Musikklærer John-Kenneth ble rørt til tårer av elev mens han sang og spilte gitar

Melby har jobbet lenge i skolen og sier han har flere episoder han kunne fortalt om.

– Dette er likevel en spesiell opplevelse som sitter sterkt, sier han.

Hendelsen fant sted i ett år da han var musikklærer for fire-fem niendeklassinger med spesielle behov. En av elevene var ei jente som skrev mye dikt.

– Hun skrev dikt hele tiden. Hun var helt fantastisk med ord. Litt av en ordkunstner. Hun snakket i gåter, poetisk, med lignelser. Hun leste ofte opp diktene under skolesamlinger, forteller han.

– Foran skolens rundt 250 elever. Allerede det imponerte meg. Å tørre dét foran hele den bøtteballetten av hormonbomber som alle skulle være like og vakre og perfekte!

– Ekte vare

Og han synes det var svært gode dikt. Hver gang hun leste, ble han rørt.

– Tårene kom, selv om jeg for eksempel sto midt i det som den som skulle introdusere elevene til opptredener. Det treffer sånn! De diktene er ekte vare, sier han.

John-Kenneth Melby (43) forteller at de to hadde en god tone under for eksempel veiledning. 

– Vi kunne småkrangle litt, men på en sånn hjertelig måte: Først ville hun ikke ha korrigering, så ville hun ha det likevel. Og vi kunne diskutere heftig. 

Sangtekster

En dag viste det seg at jenta hadde skrevet to sangtekster. Den ene handlet om følelse av utenforskap og ønske om å være en del av fellesskapet. John-Kenneth ble skikkelig overrasket.

– Hun hadde skrevet på engelsk, og hun hadde brukt mange metaforer. En dyp, fantastisk tekst til å komme fra en femtenåring. En veldig fin tekst.

– Vil du at jeg tonesetter den, spurte jeg henne.

Det ville hun gjerne.

Dermed lagde han musikk til teksten.

– Låta kom veldig naturlig til meg, jeg trengte ikke å justere mye. Den ble noe jeg virkelig var fornøyd med.

Hun ville også at han skulle spille sangen hennes under sommeravslutningen den våren.

– En elev som betød mye for skolen

– Jeg spiller sangen og synger den foran hele skolen, med hele prosessen som lå bak framførelsen, i bevisstheten. Det øyeblikket! Det var en fantastisk stund.

Jenta sitter på første rad. Hun hører sin egen sang framført for aller første gang, med vokalist, gitar og lydanlegg.

– Hun filmer, hun griner så tårene spruter, sier John-Kenneth: – Og jeg, som ser hvordan det treffer henne, jeg begynte å grine sjæl, fortsetter han.

– Den låta ruva litt i lokalet. Den skapte en deilig stemning. Det var vakkert!

Og flere ble rørt, både medelever og lærere måtte tørke vekk tårer, sier han: – Det ble en snakkis lenge etterpå.

– Den opplevelsen rørte meg mye. Det er sånt som gir næring i lærerhverdagen. Hun var en elev jeg ble veldig glad i, og jeg er så stolt over at hun turte å utvikle seg, sier han.

Og sist, men ikke minst:

– Den jenta betød mye for skolen fordi hun våget å være seg selv.