«Å diskutere mobilforbud er like dumt som å ha tatt hjulet i bruk, men likevel diskutere ulike måter å bære en tung stein på»

Jeg kan absolutt innrømme at uvettig bruk av mobiltelefon, nettbrett eller pc kan være et kjempeproblem, men da må ikke problemet sees isolert. Hvert individs oppførsel på og bruk av digitale enheter er en direkte speiling av oppførselen ellers i livet. Jeg kjenner ingen elev som har oppført seg som en tulling digitalt, som ikke har vist de samme taktene og tendensene analogt. Forskjellen er stort sett at den digitale idiotien når flere, er i finere farger og er mer effektiv.

Profesjonelle utfordringer kan gjøre vondt

Jeg har i hele min lærerkarrière vært interessert i det digitale, fra skolen min fikk sine første fem bærbare pc-er som hver ettermiddag ble låst inn i safen, til dagens situasjon der hver elev blir utstyrt med en iPad fra kommunen. Alt jeg drev med før hver elev fikk hver sin enhet, var langt fra en reell digital undervisning. Først da dekningen var 1:1 i et velfungerende økosystem der man kan forvente at alt fungerer hele tiden, kunne jeg for alvor begynne å utforske hvordan min rolle som digital klasse- og læringsleder skulle se ut. Den prosessen startet i 2013 og nå, 5 år seinere, kan jeg rapportere at lærer-Simen anno 2013 ikke kunne klart å se for seg det som lærer-Simen anno 2018 får til med sine elever.

Ved å omfavne de ulike formatene en iPad inviterer til, kan jeg gi alle elevene i klassene mine en stemme og en vei til sin unike læring. Unik fordi hver av mine 30 elever er ulike og ideelt sett skal de settes i stand til å mestre sin egen prosess, i lys av opplæringslovens mandat om livsmestring. Jeg har klart å designe læringsforløp der jeg overhodet ikke har vært forberedt på kvaliteten på produktene som kommer inn fra elevene. Det har ført til at jeg aktivt har måttet revidere hvordan jeg skal vurdere de ulike formene som elevens produkter tar, fordi min eksisterende vurderingskompetanse rett og slett ikke strekker til. Slike faglig profesjonelle utfordringer kan gjøre vondt og ikke minst være ganske skremmende. Hadde ikke jeg jobbet på en skole med dyktige kolleger og en ledelse som viste hver lærer tillit, så ville mest sannsynlig min utvikling tatt en annen retning.

Trenger ikke et nasjonalt regelverk

I lys av slike erfaringer, så blir en diskusjon om et såkalt mobilforbud like dumt som å ha funnet opp hjulet og tatt det i bruk, men likevel diskutere ulike måter man kan bære en tung stein på.

Elever har i alle år blitt avledet. Hva som avleder har variert, og kommer til å variere for all fremtid. Jeg sliter hver dag med enkelte elever som ikke helt klarer la algoritmesuget ligge – og hver dag jobber jeg like hardt for at hver enkelt av disse elevene skal komme et steg videre i å utvikle sine strategier for å takle suget.

Hvis jeg mener at en mobiltelefonen ikke skal være fremme, så bestemmer jeg bare at den skal legges vekk. Jeg trenger ikke et nasjonalt regelverk for det. Da hever jeg stemmen og ber elevene legge mobiltelefonene helt bort. Det er den ene løsningen på diskusjonen.

La teknologibruken få utvikle seg naturlig

Utfordringen oppstår når det positive bidraget et mobillignende univers balanserer med den negative påvirkningen, altså skjæringspunktet mellom varierte, brede og dype produkter og dårlig konsentrasjon med dertil tilhørende manglende eller dårlige produkter og prosesser. Erfaringen er brutalt nok at dette ikke lenger er et problem når jeg er dyktig nok. Dyktig nok til å designe prosjekt og oppgaver som engasjerer elevene, som oppleves nyttige for hver enkelt, som får elevene til å ville investere i både prosessen og produktet og generelt evner se hver elev der de er både med tanke på mestring og utvikling. Med vettug bruk av digitale hjelpemidler så får jeg til dette nå. Ikke hver eneste time, dag eller uke – men ofte nok og med en kvalitet som jeg aldri var i nærheten av å få til før hver elev fikk sin enhet. Fortsatt er det utfordrende fordi utviklingen ikke skjer simultant i alle ledd av den pedagogiske næringskjeden. Med noen hederlige unntak har læremidler så langt vært strøm på papirboka, og det er bortkastet.

Det jeg, elevene mine og klasserommet mitt trenger, er fortsatt frihet til å få lov å utvikle oss naturlig og på egne premisser. Vi trenger ikke folk utenfor klasserommet som ser egne begrensninger og problemer og projiserer disse over på min virkelighet og definerer hva vi ikke får til.