har opplevd tilsvarende følelser. Vi må aktivere frontallappene for å planlegge tiltak videre (Ringereide & Torkildsen, 2019; Nordanger & Braarud, 2017).

Vi liker å framstille oss selv som styrt av velbegrunnede, intellektuelle og rasjonelle overveielser og valg. Det å snakke om følelser kan vurderes som unødvendig og for noen også som en provokasjon. Modellen «den uhellige trekanten» viser at følelsene styrer livet vårt langt mer enn vi liker å tenke (Heide, 2021).

Erlend hadde kjent på følelsen av å være både feil og annerledes, men disse følelsene ble godt regulert av morens måte å møte omverdenen på. Hun lot aldri bemerkninger som kunne såre Erlend, og som kunne blitt til vonde minner og krenkelser, bli stående som sannheter. Hun møtte andre med vennlig tydelighet og kunnskap og bidro til at skyld, skam og ansvar ikke fikk rotfeste hos ham. Slik ble det ikke for Dumbo. Moren hans sin innsats hjalp dessverre lite mot utenforskap i elefantflokken, der han møtte en massiv skepsis og motstand på grunn av de kolossale ørene hans. Heldigvis ble Dumbo godt hjulpet av andre gode hjelpere.

Også Erlend hadde gode hjelpere, og gymlæreren og sjakktreneren er gode eksempler på slike hjelpere. De gode hjelperne så Dumbos og Erlends ressurser og hvordan det kunne tilrettelegges i kulissene. På det viset hjalp de til slik at Dumbo og Erlend fikk bygge en positiv og trygg identitet (Heide & Holiman, 2019).

Før hjelpeløshet kan erstattes med mestring, kan handlingslammelse inntre. Slik var det med foreldrene til Erlend i starten. De kunne ingenting om albinisme og synsnedsettelse i utgangspunktet. Læringskurven var bratt, men med støtte fra gode hjelpere i fagfeltet rundt dem lærte de som foreldre å lete etter muligheter heller enn begrensninger. I eventyret om Dumbo ser moren at han lider, men står alene og er ikke i stand til å gjøre noe med situasjonen. Hun prøver å slåss for barnet sitt, men når ikke frem. Dumbo, som er et barn, kan heller ikke selv finne en løsning.

Som Mrs. Jumbo er Erlends mor en tigermamma, men hun møter omgivelsenes uforstand på en annen måte. Hun velger åpenhet og formidling som metode. Denne måten å møte omgivelsene på overfører hun til Erlend. Gjennom morens eksempel går han omgivelsene tryggere i møte alene. 

Her er Erlend i en mer heldig situasjon. Hans gode hjelpere bidrar til å bygge en positiv identitet rundt ham. Han lærer at han kan mestre ting på en litt annen måte enn sine medelever. Hans annerledeshet blir en del av mangfoldet på en positiv måte. Dette gjør at selvbildet til Erlend, altså måten han ser seg selv på, blir positivt (Hognestad, 2018).

Å være i verden på en ny måte

Erlend får vennlige dytt fra moren og gode hjelpere som gymlæreren og sjakktreneren.

Gjennom dem lærer han å bygge opp en trygghet og får et godt selvbilde til tross for sin funksjonshemming. Erlend kjenner sine begrensninger, men morens holdning med å lete etter muligheter har smittet over på han. Dette er noe gymlæreren og sjakktreneren har bidratt til å forsterke.

Dumbo går fra å være i verden ved å speile seg i andres misnøye til å være i verden på en annen måte. Med vennlige dytt fra gode hjelpere, musen Timothy og kråka, blir han klar over sin styrke. Dumbo hevder sin plass og ser at han er helt unik og har noen egenskaper som før var helt ukjente for ham. Det som var «feil» med ham før, er blitt en stor fordel for ham nå. Slik vinner Dumbo respekt hos de andre elefantene ved at han kan bruke de store ørene sine til å fly med.

Erlend er i verden med sine positive bidrag både på skolen og i sjakklubben. Han trenger ikke å speile seg i andres misnøye. Når han møter andres skepsis og negative holdninger til annerledesheten sin, svarer han slik moren har lært ham: tydelig, vennlig og opplysende.

Men er det plass for mangfold? Det store spørsmålet blir om vi har hjerterom og forståelse for viktigheten av mangfold? Inkludering av mangfoldet krever noe av oss som samfunn. Filosofen Axel Honneth hevder at inkludering har et moralsk aspekt ved seg, et aspekt som vi som menneskehet ikke kan overse (Honneth, 1995).

Fra skam til ære

For Dumbo ble skam forvandlet til ære. Den ble transformert gjennom hans nyoppdagede styrke. Han kunne fly! Spørsmålet blir om Dumbo er i stand til å tilgi det som er gjort mot ham – og om han greier å gå videre uten å falle tilbake til et mønster der han er avhengig av å bli bekreftet av andre? Når skam snus til ære – kan en bokstavelig talt fly så høyt at en blir selvgod? Vi tror ikke det i Dumbos tilfelle og håper at han fikk fly trygt og høyt over sirkusmanesjen hele sitt sirkusliv og lenge etter det.

