Kjærsti kjørte milevis når hun skulle handle – for å unngå å møte elever på butikken

Hun sitter ved kjøkkenbordet hjemme på barndomsgården i Trysil. Huset ligger fritt til på store jorder med skogdekte lier, inn mot svenskegrensa. Utenfor vinduet ligger fortsatt dyp snø.

I 46 år jobbet Kjærsti som lærer. I 30 av de årene trivdes hun godt i jobben. Den føltes meningsfull og viktig. Men i 2006 startet problemene. Det skulle bli så ille at hun byttet arbeidsplass to ganger.

– Senest i natt ble jeg liggende og tenke på hvor mye jeg har slitt med å holde meg oppe og takle arbeidsdagene, forteller hun.

– Hvor mye jeg har gjort for å unngå å bli mobbet av mine egne elever. Det får meg til å lure: Hvor ble det av respekten for meg som menneske, egentlig?

Les også: Tidligere kommunalsjef i Trysil: Vi må snakke om mobbing av lærere

– Orden i sysakene

Kjærsti var 21 da hun fikk sin første lærerjobb, ved bygdas ungdomsskole. Starten var litt utfordrende, minnes hun.

– Jeg var lita og puslete, ikke sjelden ble jeg tatt for å være en av elevene. Men gode kolleger støttet opp om meg, og etter hvert klarte jeg å vise at det var jeg som var sjefen i klasserommet.

Hun underviste i norsk, engelsk og tysk, etter hvert ble det også gym og håndarbeid. Så giftet hun seg og flyttet til Nord-Norge. Der ble det en del vikarjobber som lærer, det var ikke lett å få fast jobb på den tiden. Noen tiår senere vendte hun tilbake til Trysil og fortsatte lærergjerningen i nabobygda.

– Jeg var kjent som en lærer som hadde orden i sysakene og var vel forberedt til timene mine. Jeg var bestemt og faglig sterk, sier hun.

– Men elevene fant mitt svake punkt.

Fra Kjærsti var liten, har hun vært plaget av en uvanlig fobi, mykofobi, eller frykt for sopp. Ordet, et bilde eller en tegning utløser angst hos henne. Som alle andre fobier er det en irrasjonell frykt, men den er totalt lammende. For sikkerhets skyld fortalte rektor elevene at hun var allergisk. Men så var det noen som oppdaget at det var mer enn det.

– Det begynte smått. Med små tegninger på tavlen eller i notatbøkene jeg skulle rette. Så eskalerte det, forteller Kjærsti.

Når hun hadde inspeksjon eller gikk i gangene, var det elever som ropte etter henne. De skrev og tegnet på tavlen. Alle elevene var ikke med på det. Men de var mange. Og mange nok til at hun aldri kunne være sikker på hvem og når. Hun var alltid på vakt, forteller hun.

– Jeg skjønner at en slik fobi kan virke merkelig, og kanskje var ikke alle elevene klar over hvor lammende redselen er for meg. Men kroppsspråket mitt viste helt klart at jeg følte et stort ubehag.

Den indre uroen vokste. Hun slet med angst, gråt, ble sint og sov dårlig. På et tidspunkt måtte hun ty til sovetabletter. Hun varslet ledelsen.

– Beskjeden var at dette var noe jeg måtte tåle som lærer, forteller hun.

– Skambelagt for lærere

I 2017 kartla Respons Analyse lærernes arbeidsmiljø på vegne av Utdanningsforbundet (ekstern lenke). I undersøkelsen er vold definert som «slag, spark, dytting, lugging og fysiske angrep». Trusler defineres som «verbale angrep eller handlinger som har til hensikt å skremme eller skade personen de er rettet mot», trakassering som «plaging og sjikane».

19 prosent av lærerne svarer at de er blitt utsatt for vold det siste året, mens 29 prosent oppgir at de har opplevd trusler og trakassering. Hvordan lærere trakasseres, har man imidlertid lite kunnskap om.

