Læringsanalyse i praksis
Læringsanalyse er i vinden, men det har vært få praktiske prosjekter rettet mot grunnutdanningen. I AVT-prosjektet har man sett på hvordan elevdata kan samles og utnyttes i skolen.
På KS sine hjemmesider kunne man lese følgende ingress 11. oktober i fjor: «Tenk deg et skreddersydd undervisningsopplegg for hver enkelt elev, basert på elevens nåværende kunnskap og tidligere prestasjoner. For krevende å få til? Ikke hvis vi bruker teknologien på en smart måte!». Det dreide seg om en presentasjon av AVT-prosjektet, et samarbeidsprosjekt mellom KS, Oslo kommune og senteret for læringsanalyse, SLATE, i Bergen. I tillegg til disse er åtte leverandører av digitale læringsressurser involvert.
Les denne! Lærere ønsker programvare som ennå ikke fins
Samtidig heter det i rapportens konklusjon at «ambisjonene for prosjektet og realiteten for gjennomføring har stått lang fra hverandre». Så hva er det vi her snakker om, et solid første skritt på vei mot den digitale himmel eller en formålsløs famling i mørket? Ingen av delene, sier Bjarte Rørmark, assisterende avdelingsdirektør for pedagogisk utvikling og kvalitet i Utdanningsetaten.
– Vi kaller dette grunnforskning. Det er lite som er gjort av verdi på dette feltet tidligere. Det har derfor vært et nybrottsarbeid, og vi visste at vi ville støte på hindringer, sier han.
Ville ta grep om elevenes læringsdata
Utgangspunktet for forskningsprosjektet var at man hadde sett at private aktører var i gang med å samle inn og bruke data fra elevenes digitale aktiviteter til å forbedre sine egne læringsprogrammer.
Man tenkte ifølge Rørmark at det er lite hensiktsmessig at eleven legger igjen alle sine data hos en aktør, og at disse dataene ikke vil kunne bli tilgjengelige senere ved andre anledninger. Hvis eleven bytter til et annet program, så vil hun starte fra bunnen igjen. Med andre ord, elevens data blir brukt til å utvikle produktet, men man utnytter ikke potensialet i elevenes data til å utvikle eleven selv.
I dette utviklingsprosjektet valgte man så et avgrenset felt, nemlig fagområdet tall og algebra i grunnskolen, der man ønsket å se på mulighetene for at de ulike leverandørene kunne gi fra seg elevdata slik at disse kunne brukes til å fremme elevens læring, både som tilbakemeldinger til lærer og elev, men også som noe eleven kunne ha med seg når hun tok fatt på læringsprogrammer fra andre leverandører.
Et utviklingsprosjekt i tre deler
Prosjektet ble tredelt. Sentralt i den første delen var å plassere fagområder og tema inn i en felles struktur, en nødvendig forutsetning dersom de ulike aktørene skulle kunne dele data. Dette såkalte fagkartet utgjorde da et knutepunkt mellom læreplanmål og de ulike delene innenfor de ulike leverandørenes læringsprogrammer.
Prosjektets andre del skulle legge til rette for integrering av aktivitetsdata mellom leverandørene, og ivareta personvern og informasjonssikkerheten, det vil si hvem som skulle ha rett til å se hva.
Den tredje og siste delen var ment å bli en modell for identifisering av elevens faglige nivå og kunne gi anbefalinger om relevante læringsressurser som beskriver hvilke områder i fagkartet eleven mangler kompetanse og gi anbefalinger om hva eleven må arbeide videre med.
Godt samarbeid, men krevende teknisk
Gjennomføringen bød imidlertid på en rekke overraskelser, både i positiv og negativ forstand. Man kom ganske langt på vei når det gjaldt å utvikle fagkartet, men det skulle i praksis vise seg å bli vanskelig for leverandørene å bli ferdig med å knytte sin programvare opp mot fagkartet. Dette viste seg å være et krevende arbeid, og programvareutviklerne har ikke alltid så mye ressurser å sette inn. Resultatet var at bare to av de åtte aktørene klarte å få dette arbeidet ferdig i tide, og det øvrige arbeidet innenfor prosjektet kom til å lide under dette.
