Et pedagogisk støttesystem i endring, hva nå?

Etter omfattende arbeid fra ulike utvalg, høringer, stortingsmeldinger og nå til sist NOU- rapporten 2019: 23 Ny opplæringslov ser vi at vi kan vente oss endringer innen det spesialpedagogiske feltet i skolen. En lovendring vil sannsynligvis ikke komme før i 2022 etter ytterligere presiseringer av lovteksten og høringer i 2021. Det er derfor ennå tid til å engasjere seg og uttale seg.

Opplæringsutvalget som har hatt ansvaret for å utarbeide forslag til endringer, mener at det er bred enighet om følgende problemområder:

• Spesialundervisningen oppleves som sosialt stigmatiserende for mange.
• Mange barn får hjelp for sent.
• PP-tjenesten utfører systemrettet arbeid overfor skolen i for liten grad.
• Mye av spesialundervisningen utføres av personer som ikke oppfyller opplæringslovens krav til faglig og pedagogisk kompetanse.

For å bøte på dette har de blant annet foreslått ny regulering av dagens bestemmelser om tilpasset opplæring og spesialundervisning. Fram til i dag har prinsippet om tilpasset opplæring tatt utgangspunkt i at «skolen skal tilpasse seg elevene, ikke omvendt». Det er nå foreslått å innføre betegnelsen universell opplæring som erstatning for dagens «tilpasset opplæring». En slik ny betegnelse kan gi en antydning om standardisering, noe som ikke er udelt positiv. Som profesjonsutøvere kan lærere erfare eller observere noe helt annet enn det som blir framstilt som «den beste metoden». På denne måten kan det bli en fare for at «universelle tiltak» blir satt opp imot et profesjonelt skjønn som bygger på faglig og pedagogisk kompetanse, etisk vurdering og kunnskap om den aktuelle konteksten.

Utvalget foreslår videre at «spesialundervisning» erstattes med betegnelsen individuelt tilrettelagt opplæring. Om spesialundervisningsbetegnelsen i seg selv fører til stigmatisering, er høyst usikkert. Hvis betegnelsen spesialundervisning fører til stigmatisering, kan det heller tenkes at det er praktiseringen av tilbudet som er synderen. En kan derfor stille spørsmål ved om praktiseringen av opplæringen vil oppleves mindre stigmatiserende grunnet en navneendring. Fagfeltet som ivaretar denne gruppen elever, vil sannsynligvis fortsatt hete «spesialpedagogikk» og fagpersonene «spesialpedagoger».

Ved å distansere seg fra det «spesielle» i navnet vil man kunne (utilsiktet?) også distansere seg fra et fagfelt. En betegnelse bør være tydelig og svare til det innholdet den skal beskrive. Derfor mener jeg at betegnelsen spesialundervisning fortsatt vil være den som egner seg best.

Opplæringsutvalget foreslår også at det bør være en aktivitetsplikt hvor dagens «intensive opplæring» erstattes med forsterket opplæring. Regelverket når det gjelder intensiv opplæring er vel egentlig på plass i skolen allerede. Forslaget om aktivitetsplikt gjelder også saksbehandling i forkant av henvisning til PP-tjenesten. Skolen må kartlegge, sette i gang tiltak og evaluere før henvisning. Dette høres i utgangspunktet bra ut. En forsterket aktivitetsplikt for skolen vil kanskje ansvarliggjøre skolen i større grad. Vi må likevel være oppmerksom på at dette kan bli mer tid- og ressurskrevende for skolen, når de får strengere krav til hva de skal gjøre før det er aktuelt å be om sakkyndig vurdering fra PPT.

Det er forslag om å presisere i loven at det er personer som oppfyller kompetansekravene for å bli ansatt i lærerstilling, som kan gi individuelt tilrettelagt opplæring (spesialundervisning). Dette er et godt og nødvendig grep. Samtidig foreslår utvalget å innføre en bestemmelse om at personer med høy og relevant kompetanse, men som ikke er lærere, på visse vilkår skal kunne gi individuelt tilrettelagt opplæring. Det er vel flere som i denne sammenheng er skeptiske og tenker at opplæringsansvaret uansett skal ligge til lærerrollen. Annen type hjelp som kommer i tillegg, kan eventuelt utføres av andre der det er hensiktsmessig.

Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) skal rette seg inn mot å hjelpe kommunene og fylkeskommunene i den universelle opplæringen i tillegg til det som er mandatet i dag: «barn med særlige behov». Uten å komme med krav om bemanningsnorm og kompetanse til tjenesten blir dette utvilsomt vanskelig å gjennomføre. Det er godt kjent at presset på PPT er stort i de fleste kommuner. Det er riktignok tenkt at færre barn skal få utredning fra PPT, på grunn av svekking av kravet om sakkyndig vurdering før enkeltvedtak. Dette gjelder spesielt fysisk tilrettelegging og personlig assistanse. En kan undres over om ikke omfanget av sakkyndige vurderinger blir det samme uansett, siden skolen i de fleste tilfeller trenger en anbefaling som går på det totale behovet for tilrettelegging for den enkelte elev.

Det er på denne måten lite å hente her. Hvordan støttetjenester skal arbeide og samarbeide i skolen og utad mot andre hjelpetjenester for å gi god og tidlig hjelp, framstår fortsatt som svært uavklart. I det minste burde det interne pedagogiske støttesystemet i skolen vært foreslått ledet av en koordinator med spesialpedagogisk bakgrunn.

Det pedagogiske støttesystemet må i seg selv tilstrebe å ivareta en helhetstankegang – på samme tid kan ikke dette systemet leve sitt eget liv isolert fra andre viktige hjelpetjenester. En utfordring framover, i tillegg til endringer som vist over, er å se at andre instanser har en betydelig rolle og et ansvar. Skolen kan ikke løse alt alene. Som eksempel er det viktig å være klar over at helsetjenesten og barnevernet har lovhjemmel for å ta ansvar for koordinering/utarbeiding av Individuell plan for barn og unge som trenger hjelp fra ulike tjenester.

Tidlig og god innsats forutsetter at det er nok tid og handlingsrom for læreren i hverdagen, og at andre i støttesystemet bidrar i laget rundt eleven og læreren ved behov. Skolen har et stort og viktig samfunnsmandat som gjelder utdanning til alle elever. For å oppfylle mandatet framover må nye og endrede oppgaver stå i forhold til den realistiske og faktiske ressurssituasjonen.

En intensjon om stor handlefrihet for kommunene når det gjelder barn med særlige behov, er i utgangspunktet positiv. Trusselen i dette bildet er at kommunene opplever stram økonomi. Det følger ikke med ressurser til lovendringsforslagene. Nye og mer krevende oppgaver i dette feltet vil kunne bli nedprioritert til fordel for andre presserende gjøremål. Endring av ulike betegnelser, for eksempel fra «spesialundervisning» til individuelt tilrettelagt opplæring, er fremmedgjørende. Dette bidrar til usikkerhet i fagfeltet på hvem som gjør hva, når og hvordan. Eleven kan her bli den tapende part.