Når det gjelder Erlend, fikk han mulighet til å benytte sin annerledeshet på en trygg, positiv og god måte. Hans gode hjelpere bidro til at han fikk utvikle sine evner og ressurser. Han ble sett på som en som både kunne motta hjelp og selv bidra med støtte til andre.

Fortellingene om Dumbo og Erlend endte heldigvis godt selv om Dumbo fikk en mer strevsom vei til målet enn Erlend. Begge hadde tigermødre som elsket sine barn ubetinget og ville gjøre hva som helst for at de skulle ha det bra. 

I tillegg hadde både Dumbo og Erlend gode hjelpere som hadde tro på dem, viste vei og ga vennlige dytt på veien mot et selvstendig og godt liv. Dumbo og Erlend ble begge en positiv del av mangfoldet fordi noen hjalp både dem selv og andre til å se de ressursene de hadde.

Noter

1 Albinisme er nedsatt eller manglende evne til å danne pigment. Pigment er et fargestoff (melanin) som beskytter mot solens stråler. Det er melanin som gir deg fargen i hud, hår, og øyne. Personer med albinisme er i varierende grad pigmentfattige. Hos mennesker med albinisme har øynene flere forandringer som skyldes mangel på pigment (albinisme.no, u.å.).

2 Ekkolokalisering er å tolke de fysiske omgivelsene ved hjelp av lyd som reflekteres. De fleste objekter gir et hørbart ekko. Ekkoet kan gi informasjon om vegger, døråpninger, trær og stolper, parkerte biler og mye mer. Lyden som fremkaller ekko eller gjenklang, kan for eksempel være lyden fra egne skritt eller fra den hvite stokken. Noen skaper ekko ved å lage en klikkelyd med tungen (Statped, 2021).

Beate Heide er utdannet spesialpedagog og klinisk pedagog. Hun har skrevet flere innstikk og artikler i Spesialpedagogikk og andre tidsskrift både alene og sammen med ulike medforfattere. Hun har også skrevet fire barnebøker.

Margrethe Sylthe er utdannet fagpedagog, spesialpedagog (cand.ed.) og relasjonsterapeut. Hun har yrkeserfaring fra undervisning og som spesialpedagogisk rådgiver. Faglig interesseområde er relasjons(spesial)pedagogikk med vekt på relasjonell nevrobiologi.

Denne artikkelen ble første gang publisert i papirutgaven av tidsskriftet Spesialpedagogikk nr. 1, 2023. Hvis du vil lese flere artikler eller abonnere på tidsskriftet Spesialpedagogikk: Klikk her: 

På denne nettsiden får du også tilgang til Spesialpedagogikks arkiv med tidligere publiserte utgaver og forfatterveiledningen vår – hvis du ønsker å skrive noe selv.

Referanser

Barne- og familiedepartementet (2013). Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. URL: Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne - regjeringen.no

FN (1989). FNs konvensjon om barnets rettigheter. URL: FNs barnekonvensjon - regjeringen.no

Fugelli, P. (2015). Sitater av Per Fugelli. Universitetsforlaget.

Grue, J. (2018). Jeg lever et liv som ligner deres. Oslo: Gyldendal.

Heide, B. (2021). Den uhellige trekanten (upublisert).

Heide, B. & Holimann, S. (2019) Å jobbe i kulissene. Psykologi i kommunen nr. 4. https://psykisk-kommune.no/leserinnlegg/a-jobbe-i-kulissene/19.110

Hognestad, A. (2018). Følelser – ditt indre navigasjonssystem. Flux forlag.

Honneth, A. (1995). The Struggle for Recognition. Cambridge, Massachusetts: The MIT Press.

Kermit, P. (2018). Hørselshemmede barns og unges opplæringsmessige og sosiale vilkår i barnehage og skole. Kunnskapsoversikt over nyere nordisk forskning. URL: Microsoft Word – HLF rapport endelig manus 110418 OEM.docx (unit.no)

Kjøs, P. (2020). Alene. En bok om ensomhet. Vigmostad & Bjørke.

Knudsen, M. (2021). Om barn og unges stemme og medvirkning. Innlegg på Statped-konferansen 2021.

KS (2021). Utenforregnskapet. https://www.ks.no/utenforregnskapet

Lov om diskriminering og tilgjengelighet (2008). URL: Lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) - Lovdata

Nordanger D.Ø. & Braarud, H.C. (2017). Utviklingstraumer. Regulering som nøkkelbegrep i en ny traumepsykologi. Oslo: Fagbokforlaget.

Norsk forening for albinisme (u.å.). Hva er albinisme? URL: Hva er albinisme? - Norsk Forening for Albinisme

NOU 2003: 16. (2003). I første rekke – Forsterket kvalitet i en grunnopplæring for alle. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2003-16/id147077/sec1.

Portes, A. & R. Rumbaut (2006). Immigrant America: a portrait. Berkeley, California: University of California Press.

Ringereide, K. & Thorkildsen, S.L. (2019). Folkehelse og livsmestring i skolen. Oslo: PedLex.

Skarstad, K. (2019). Funksjonshemmedes menneskerettigheter. Universitetsforlaget.

Statped (2021). Ekkolokalisering. URL: Ekkolokalisering | www.statped.no

UNESCO (1994). Salamancaerklæringen. URL: Salamanca_Statement_1994.pdf (right-to-education.org)