– Vi hadde trodd at hovedutfordringen skulle være at leverandørenes holdning til det å skulle dele data, men dette viste seg å gå ganske greit. Vi ble derimot overrasket over at det var i det tekniske hovedhindringen skulle ligge, at det skulle bli så vanskelig å få gjort klar de eksisterende produktene slik at vi kunne hente data ut fra dem, sier Rørmark.
Når det gjaldt å håndtere tilgang på data på en sikker måte, så har prosjektet langt på vei vært en suksess, ikke minst på grunn av mulighetene som ligger i den siste versjonen av Feide [Se note 1]. Men også her har man hatt store utfordringer med å finne ut hva som faktisk er lov og hva som ikke er lov innenfor et lovverk som ble laget i en tid der tekniske hjelpemidler stort dreide seg om bruk av lommekalkulator. Ifølge Rørmark har man kunnet spille inn viktige problemstillinger til både opplæringslovutvalget, Utdanningsdirektoratet og andre sentrale aktører
Når det gjelder den siste delen, som skulle kunne komme eleven direkte til nytte gjennom konkrete anbefalinger, så har man ikke kommet i land med dette. Ettersom leverandørene ikke ble ferdige med å knytte sine læringsprogrammer opp mot fagkartet, så mangler man foreløpig tilstrekkelige data til at man kan finne ut hvordan dette skal kunne fungere.
Videreføring av prosjektet
Men man har på ingen måte gitt opp. Spesialrådgiver Lene Karin Wiberg fra KS forteller at man er i full gang med oppfølgingsprosjektet AVT2. De samme aktørene som var med i AVT er fortsatt med, i tillegg har man fått med private aktører som ikke var med i første omgang. Prosjektet skal nå også ha med flere kommuner. Jo flere elever som er med, jo større mulighet er det for å få tilgang på den mengden data man trenger for å få prosjektet i havn.
Når det gjelder arbeidet som kreves fra de enkelte leverandørene, så har man nå fått mulighet til å kompensere dem for deler av arbeidet. Tidligere ble dette gjort på helt frivillig basis.
– Vi håper dette skal kunne forplikte leverandørene i større grad, og bidra til at de blir ferdige i tide, sier Rørmark. Nye læreplaner har faktisk gjort kravene til fagkartet enklere. Men han forteller at man nå prøver å legge inn også andre ferdigheter, for eksempel elevens leseferdighet, som jo har ganske mye å si når man skal løse matematikkoppgaver.
Bjarte Rørmark legger til at man underveis også har sett et behov for å se på finansieringsordningen når det gjelder bruk av programvare. Slik det er nå, betaler gjerne skolen eller kommunen for bruk av programvare i et helt år. Hvis en enkeltelev har behov for å ta i bruk et annet program, så kan veien bli lang.
– Vi ønsker derfor å prøve ut andre muligheter for betaling, for eksempel per dag eleven faktisk bruker programmet. Dette vil gi mulighet til økt fleksibilitet. Men det er mange hensyn å ta her, blant annet opphavsrett og forutsigbarhet for leverandørene. Dette er et følsomt tema, sier Rørmark.
Et viktig bidrag til læringsanalyse i grunnutdanningen
Rørmark oppsummerer med at man nå sitter igjen med mye positivt etter første del av prosjektet.
– Vi har blant annet klart å utvikle en leverandøruavhengig og sikker infrastruktur som åpner for at elevenes aktivitetsdata følger eleven på tvers av innholdsleverandører. Tidligere forskning om læringsanalyse har i hovedsak rettet seg mot universitets- og høgskolesektoren, så denne forskningen gir et viktig bidrag til læringsanalyse i grunnutdanningen. Vi har også lært mye om hvordan dataene må være for å gi mening, og den praktiske tilnærmingen i dette prosjektet har brakt forskningsfeltet og praksisfeltet nærmere hverandre, sier han.
NOTE
1 FEIDE er tjeneste for enhetlig identitetsforvaltning i norsk utdanningssektor