– Vi har en del tall på digital mobbing av lærere, men problemet er nok mye større enn det som er kartlagt, sier førsteamanuensis ved Universitetet Sørøst-Norge, Gunstein Egeberg.

Han etterlyser mer forskning på temaet.

– Fra finske undersøkelser vet vi det er meget skambelagt for lærere å bli mobbet av sine elever. Lærerne opplever skam og isolasjon og føler at de mister kontroll og autoritet. Noen føler seg også som dårlige lærere, sier han og avviser at dette kun skyldes dårlig klasseledelse.

– Når en lærer blir mobbet, handler det om noe langt mer. Maktforholdet er snudd. Elevene som mobber lærere, må ansvarliggjøres for sine handlinger, mener Egeberg.

Ryktet gikk

For Kjærsti Floden ble mobbingen altoverskyggende. Hun gruet seg til å gå på jobb og gikk på tå hev hele dagen.

– Jeg mistet autoriteten min og følte meg som en klovn. Hva var det med meg som gjorde at de kunne oppføre seg sånn?

Julen 2006 klarte hun ikke nyte fridagene. På nyåret dro hun på kafé med en venninne. Noen elever kom inn og fikk øye på henne.

– De snakket høyt så jeg skulle høre dem. Det ble dråpen for meg. At jeg ikke fikk være i fred på privaten en gang, ble rett og slett for mye, forteller Kjærsti.

Hun dro rett til skolen og ryddet pulten.

– Men det ble ord mot ord. Og i stedet for å slutte eller sykemelde meg, gikk jeg ned i stilling. Så ordnet kommunen det slik at jeg fikk bytte jobb til en barneskole.

På det tidspunktet hadde hun allerede begynt å kjøre til Sverige eller til Elverum, sju mil unna, for å handle. Bare for å unngå å møte på elever på butikken. Passerte hun en ungdomsgjeng på veien, skrudde hun opp lyden på stereoanlegget for å slippe å høre om, eller hva, de ropte etter henne.

Men på den nye skolen ble det bedre. Hun merket at elevene hadde hørt om henne, men det var bare smådrypp her og der. Kollegaene var støttende, hun fikk behandling og klarte etter hvert å overvinne deler av fobien.

Les også: – Lærere vet ikke hvilke rettigheter de har hvis de blir utsatt for elevvold

De lange løpene

Så, i 2015 skjedde det igjen. En tirade i en time hvor én elev ledet an med pågående og høylytte spørsmål, satte henne helt ut.

– Der ble broen brent, sier Kjærsti.

Takket være ledelsen ved skolen fikk hun bytte beite igjen, denne gangen til en mottaksklasse for voksne. Der ble hun værende til hun rundet av yrkeskarrieren ved nyttår.

Den dagen bestemte hun seg for å fortelle om hvordan det er å bli mobbet av elevene sine. Om hvordan det er når historien om deg går fra søsken til søsken. Til eldre og yngre elever.

– Dette er ikke hevn, men noe jeg ønsker å sette søkelyset på. Jeg tror det er mange som har opplevd noe lignende. Vi må snakke om det, for det er så ødeleggende, sier hun.

Kjærsti reiser seg fra stolen. Går inn på spiskammerset og henter et fat med frukt og kjeks. På veggen i gangen utenfor henger det et bilde av henne som ung, som løper på en vei. «Trysil-Kjærsti. Takk for innsatsen», står det. Som idrettsutøver satte hun bygda på kartet med sine meritter. Hun har løpt både 24-timers løp og deltatt i flere triatlon, blant annet ekstremversjonen på Hawaii to ganger. Men de tøffeste utfordringene fikk hun i arbeidslivet.

– Det er for lett å si at lærere må mestre elevene og at de må tåle, sier Kjærsti.

– Vi må ikke tåle alt.

Kjærsti fikk unnskyldninger fra tidligere elever